Øyafestivalen: Gjørmete folkefest

Det murret blant kritiske stemmer i forkant av årets Øyafestival, som skulle avholdes i Tøyenparken for tredje gang. Festivalen har siden 1999 rukket å bli en kulturbastion og allemannseie for Oslos urbane befolkning. Men i år, mente kritikerne, hadde festivalen bommet med bookingen. Klarer Øya likevel å leve opp til sitt rykte som Norges hippeste festival?

Kritthvite moves

«I’ve never seen so many white people in my life! Where the black girls at?»

Anderson Paak stirrer forbløffet ut i det han tar innover seg den jublende folkemengden, og peker på den eneste mørkhuda personen han ser. «You gotta show these people how to get down!», roper han og peker med det på øya-publikumets litt skammelige achilleshel: de er stive som stokker.

Artistens oppfordring om å slå seg løs viser seg å være for mye å forlange av forsamlingen. Kun noen få ivrige sjeler prøver febrilsk å vise seg som et godt eksempel. Om ikke annet fikk det amerikanske kvalitetsbandet seg en god historie, som i etterkant svarer med rungende latter når Universitas spør dem hva de synes om norske dansemoves.

Særlig komisk ble det da Paak forsøkte å få publikum til å sette seg helt ned på huk, for så å reise seg sakte opp igjen. Det resulterte i at det mesteparten av det stivbeinte publikumet senket kroppene en rolig centimeter eller to, for så å «sprette» opp igjen. Bør man ikke forvente mer av folka på Norges hippeste festival?

Lytte, nyte og skryte

Trolig ikke, for øya-gjengernes heller rolige fremtoning har sine naturlige forklaringer. Mange sparer kruttet til klubbkonseptene Øyanatt, og bruker dagen til å lytte, nyte og skryte på Instagram. Det er også en slående variasjon i mennesketyper, med tilsvarende variert musikksmak samlet innenfor @mt:Tøyenparkens grenser.

Andelen skrikende tenåringer, som ofte skaper mest leven på konserter, er liten på Øya. Det samme er danseviljen. Og tar man en titt på programmet er det lett å se at arrangørene satser på musikk som ikke alltid topper Spotify-listene. Programmet er nemlig proppfullt av gamle «legender» som unge flest knapt vet hvem er. Blant disse finner vi Grace Jones og New Order, som ikke har gjestet Oslo siden 1981.

Klikker på klikksigg

Men så er heller ikke festivalen forbeholdt unge voksne.

– Vi er nok nesten like gamle som avisa du skriver i, klukkler Wiggo Larsen og sikter til 70-åringen du leser i nå.

Han har dratt med seg det han kaller «gutta krutt» på festival. Forsamlingen med feststemte menn litt oppi åra forteller at de føler seg mer enn komfortable blant ungdommen, men at det uansett virker som at aldersgruppen «40 pluss» er mer enn godt nok representert.

– Det eneste som har endret seg fra før i ti’a, er at nå røyker folk sånn klikksigg. Det er for jævlig, tordner Larsen. Han understreker at hos dem er det siggmerket Tiedemann som fortsatt gjelder.

Se og bli sett

Selv om gamlegutta føler de glir greit inn i Øya-publikummet, er ikke bowlingskjorte og cowboyhatt standard mote på Tøyen. Folk ser i det store og hele umåtelig bra ut, kledd i det siste av skandinavisk mote.

Forfengeligheten viste seg for alvor torsdag morgen. På grunn av store mengder nedbør hadde festivalområdet allerede blitt fylt opp av gjørme. Et stort antall publikummere hadde likevel valgt å kle seg i hvite tøysko, som snart ble farget brune. Kun et fåtall hadde trosset motebildet og tatt på seg gummistøvler.

– Er det ikke alltid fint vær i Oslo da, spør siddisene Eirik Dalane og Frank Gundlien Universitas’ utsendte. Vennene hadde bommet stygt på været, og hadde kledd seg i joggesko og Hawaii-krans.

En sabla bra festival

Til tross for gjørme og en i overkant variert artistbooking klarer Øya å beholde sin plass som «stedet å være» i løpet av sensommeren. Ikke bare er festivalmaskineriet velsmurt og nesten køfri, men den er det beste stedet å oppdage nye artister, sjekke gutter og jenter og teste ut hva magen tåler av eksotisk, økologisk kokkekunst.

Og selv om Anderson Paak og andre godt vante navn må nøye seg med lett svaing i stedet for twerking, er det fett for folk flest å være på øya. Det er fortsatt en sabla bra festival.