Tilbake til røttene

– Å, jordskokk!

I et unnselig rødt trehus i Blindernveien bobler det av entusiasme. Av stemmesurret i køen utenfor forstår vi at det også kommer til å boble og syde på mangt et studentkjøkken i kveld. Her inne venter en kasse med hver enkelt kødeltakers navn på og nærproduserte, økologiske, sesongbaserte råvarer oppi. Grønnsaker, mel og egg nennsomt pakket, av studentene bak matkooperativet med det selvforklarende navnet Kjøp fra bonden.

– Jeg liker tanken på at jeg vet hva jeg spiser, særlig i disse dager, sier ei jente mens hun legger en kålrot i bærenettet sitt.

Hestekjøttsaken har for lengst travet inn i nyhetskategorien «gjesp». Da støvet etter den verste harnisken var i ferd med å legge seg, påpekte matmultikunstner Andreas Viestad at problemet ikke er hesten, men lasagnen. Til Universitas sier han at problemet for lasagnespiserne igjen ofte ikke er penger og evner, men vilje. Universitas har tidligere omtalt at studentbudsjettet er tøffere enn det budsjettet kredittkortrytterne i Luksusfellen settes på. Vi vet at det er nettopp de med strammest budsjetter som tvinges til å kjøpe billig og usunn halvfabrikata, fordi matutgifter gjerne er den eneste budsjettposten de kan kutte i. Så her er det nok mange triste spagetti-med-ketchup-skjebner, tenkte vi. Men så står vi altså her, blant pastinakkglade studenter som skal hjem å lage rotgrønnsaksform. Hva skjedde?

– Vi ville etablere en løsning som er bedre for bøndene og for oss, sier Alexandra Devik.

Hun skriver masteroppgave i samfunnsgeografi, om gapet mellom de norske bøndene som produserer økologisk og de norske forbrukerne som etterspør det. Et gap hun så smått har gått i gang med å forsøke å tette, ved hjelp av matkasser til en tohundrelapp og en hel del organisering.

– Det er tydelig at mangelen på nærhet er en utfordring i norsk matindustri, sier Devik mellom avkryssingen på lista over de 39 studentene som har bestilt matkasse denne gangen.

Samfunnsgeografen mener vi er fremmedgjorte fra hele matproduksjonsprosessen, og at vi derfor til nå har gått mest etter pris. Når prisene presses ned tar leverandørene automatisk noen snarveier som går ut over kvaliteten på produktet, sier Devik. Det er de snarveiene Kjøp fra bonden vil ha bukt med, ved å ta en snarvei selv: kutte ut mellomleddet.

– Folk vil ha tillit, eller kanskje nærhet, til det de spiser. Når det er mindre avstand slipper du at ting som hestekjøttskandalen skjer, sier samfunnsgeografistudenten.

– Jeg tror vi har truffet en nerve.

Det tror også matforsker Annechen Bugge ved Statens institutt for forbruksforskning (SIFO).

– Studentene gjenspeiler et økt fokus på mat som identitetsmarkør, mat som helse, politikk, miljø eller mote, sier hun.

– Tradisjonelt er ikke norsk ungdom særlig opptatt av mat og helse, men det har endret seg veldig de siste årene. De er så ordentlige!

Det høres nesten ut som et hjertesukk. Misforstå henne rett, Bugge sier at pris er mye viktigere for folk i starten av tyveårene enn for resten av befolkningen, men at studenter er en ganske ressurssterk gruppe.

– Så du tror ikke studenter spiser mindre sunt enn resten av befolkningen?

– Absolutt ikke. Jeg tror generelt fastfood og gatekjøkkenmat er utrolig umoderne blant studenter. Storforbrukerne av slik mat er unge menn uten høy utdannelse.

Inne i kårstua i Blindernveien står en ung kvinne med høy utdannelse bøyd over sin aller første eske med mat fra bonden. 26-årige Ingrid Kleiva Møller mener at man med litt godvilje kan si at prosjekter som dette gjør at du får en bedre forståelse for hvordan det hele henger sammen – fra jord til bord.

Møller er deltidsstudent og matansvarlig for Øyafestivalen, og advarer om at vi treffer henne på et spesielt matnerdete tidspunkt. Hele trikketuren fra Blindern til Grünerløkka snakker hun om ståa for det hun kaller verdens viktigste næring. Om hvordan nordmenn er blant dem i verden som betaler minst for mat i forhold til lønn. Hvordan norske bønder får samme pris for varene sine nå som de gjorde på slutten av 70-tallet – og at det går ut over oss som er forbrukere, som får dårligere mat.

– Mye av det vi spiser i dag, er ikke engang mat, det er kjemi, sier Møller.

I høst publiserte Forbrukerrådet en liste over jukseprodukter på det norske markedet, som for eksempel marsipankake uten mandler.

– Jeg tror det er mange, inkludert meg selv, som har mistet tilliten til dagligvarekjedene.

Trikken skrangler forbi en Deli de Luca med en lasagneplakat utafor.

– Når vi kjøper en frossenlasagne står vi ikke bare i fare for å spise bedervet hest, fortsetter Møller, og ramser opp:

Før den har landet i frysedisken kan lasagnen ha vært i over 30 land, hvor alle grønnsakene er sprøytet fulle av sprøytemidler, hvor det er flere kjemiske smakstilsetninger enn faktiske råvarer og hvor man har absolutt null kontroll på hvilke arbeidsforhold maten har blitt produsert under.

Kjemiske smakstilsetninger og dårlige arbeidsforhold, ja. Hvilke av de to ondene skal man prioritere å unngå, da?

– Matbutikken har blitt en etisk gråsone, medgir Møller, og spør seg pliktskyldigs: Skal man velge kortreist, økologisk, sesongbasert, miljøvennlig, dyrevennlig eller rettferdig mat?

– Det er vanskelig å få alle faktorene til å gå opp, og det tar tid å orientere seg om hvordan hver enkelt matvare er produsert, sier hun.

Matforsker Annechen Bugge ser at flere og flere benytter seg av merkeordninger i et marked der det er et vell av ting å ta hensyn til og få måter å forsikre seg om at man gjør det på.

Ingrid Kleiva Møller forteller at Øya-publikummet har blitt servert økologisk mat i elleve år, og at mye har endra seg på den tiden.

– Mens dagligvarekjedene rammes av den ene skandalen etter den andre, blir folk mer og mer opptatt av å finne veier utenom dem, sier hun, og nevner Mathallen og Kjøp fra bonden som eksempler.

– Jeg tror folk er blitt mer opptatt av historien bak maten de spiser.

Den historien kan for eksempel manifesteres i et grønt hønseegg med en fjær eller to på seg, ruget fram på Sagene i tjukkeste Oslo. I Geitmyra skolehager, et brødsmulekast fra trafikkdundringen i Uelands gate, ligger Geitmyra hønsefellesskap.

Hønsefellesskapet er et kollektiv for folk som er over gjennomsnittet opptatt av historien bak maten de spiser. Blant dem er kjæresteparet Annikken Rustad Jøssund og Håkon Mella, som både har tatt bachelor i internasjonale miljø- og utviklingsstudier ved universitetet i Ås og drevet med «guerilla gardening» sammen.

Jøssund bor på Grønland, men er som alle andre i hønsekollektivet innom Sagene en dag i uka med fôr og vann.

– Det koster ikke så mye penger, men det koster av tid. Det å dra opp hit er ikke den enkleste måten jeg kunne skaffa rimelige egg på, sier hun, og innrømmer at et brett fra First Price nok ville kostet mindre.

– Men da får man ikke den nærheten, sier hun.

Jøssund begynte hønsekollektivtilværelsen mens hun studerte.

– Studenter har jo tid, og de har ikke så dårlig råd, sier hun.

– Det er ikke sånn at alle studenter sitter inne og pugger hele tiden og spiser spagetti med ketchup. Det studenter bruker penger på, er øl, smiler hun skjevt, og legger til at det å ikke spise kjøtt også kan gjøre veldig mye for budsjettet.

Hun gjør ikke det, så det var ikke overmåte stas da noen av hønsekollektivets egg klekket og kollektivet måtte trå til og slakte noen av hanene som vokste opp.

– Men det var kjempestas med kyllinger! Jeg måtte dra hit bare for å se på dem, og ble helt sånn: «Oj, du har vokst lille venn», sier Jøssund beskjemmet.

Barna som besøker skolehagen syntes om mulig at det var enda mer stas, forteller hun, og får et bekreftende nikk av selveste sjefen for skolehagen, som er kommet tuslende i strikkegenseren sin.

– Du vet, barna tror maten kommer fra butikken. Og det er jo reelt for dem, det, sier han, og nikker ettertenksomt.

Mens Jøssund har snakket har kjæresten forsvunnet, men nå dukker han opp igjen med en bok. Den er helt fersk, handler om å dyrke sjæl – og er skrevet av Håkon Mella.

– Når du dyrker mat gjør du prosessen til noe nært og håndfast igjen. Nå vet vi ikke noe om hvordan mat produseres. Kanskje mange ikke vil vite heller, sier Mella.

– Folk vet egentlig hva som foregår, mener Jøssund.

– De bare forholder seg ikke til det.

En som forholder seg til det som foregår, enten det er ved å ta et oppgjør med drittmaten i avisa eller starte matkultursenter for å lære Oslo-barn at maten ikke kommer fra butikken, er Andreas Viestad. Matkultursenteret Geitmyra gård ligger så nærme hønsefelleskapet at en av Viestads høner har vært på feriekoloni der.

Bak den gardsdøra som ser mest storslått ut, titter Viestad fram, og vi får audiens rundt et massivt kjøkkenbord. Oppgjøret med drittmaten er fullt gjennomførbart for studenter også, fastslår han nesten før vi har fått satt oss.

– Men det er også noen som velger å spise drittmat, og jeg synes ikke de skal skylde på penger. Du kan si faen, jeg er ikke interessert i mat. Det er helt greit, men da får du stå for det, sier Viestad.

– De fleste studenter har en del penger å bruke. Det er helt fritt, de har et valg. Hvis de ønsker å spise bra og billig er det mulig å få til, om de bare bruker mer tid og energi, sier Viestad, og slår et slag for gamle norske mattradisjoner.

– Litt av nøkkelen er å finne tilbake til dem. Seigt kjøtt og rotgrønnsaker som får koke lenge, lenge. Det kan bli en uendelighet av retter, sier han.

Viestad syns han ser en tendens til at unge menneskers forhold til mat blir litt enten-eller.

– De leker voksent middagsselskap, og alt skal være ekstra fint. Men den beste måten å få til å spise bra mat på er jo å lage uglamorøs hverdagsmat, som er jævlig god, ikke sant, sier han, og fortsetter banningen i rent engasjement.

– Høne, for eksempel, er jævlig billig, og hvis du kjøper det og lar det syde lenge på lav varme blir det også jævlig godt.

Vi må altså tilbake til røttene. Bokstavelig talt. I eskene i Blindernveien ligger det rotgrønnsaker i alle farger og fasonger. Kjøp fra bonden forhandler kun mat som er produsert i Norge, og er overrasket over hvor mange lagringsgrønnsaker de fortsatt får fatt i til kassene sine. På kjøkkenet i Ingrid Kleiva Møllers kollektiv, der karsen står og gror og sprer barnehagenostalgi i et hjørne, skal gulrøttene fra Virgenes gård og kålroten fra Alm Østre opptre i kveldens rotgrønnsaksgrateng. Møller abonnerer på matkassene fra Kolonihagen også, så i det siste har det blitt veldig mye rotgrønnsaker.

– Det er kanskje noe vi må lære oss på nytt – å spise sesongbasert. Men det kan jo være gøy og! sier hun.

Når Andreas Viestad lirer av seg ideer til tilberedningsmåter, høres det i alle fall godt ut. Og ikke så altfor vanskelig heller?

På Geitmyra gård setter Viestad øynene i oss:

– Du må ikke være veldig rik, du må ikke være veldig flink, men du må gidde å prøve.