Åpningstid

«Fru Borgersen», står det på ringeklokken. Når jeg presser ned knappen, spiller klokkene Vårsøg. Jeg legger øret inntil døren. Etter hvert kan jeg høre en skrapende pust fra andre siden av dørplaten. Så kommer lyden av låser. Sikkerhetslåser, hengelåser, skalkelås og sikkerhetslenke åpnes metodisk etter hverandre, og når det bare er sikkerhetslenken igjen åpner hun døren på gløtt.

Hun har på seg en rødt forkle med hvite blomster. Håret er gråblått, og rundt halsen henger en rosa trygghetsalarm. På overkroppen har hun en lyseblå trøye med et bilde av en gul gondol. Hun skuler på meg gjennom dørsprekken.

– Hei, jeg er den nye naboen.

Ansiktet sprekker opp i et smil, og hun åpner døren på vid vegg.

– Nei, så hyggelig, sier hun, med stemme som kanten på et sprøstekt egg om morgenen.

– Jeg lurte bare på om jeg kunne låne en vinåpner av Dem?

Selv om hun rister benektende på hodet går hun inn på kjøkkenet. Vinduet har gule ruter med hvit bakgrunn, og kjøkkenbenken er full av hermetikk, norgesglass og tupperware. Hun sukker, mens hun skramler demonstrativt med kjøkkentøyet.

– Hm. Beklager. Det har jeg ikke, jeg sitter for det meste her alene, sier hun.

Jeg nikker for å vise at jeg forstår.

– Ha det, da.

– Ha det, sier hun, mens hun begynner å lokke igjen alle låsene.

Neste dag kjøper jeg en vinåpner på Kiwi. Den er sølvfarget, og på toppen er det et lite hode man kan jekke brusflasker med. Jeg legger den i postkassen hennes. Etter tre dager står jeg igjen foran Fru Borgersens dør.

– Hei, sier jeg når hun lukker opp døren.

– Husker du meg? Jeg er den nye naboen. Jeg bare lurte på om jeg kunne låne en vinåpner av deg.

Hun myser kritisk mot meg.

– Jeg har sluttet å låne ut ting til fremmede, sier hun og lukker igjen døren.