Min hjernes bedre halvdel

Jeg sitter på lesesalen og stirrer tomt ut i luften på jakt etter inspirasjon. For litt under en time siden sugde jeg til meg gloser, termer, teorier og regler med en lekende letthet, men den tiden er forbi. Klokken er over fem og hjernen min har gått i dvalemodus. Det er klart jeg kan ta en tur ut i det forfriskende høstværet. Jeg kan også sprute litt kaldt vann i ansiktet, men jeg vet det vil være en kortvarig hjelp. Jeg har vært med på dette før.

Jeg går i halvtåka ned til kantinen og fyller det overdimensjonerte «pugge-tenke-drøfte-enkelt-utviklende-hele dagen»-kruset mitt til randen med moralsk varmende fairtradekaffe. Tilbake på lesesalen tar det ikke lang tid før jeg innser at krusteksten er misvisende. «Fjase-hyper-ukonsentrert-lakserende»-kruset burde det hett. Siste ord kicker inn og jeg bytter ut den nedskribla lesebåsen med en nedskribla dobås.

Tilbake på plass briljerer hjernen min fortsatt med sin aversjon mot pensum, men ser ut til å ha oppdaget sin mer kreative side. Inspirert av doveggenes mange tilfeller av kvalitetspoesi og vakker malerkunst, tar jeg pennen fatt og kreerer makeløse verk. Verk som jeg ved neste korsvei kan dele med resten av Blinderns dolektyrehungrige befolkning. Jeg føler meg klar. Jeg tenker at min logiske hjernehalvdel sikkert har strammet seg opp etter at jeg har lekt litt med dens mer utsvevende bohemtvilling. Sånn er det med søsken. Får den ene all oppmerksomhet er det klart at den andre skjerper seg i håp om at situasjonen vil snu. Jeg prøver meg på et nytt pensumavsnitt. Det går utrolig nok dårligere enn sist og jeg innser at venstre halvdel ikke har skjerpet seg, men slått seg vrang. Sånn er det med søsken.

Jeg skjønner at slaget om hjernen er tapt, og går. På vei ut døra oppdager jeg at studentpuben er åpen, og går inn for å få meg en trøsteøl. To slurker ned i denne kommer en venn bort og slår av en prat. Vi snakker om alt fra film til politikk og hopper mellom temaene sømløst og uproblematisk. Humoren sitter der den skal, og jeg innser plutselig at nå, bak mine lettere slørete øyne, jobber de før så kranglevorne tvillingene i perfekt tandem. Med et lettet smil rundt munnen innser jeg at det ikke er meg, men hjernen min som er hobbyalkoholiker.