Brød, sirkus og HF-studier

Det sies at Romerriket kollapset fra innsiden. Det var ikke barbarene som knuste Roma – staten var allerede pill råtten. Edward Gibbon beskrev på 1700-tallet hvordan det var romernes dekadanse (opprinnelig fra latin, å falle ned/forfalle) som ble deres dødsdom. Romernes problem var deres storhetsfølelse, overdrevne luksus, og preferanse for fornøyelser fremfor hardt arbeid og plikter. De hadde sluttet å være kreative, å tenke nytt og å skape oppfinnelser som de tidligere hadde frembragt, som betong, kupler og akvedukter. 

I Norge i dag kommer våre dekadente fornøyelser til uttrykk blant annet gjennom utdanningsvalgene våre. Vi har vendt oss bort fra de næringsnyttige utdanningene, som ingeniør- og realfagsstudier. Tall fra 2021 viser at innad i OECD har Norge nest færrest studenter som uteksamineres med en bachelorgrad i realfag, målt som andel av total studentmasse. Øverst i verden ligger, ikke overraskende, Kina. 

Rektorene ved UiO og NTNU og administrerende direktør i NHO beskrev i 2023 situasjonen som kritisk i Khrono: Det er ikke nok studenter som velger realfagsfordypning til å fylle studieplassene, og de fremhevet at «realistkompetanse vil bli en flaskehals på veien mot grønne industrisatsinger». I tillegg til det grønne skiftet, vil også forsvar og beredskap være viktig i tiden framover og kompetanse innen tekniske fag vil være helt nødvendig. 

I 2024 kunne NRK meddele at filosofistudiet var nesten like populært som medisin. Filosofi og kunsthistorie er godt for sjelen og vår kulturelle forståelse, men bidrar ikke til økonomisk vekst på samme måte som de mer praktiske studiene. En byggingeniør bidrar til reell verdiskapning og en sykepleier holder befolkningen frisk lenger. 

Skal Norge bli et land for nytenkning, innovasjon, teknologiske klynger og økonomisk vekst i klimakrisens tid, trenger vi alle kloke hoder på dekk. Vi kan ikke tillate oss selv å hvile på våre laurbær, eller rettere sagt, oljeformuen. 

Vi trenger et realt realfagsløft allerede i grunnskolen. Et åpenbart tiltak kan være å gjeninnføre matematikkkravene til grunnskolelærere – i 2022 fjernet Ap/Sp-regjeringen firer-kravet i matematikk for opptak til lærerstudiet. Dette er en katastrofe for realfagenes posisjon: Hvordan skal en matematisk uinteressert lærer formidle matematikkens vidundre til barn i deres første møte med faget? 

Regjeringen har også foreslått å redusere maksimalt antall realfagspoeng fra fire til to. Dette er en svekkelse av insentivene til å velge de vanskeligste fagene. Hvorfor skal man nå velge Fysikk 2 om det ikke gir en ekstra fordel etter å ha fylt opp de to poengene? 

Det er flere grunner til at studenter i dag forlater realfagene. De er, som kjent, vanskelige. Mange unge tenker at de ikke trenger å velge dem – det er jo alltids en jobb å få i byråkratiet. 

Jeg er selv en del av denne nedadgående spiralen. Som videregåendeelev var jeg fast bestemt på å bli fysiker og bidra til nytenkning i det tunge fagfeltet: Det viste seg å være tyngre enn jeg naivt hadde ventet. I første forelesning i mekanisk fysikk ved NTNU ble jeg møtt med beskjed om at det ikke var foreleserens jobb å lære oss ting – han hadde viktigere ting å gjøre. Dessuten hadde det ingen hensikt, for halvparten av oss ville være borte innen en uke uansett. 

Han fikk rett. Ett år senere tok jeg mine første skritt inn på det humanistiske fakultet (HF) og ble en del av problemet. Som Filosofi, politikk og økonomi-student valgte jeg riktignok fordypning i samfunnsøkonomi og tenkte at dette var å kunne anse som mer produktivt enn filosofi. Men hvor mange samfunnsøkonomer trengs for å diskutere våre demografiske utfordringer og avtagende vekst, når ingen av oss har planer om å faktisk bygge de realinvesteringene som trengs for økonomisk vekst? 

Dagens system hviler i altfor sterk grad på unge elevers egen motivasjon til å utfordre seg selv. Jeg tror det finnes mange potensielle Einstein’er på skoler rundt omkring i landet, men de trenger kompetente og engasjerte lærere og et dytt i rumpa.