Studentenes historiebok

Norske samfunnsforskere har på et eller annet vis alle vært borti Stein Rokkan, en av de historisk mest anerkjente norske samfunnsviterne internasjonalt. Han er kjent for sitatet «stemmer teller, ressurser avgjør». Ulike samfunnsgrupper har ressurser de kan true med å bruke mot staten med mindre staten går med på å gjøre som de vil. Arbeidere har arbeidskraft, kapitaleiere har penger, og bønder har maten. Men studentene har tilsynelatende intet å slå i bordet med. Eller stemmer det helt? Postdoktor ved UiB Åsmund Borg Gjerde ønsker med boken Pamper og opprørere å finne ut av hvilken innflytelse og betydning studentbevegelsen har hatt for det norske samfunnet .

Dette er en faghistoriebok på gode 570 sider. Om den norske studentbevegelsens historie. Tematikken skremmer nok de fleste, men boken i sin helhet er faktisk interessant. For studentbevegelsens historie er ikke bare en historie om studenter som sådan, men om det norske samfunns utvikling fra 1814 til nå, og om en verdenshistorie med ulike kulturelle endringer som nødvendigvis har påvirket norske studenter. Det er dette Gjerde får frem forbilledlig i boken.

Kapitlene representerer ulike epoker og linjeskift. Periodiseringen fungerer godt, og gjør det greit for en historiestudent eller en hobbyhistoriker å hoppe mellom ulike kapitler, alt ettersom hvilken del av norsk historie generelt, og studentpolitikken spesielt, man er opptatt av. Linjeskiftene passer godt med historiske stemningsbølger. Eksempelvis handler kapittel 7 om norsk studentpolitikk på 1970-tallet, da sosialistisk orienterte studentpolitikere tar over makten i de viktigste studentorganisasjonene, og der tematikken er feministisk og fagkritisk orientert. Dette faller sammen med en radikalisering av norsk kultur- og samfunnsliv i samme tid, med en sosialrealistisk vending i litteraturen og fremadstormende kvinnebevegelse som andre eksempler. Kapitlene er igjen inndelt i avsnitt som er relativt korte og gjør det oversiktlig å lese en bok som krever et påskrudd hode. 

Et gjennomgående fellestrekk mellom de ulike epokene er den evige maktkampen innad i studentbevegelsen. Disse reflekterer igjen de til enhver tid gjeldende politiske skillelinjene i datiden. 1800-tallets studentbevegelse var for eksempel delt mellom de nasjonalromantiske under Wergeland og den kontinentalorienterte intelligensiaen under Welhavens ledelse. Siden skulle de manifestere seg i den progressiv-demokratiserende Venstre-bevegelsen mot de embetsmannsstats- og dannelsesorienterte konservative. Maktkampen handler stort sett om hva norsk studentbevegelse skal engasjere seg i, der noen mener alt er relevant, mens andre mener bare det rent studentpolitiske bør gjelde. Denne uenigheten kan vi spore oss frem til også i dag. 

Å følge utviklingen til studentbevegelsen i Norge kan være krevende, og språket er fagorientert. En tematisk interessant maktkamp mellom SiO og NSS (Norsk Studentskipnad) på 50-tallet har for eksempel et språk så tørt at selv den hardeste ikke kunne penetrert seg gjennom når sidene er lange og selve handlingen av relativt snever interesse. Det interessante er når SiOs og studentorganisasjonenes relevans kobles til de nære forbindelser til maktpersoner med viktige roller i samfunnets vesentligste institusjoner. Slike maktpolitiske koblinger og nettverk som studentbevegelsen tidvis er en del av, gjør boken for den samfunnsengasjerte leser svært interessant. 

De utviskede linjene mellom studentpolitikk og politikk som sådan gir en interessant fortelling om nyere norsk historie. Enda morsommere blir det å lese når dette kobles til internasjonale trender. For eksempel hvordan man skal forholde seg til internasjonale studentorganisasjoner. På 40- og 50-tallet opplevde norske studentorganisasjoner en infiltrering av kald-krigs-logikken som preget det internasjonale samfunnet. For NSS sin del handler det om hvorvidt man skal inn i International Union of Students (IUS), som var påvirket av østeuropeiske og kommunistisk orienterte representanter. Opplevelsene derifra gjorde at vesteuropeiske studentorganisasjoner etablerte paraplyen International Student Conference (ISC), som i sin tur var påvirket av amerikanske sikkerhetsmyndigheter. Å se hvordan det internasjonale påvirker den nasjonale studentpolitikken - og går direkte inn i den - gjør boken desto mer interessant. Boken er kanskje ikke koselesing foran peisen i høst, men fungerer godt som tilskudd til fortellingen om det moderne Norges fremvekst fra 1814 til nå. Gjerde har prestert noe så usannsynlig som å få studentpolitikk til å bli spennende. Kanskje har dagens studentpolitikere noe å lære?