Dette er studentene som ofrer alt for jordas fremtid
Torgeir, Arnstein og Inger lenket seg i minusgrader og ble kastet på glattcelle. Nå drar de staten til rettssalen i det store klimasøksmålet.
Tirsdag 14. november gikk startskuddet for en historisk rettssak.
Greenpeace og Natur og Ungdom, med Besteforeldrenes klimaaksjon, saksøker staten for oljeboring i Barentshavet. Rettssalen er fylt til randen med NU-ere i strikkegensere, besteforeldre i bunad og aksjonister langveisfra. Alle lytter intenst til advokatenes anførsler. På partssiden sitter brødrene Arnstein og Torgeir Vestre, fra hver sin organisasjon, ikke mange uker etter de selv ble dømt i tingretten for sivil ulydighet. Det er her, og ikke på lesesalen, de to UIO-studentene skal tilbringe mesteparten av tiden sin fremover.
Hva får noen til å ofre utdannelsen sin for å legge ned tusenvis av arbeidstimer på frivillig basis? Eller lenke seg fast i en iskald boremaskin, bli arrestert, for så å reise tilbake neste dag og gjøre det hele på nytt? For de fleste av oss blir det med et solidarisk hjerte til en god sak på Instagram i ny og ne.
For Torgeir Vestre (22) fra Natur og Ungdom er det langt fra nok.
Vårt lovbrudd er en liten dråpe i havet sammenlignet med det planlagte sjødeponiet
Inger Fure Grøtting, lektorstudent og lokalaktivist
De er intelligente og tror ikke på klimaendringene: Dette er Klimarealistene
Kvelden 1. februar 2016 tar Torgeir og fetteren hans seg opp på Engebøfjellet i Sogn og Fjordane for å gjøre de siste forberedelsene til NUs varslede storaksjon. Det er kaldt, og forvirret skal de forveksle arbeidernes pausested med en tredje boremaskin i mørket. Allerede dagen etter skal gruveselskapet Nordic Mining gjøre sine første prøveboringer i fjellet.
Nordic Mining har fått regjeringens tillatelse til å dumpe omlag 250 millioner tonn gruveslam i Førdefjorden, som ifølge fiskeridirektoratet vil få fatale følger for livet i fjorden. Tilbake står en vantro miljøbevegelse.
De neste tre ukene strømmer over hundre aksjonister til fjellet for å sitte lenket fast på skift, blant dem Torgeirs bror Arnstein Vestre, og lokalaktivist Inger Fure Grøtting. De sitter til de blir avløst eller hentet av politiet. I et desperat forsøk på å holde seg varm, presser Torgeir et sitteunderlag mellom stillongsen og buksen inni termodressen sin. Inger forsøker å by arbeiderne på medbragte boller.
– Vi hadde truet med sivil ulydighet i denne saken siden 2012, forteller Torgeir.
Han møter oss i inngangen til NUs kontorpalass i Torggata, der en pappfigur av Kjetil Solvik Olsen hilser gjester velkommen. Når han ikke fra tid til annen møter opp på samfunnsgeografi på UIO, er det her han tilbringer all tiden sin. Ålesunderen ble arrestert to ganger, og i månedsskiftet september, oktober i år ble han, Arnstein og Inger pålagt bøter på til sammen over 50 000 kroner.
– Vi måtte vise at vi mente det vi hadde sagt.
– Jeg angrer ikke et sekund, og jeg ville gjort det igjen, sier lektorstudent Inger Fure Grøtting (25). Hun står på verandaen sin hjemme på Tåsen med den ferske dommen i hendene, og leser høyt fra den.
Velferdsspillet: Schjøtt-Pedersen utfordrer studenter til å forestille seg en fremtid uten olje
Det er ni år siden Nordic Mining ble en snakkis i hennes hjemfylke Sogn og Fjordane, og Førdefjord-saken har fulgt henne siden. Da gikk Inger på videregående, og hun gjør store øyne når det går opp for henne akkurat hvor mye hun var borte fra skolen for å aksjonere på den tiden.
– Det må jeg huske når jeg selv blir lærer, sier hun og ler.
Sogn og Fjordane har lagt ned mye tid og energi på å få unge fraflyttere som Inger til å vende hjem etter studier, og lektorstudenten kunne gjerne tenkt seg å ha fjorden i bakhagen; En levende, og næringsrik fjord. Da tillatelsen om sjødeponi ble klart for to år siden, stod Inger og en kamerat bak et opprop som fikk 500 underskrifter allerede første døgnet. Budskapet var klart: De unge fraflytterne ville ikke vende hjem til en død fjord.
– Jeg har jobbet med denne saken i mange år, og etter å ha forsøkt alle andre midler som var i vår makt, var sivil ulydighet siste utvei, sier Inger.
Hun anser seg selv som alt annet enn en bølle, og må le litt når hun forteller at hun har sittet på glattcelle. Å trosse politiets instrukser er noe hun på ingen måte synes man bør ta lett på, men nå måtte det til. Det handler om fjorden, om naturen, det er «heime».
– Vårt lovbrudd er en liten dråpe i havet sammenlignet med det planlagte sjødeponiet, slår hun fast.
Også unge og visjonære: Morgendagens politikerstjerner
I likhet med flere av de 80 aksjonistene som ble arrestert, nektet Inger, Torgeir og Arnstein å vedkjenne seg bøtene de ble gitt. Derfor havnet kalaset i retten nå i høst. De nektet ikke for det de hadde gjort, men de erkjente ikke straffeskyld.
– Vi handlet med hensikt om å ivareta betydelige naturverdier mot varig forurensing, og påberopte oss derfor å ha handlet i nødrett, sier Inger.
Retten så det imidlertid annerledes. Aksjonistene ble dømt, og Nordic Mining har fortsatt blikket festet mot Engebøfjellet.
Kan dere redde Førdefjorden?
– Ja, sier Inger klart og tydelig.
– Hvis jeg sier at vi ikke kan redde Førdefjorden, så har vi jo allerede tapt. Selvfølgelig, det ser ikke spesielt lyst ut, men det er fortsatt håp.
Vi rusler ut i hagen, der et virvar av planter har overgitt seg til kulden og høsten. Hva som venter videre vet ikke Inger. Hun er utdannet lektor i samfunnsfag, og vil bruke jobben til å engasjere unge mennesker.
– Jeg kommer nok ikke til å vie livet mitt til miljøbevegelsen slik som Arnstein gjør, nei, sier hun og smiler.
– Men man slutter jo aldri å bry seg.
§112 er vitterlig det vakreste som finnes i grunnloven. Den hjemler noe som er grunnleggende bra
Arnstein Vestre
– Arnstein, vi må spørre deg om noe, sier kollegaene til Arnstein Vestre (26), Torgeirs bror, da han kommer inn på Greenpeace-kontoret en regntung onsdag i oktober. Han har trappet ned stillingen sin for å studere matte og økonomi på UIO, og er ikke innom så ofte som før. Kontorarbeid gjør han heller mellom innleveringer og leseøkter på Realfagsbiblioteket.
– Det gjelder øl.
Arnstein kaster hodet litt bakover og ler, han er visst ansvarlig for øl-kollektivet deres.
– Jeg fikser! Sier han kjekt.
Etter videregående dro Arnstein på temafesten «Kom som det du vil, men ikke kommer til å bli» utkledd som Bellonas Frederic Hauge. Han hadde gode karakterer, skulle bli ingeniør kanskje. Han visste ikke da at det skulle gå sju år før han så smått skulle begynne å studere, og at han heller skulle få 24 000 kroner i bot for sivil ulydighet som gave på 26-årsdagen, være leder for NU og skape overskrifter ved å søke på sjefsjobben i Statoil.
– Det hersker en overveldende oljekonsensus i Norge. For å bryte gjennom oljetåka må man være litt gæren.
– Føler du at du gir avkall på noe ved å bruke så mye tid på miljøsaken?
– Tvert imot! Jeg føler meg veldig privilegert som får jobbe med det jeg mener er det aller viktigste i verden, nemlig å redde den, sier Arnstein før han skjærer en grimase, redd for at det ble litt klisjé.
Så får det bare være at man dessverre ikke er fritatt semesteroppgaver, selv om man har hederlige intensjoner.
Flyreisekrangel: Jonas vs. Jonas
Nesten fra øyeblikket han kom hjem fra Engebøfjellet tok han og broren Torgeir fatt på arbeidet med klimasøksmålet, som gikk av stabelen 14. november. Greenpeace og NU, med en samlet miljøbevegelse i ryggen, går til sak mot regjeringen fordi de mener oljeboring i Barentshavet er et brudd på grunnloven.
For de to brødrene betyr det en hel del gratisarbeid, og ganske sene kvelder på biblioteket for å rekke eksamensinnspurten. Torgeir leder NU-gruppa som holder arrangementer på Kulturhuset, Arnstein har ansvaret som vanligvis ligger hos en advokatfullmektig, nemlig å ha oversikt over bevisførslene. I en sak som pløyer ukjent terreng, og som mest sannsynlig skal hele veien til Høyesterett, er det en betydelig jobb.
– Enhver har rett til miljø.
Arnstein lar det henge litt i luften. Slik lyder starten på grunnlovsparagrafen §112, som står i sentrum av det hele.
– Den paragrafen er vitterlig det vakreste som finnes i grunnloven. Den hjemler noe som er grunnleggende bra, nemlig vår rett til miljø og vårt eksistensgrunnlag. Så får vi se hvordan den står seg i møte med oljeboring og de forpliktelsene vi har etter Paris-avtalen.
– Kan vi redde jorda?
– Vi har ikke noe valg, har vi det?
Arnstein rynker brynene, men beholder det vennlige smilet. Den energiske miljøverneren innrømmer at også han kan bli motløs av hvor sakte det går fremover.
– Men det nytter jo ikke å sette seg ned for å dø liksom.
Grønn Liste: Paris krever miljøstrategi for UiO
Tilbake på NU-kontoret er Torgeir i gang med en omvisning av kontoret, et fire etasjers museum fullspekket med klenodier fra over femti år med miljøkamp. Selv om Greenpeace er «voksen-organisasjonen», har NU flere ansatte, mer ressurser og et imponerende nettverk.
– Det er bra vi er med i rettssaken, fordi vi representerer ungdommen og fremtiden, sier Torgeir, men legger til at det går litt i motbakke. De befinner seg nok en gang i ukjent terreng.
– Hadde det vært enklere om dere kunne lenket dere fast i Tinghuset?
– Vel, det hadde jo vært fint om alle verdens problemer kunne løses ved å lenke seg i fast i boremaskiner, flirer han.
I disse SoMe-tider vil jo folk bare være aktivister på internett
Torgeir Vestre
Han leder veien opp trappene, fra banner-arkivet i garasjen, til Russland-avdelinga og videre mot termodresser og soveposer til den ihuga aksjonisten på loftet. På veien får vi se kottet der tidligere leder av Naturvernforbundet, og nå stortingsrepresentant, Lars Haltbrekken skal ha gjemt seg for politiet, og en gammel vimpel med påskriften «Stopp Snøhvit». Snøhvit, gassfeltet som så kjent ikke ble stoppet, men heller åpnet i 2007. Torgeir kikker på den.
– Ja, slik gikk det jo ikke, sier han og trekker på skuldrene.
Ofte taper miljøbevegelsen, eller så blir en seier omgjort av en politiker tjue år senere. Men Torgeir er ingen pessimist. Han påpeker at vi har tiden på vår side: Aldri før har det vært så stort fokus på klima. Og på tross av sin beskjedne økonomi etter årevis med gratisarbeid og som student, tenker han heller ikke så mye på boten på over 20 000 kroner.
– Den kan betales i avdrag, sier han muntert.
Noe er imidlertid vanskeligere nå enn det var før for de unge aktivistene.
– Jeg tror det har blitt vanskeligere å få folk ut i gata nå enn før. I disse SoMe-tider vil jo folk bare være aktivister på internett. Folk har ting de skal gjøre, også har alle blitt sånn veldige skoleflinkiser. De skal bare bli ferdige med studier først, bare få seg en godt betalt jobb først. Plutselig sitter du der med en familie, og da har du i hvert fall ikke tid!