Grunnlovens danske grunnmur

I 1833 stirrer en muggen mann opp mot kunstneren David Monies mens han blir portrettert. Johan Frederik Wilhelm Schlegel er tynget under den hvite parykken, behengt med Dannebrogsordener. Han er en belest og språkmektig mann og har vært professor i 24 år. Han er sitert av Den amerikanske høyesterett, noe ingen andre dansker har blitt før eller siden. Han er internasjonalt anerkjent, og utgitt på fransk og engelsk. Han har vært læremesteren for de norske grunnlovsfedrene.

Du har mest sannsynlig aldri hørt om ham, den oversette dansken som ga jussprofessor Ola Mestad en eureka-opplevelse for noen år siden. Minnene om Johan Frederik Wilhelm Schlegel er visket ut fra den norske hukommelsen. Han nevnes ikke i 17. mai-talene, og er fraværende i norgeshistorien. Likevel var han en av personene som hadde størst påvirkning på Grunnloven og mennene som skrev den.

– Fader! Det er helt utrolig hvor oversett Schlegel er, tenkte jeg.

Vi er i januar 2014. Jussprofessor Ola Mestad sitter på kontoret sitt i Domus Media. Universitetsanlegget i senempire-stil er i seg selv et monument over Norges uavhengighet, midt i et område som er fulladet av symbolikk. I bygget tvers over universitetsplassen holdt Stortinget til, før det fikk sin egen bygning ved Eidsvolls plass. Utenfor: Karl Johans gate, som minner oss om at vi ikke var helt uavhengige likevel.

I år 2006 begynte Mestad og hans professorkollega Dag Michalsen å gruble over hvor eidsvollsmennene kunne ha fått kunnskapen sin fra. Hva kunne en embetsmann i 1814, og hvor kunne han ha lært det? Spørsmålet ledet dem fra Norge til København, i fotsporene til de av eidsvollsmennene som hadde utdanning. Til Danmark-Norges universitet i København, hvor Schlegel var både pensum og foreleser i statsrett på 1790-tallet.

Hans forelesninger og lærebøker er en slags statsrett for dummies. Professoren mener at folket har rett til å gi og endre grunnlover i en forfatningsstat. Men han og studentene hans lever i et enevelde. Det å ta til orde for en forfatningsstat er både en praktisk umulighet, og vil føre til at han blir landsforvist, fengslet eller et hode kortere. Derfor skriver han om hvordan et samfunn bør ordnes i naturtilstanden – en utopi eller en tenkt fortid. Dermed slipper han unna med tanker som ellers ville ha ført ham inn i ubehageligheter. Men studentene forstår hvor hans egentlige sympatier ligger.

For ettertida skal Schlegel framstå som et paradoks: En av eneveldet Danmark-Norges maktpersoner, som underviste om frihet og demokrati – stikk i strid med regimets interesse. En del av makta som han på mange måter undergravde. Høyst til stede i Grunnloven, likevel fraværende på Eidsvoll.

– Schlegel er inspirasjonskilden for Grunnloven. I 1820 ble boka hans utgitt i Norge for tolkning av Grunnloven. Han hadde et mangesidig nærvær på Eidsvoll, mer eller mindre ubevisst for disse aktørene. Det er helt klart, sier Michalsen.

Det er februar 1814. Christian Falsen og kompisen Johan Adler sitter på Ås og kladder på et grunnlovsutkast som de skal ta med til Eidsvoll. Noen måneder senere, i København, sitter professor Johan Frederik Wilhelm Schlegel og skriver sitt eget forslag.

Påfølgende april er det en broket forsamling av bønder, lensmenn, prester og militære som møtes på Eidsvoll. I kortspillrommet til Carsten Anker i hovedbygningen på Eidsvoll sitter 15 menn med utdanning, som er blitt satt til å utarbeide det endelige grunnlovsutkastet. Mange av disse har studert under Schlegel.

De 15 mennene må skrive en grunnlov, og de må skrive den fort. De har alt Schlegel har lært dem i bakhodet når de skriver utkastet.

Det de trenger å vite, er: «Hvordan gjør vi det nå?» Komiteen utarbeider først grunnsetningene, en overordnet plan for hvordan Grunnloven skal se ut.

I historiebøkene har Adler og Falsen med sin kladd fra Ås blitt trukket fram som grunnlovsfedrene over alle.

– Men grunnsetningene stemte ikke med Adler og Falsens grunnlovsutkast, sier Mestad.

– Grunnloven er på mange måter veldig streit, som andre grunnlover i samtida, og det kan Schlegel alt om. Han følger med i alt som skjer, sier Mestad.

Det finnes ingen referater fra grunnlovskomiteens møter på Eidsvoll. Men Mestad mener grunnen til at de klarte å bli enige så fort, må være at alle hadde lært det samme.

– Jeg ser for meg at den ene sier til den andre: «Hei, gutta. Schlegel sier at det er tre rettigheter, vet du. De må med.». Når du studerer, vet du jo ikke at du skal bli grunnlovsfar, sier Mestad.

Og likhet med eidsvollsmennene leste Mestad og Dag Michalsen bøkene til professor Schlegel.

– Det gikk opp for oss at formuleringene i Grunnloven var som hentet ut fra læreboka hans. Da slo det meg at professoren ga en oppskrift på hvordan man lager en nasjonalforsamling. Boka hans var ei «full pakke for grunnlovsarbeid», sier Mestad.

Og ut kommer det. De lærde nordmennene skriver om ytringsfrihet, religionsfrihet og næringsfrihet. Det er som tatt ut fra en lærebok.

I Schlegels lærebok er det tre friheter som er framhevet som viktige: ytringsfrihet, religionsfrihet og næringsfrihet. Det var disse eidsvollsmennene hadde hatt på pensum – frihetene den gamle læremesteren deres mente at fantes i naturtilstanden. Grunnloven § 1, at Norge skal være et innskrenket monarki, er dessuten nærmest identisk med grunnlovsutkastet til Schlegel.

Men Schlegel fikk ikke så mye som en veistump oppkalt etter seg. Og det er nærmest en tilfeldighet at han nå er reddet ut fra historiens mørke kjellerarkiver.

I 2013 åpner en mann ei bok han har kjøpt på et antikvariat. Inne i den finner han en avisartikkel fra 1881, trykket i Aftenbladet Christiania. I artikkelen skriver jussprofessor Ludvig Aubert:

«Naar det betænkes, at Schlegel havde været Lærer for de fleste af Rigsforamlingens mange Jurister, faar man en Formodning om, at han kan have bidraget Sit til at udvikle deres Kjærlighed til en fri Forfatning.»

– Det er en personlig betraktning av Aubert, som levde samtidig med de lengstlevende grunnlovsfedrene. Schlegels store anseelse gjorde at det han skrev, ble tatt opp i Grunnloven, sier Mestad.

Omtalen i 1881 er en av de siste påminnelsene om Schlegels betydning for Grunnlovens tilblivelse. Kanskje var den uforenelig med det nasjonale selvbildet, tanken om at en professor fra kolonimakten var bestefaren til Grunnloven, det fremste frihetssymbolet?

En tale fra høsten 1814 holdt av grev Wedel, eidsvollsmann og en av Schlegels gamle elever, vitner om at vi i hvert fall ikke var voldsomt ivrige på å assosiere oss med landet vi nettopp var frigjort fra:

«Neppe kan noen nordmann for alvor nære tanken om gjenforening med Danmark, hvis politiske system er så stridende imot Norges interesse, (...) hvis fordervelige karakterløshet altfor meget har smittet oss, hvis småhetsånd har efterlatt sig altfor mange spor hos oss...»

Men kanskje er det altså slik, enten man liker det eller ei: At man leser en bok så mange ganger at man til slutt kan den utenat. Til slutt blir det en del av studenten, og man kan få seg til å tro at det er ens egne tanker. Eller kan det hende at mennene på Eidsvoll hadde fått ideene fra et annet sted?

– Det er en helt enkel refleksjon at eidsvollsmennene hadde lest Schlegel, og at mye i Grunnloven er hentet direkte fra ham. Schlegel var helt på høyden med den europeiske tenkninga, sier Mestad.

Eivind Smith, jussprofessor og foreleser i statsrett ved Universitetet i Oslo, mener at fokuset på grunnlovshistorien og Eidsvoll er for stort. Grunnlovseksperten mener at dette kan forsterke inntrykket av at Grunnloven handler om 1814, ikke om det norske demokratiet av i dag.

– Jeg har stor glede av grunnlovshistorie, og at Mestad og Michalsen er så initiativrike, er veldig fint. Men jubileumsmarkeringen bør være opptatt av helheten, sier Smith.

Statsrettseksperten hevder at det på mange måter er misvisende å si at vi har en gammel grunnlov. Han viser til at Grunnloven er endret cirka 300 ganger siden 1814, og at kun en liten del av en opprinnelige grunnloven står uendret igjen.

– Det er flott at vi får mer kunnskap om Grunnlovens forhistorie og om omstendighetene rundt 1814. Det jeg er bekymret for, er at grunnlovsforskningen i anledning jubileet blir for historiepreget, og at dette bidrar til at hele jubileumsåret i sum blir for tilbakeskuende på bekostning av interessen for dagens konstitusjon, sier Smith.

Han mener at Forskningsrådets 1814-prosjekt handler for mye om historie. Smith mener at samtidas Grunnlov, som det norske statsstyret springer ut av, heller bør være fokuset.