Aldri så godt at det ikke er galt for noe

Hvis du først begynner å se deg rundt, tar deg tid til å filosofere litt, er det utrolig mange ting som er galt med verden. Utrolig mange ting man kan irritere seg over. Ting som plager. Den infernalske lyden av de roterende reklameplakatene på Oslo S, neglen som har brukket akkurat litt for langt ned, idioten som alltid hoster på lesesalen. Grr.

Heldigvis går både media og massene inn for å støtte opp om hvor fælt de under 30 har det. Enten blir det vinklet med hensyn til de stakkars utbrente podene som karrer seg frem i en og hensynsløs verden som truer med å trekke dem ned i helvetes dyp, fortrinnsvis gjennom voldelige tv-spill, narkotika eller pokemon, ellers fokuseres det på de utsultede og hjemløse studentene som ikke får mer enn knappe 100 kineseres årslønn å leve på om dagen. Det er i alle fall udiskutabelt; vi har det rett og slett forferdelig.

Litt klaging er upåklagelig. Utløp for følelser, ekte og usensurerte følelser. Jeg har faktisk vondt i nakken, jeg har ganske lite penger, og i tillegg begynner det å bli skikkelig kaldt, og t-banen går altfor sjelden. Dessuten er UB stengt, kvalitetsreformen er et eneste kaos, og det er alltid kø på Bunnpris. Alltid! Man kunne gå i frø av mindre. Jeg vil faktisk våge å påstå at vi er ganske tapre, som greier å overleve i en verden der det er så mye som suger. Kommer oss opp og frem, fullfører studier og beholder deltidsjobber samtidig som vi har vondt i hodet, gressallergi og papirkutt mellom fingrene.

Ordet klaging har dessverre fått en noe negativ konnotasjon hengende ved seg, og det finnes visse irriterende positive lysfontene-mennesker som hele tiden skal fokusere på at vi egentlig har det ganske bra, vi er egentlig ikke syke/fattige/ensomme, og at det bare er denne klagingen som spinner oss inn i et negativt mønster. Er klagingen vår overdreven og urealistisk? Er vi bare en gjeng med bortskjemte, patetiske hypokondere?

Nei. Det er bare det at det alltid er noe galt. Dumme verden. Møkkasted.