Arkivfoto: Aleksander Myklebust
Arkivfoto: Aleksander Myklebust

Linnéa-koden

Linnéa Myhres verden er klaustrofobisk liten.

*Kjære

Av:Linnéa Myhre

Forlag: Tiden

I Linnéa Myhres nye bok Kjære forteller forfatteren om da hun mistet besinnelsen. Hun kaster søppel og matavfall rundt seg. Hun skriker, skjelver og slår ut i luften. Hun synker sammen på gulvet, oppløst i snørr og tårer. Hun skriker at hun hater alle, seg selv og grøt. Hva har hendt?

Linnéa Myhres andre roman består av en bunke brev. De er av ujevn kvalitet. Når hun skjeller ut sin tidligere psykolog, skinner hun. Samtidig er det vanskelig å forstå hvordan andre brev overlevde redigeringen. Etter flere gjennomlesninger er det fortsatt vanskelig å skjønne hvem som skal ha interesse av å lese skribleriene hennes til undulaten sin Twitter.

Les også: Bokhylla: Evig drittsekkelsker

Myhre ser kun innover, og virker knapt klar over hva som skjer rundt henne.

Hvis vi leser Kjære som en avspeiling av generasjonen født i Norge rundt 1990-tallet, kan det virke som om sosiolog Gunnar Aakvaag hadde rett i at dagens unge voksne mangler et samfunnsprosjekt. Myhre ser kun innover, og virker knapt klar over hva som skjer rundt henne.

Mens Myhres første roman, Evig Søndag fra 2012, var et blekt og ærlig blikk på spiseforstyrrelsene hun har slitt med siden hun var 16 år, er Kjære langt mer optimistisk. Myhre blir forelsket for første gang, og hun gir slipp på noen av sine innoverskuende, solipsistiske rutiner. Tonen hennes er muntlig, sarkastisk, utleverende og selvironisk. I et brev til seg selv skriver hun «Av og til gjør du meg bare så vanvittig flau».

Boka er gjennomgående lettbeint og til dels morsom, men den skriker også etter noe mer reflektert. Noen steder er denne mangelen påfallende. I et brev til sin psykolog, Finn Skårderud, skriver hun tilsynelatende uten ironi: «Jeg glemmer ofte å stille meg selv det spørsmålet. Hva jeg selv synes. Og ikke bare hva alle andre synes.» Erkjennelsen er ikke overveldende spenstig når den kommer fra en 24-årig eksblogger som allerede har gitt ut to romaner spekket med hennes egne sterke meninger.

Ett av problemene med boka er at Myhre er uinteressert i hvor solipsismen hennes kommer fra. Et annet er at Myhres verden er klaustrofobisk liten. Interessene hennes består stort sett bare av taco og å lese blogger. Selv skriveprosjektet hennes blir beskrevet som hult. «Av og til lurer jeg på om den eneste grunnen til at jeg vil skrive bøker, er for å imponere deg,» skriver hun til psykologen sin.

Hun skriver, stort sett, mest interessant når hun er sint eller misfornøyd. Glimtvis skriver hun som en ung Thomas Bernhard. Det vil si med en god, gammeldags avsky, beskrevet i sirkulære og maniske tankerekker. Hennes betrakninger om mennesket følger også den bernhardske metode: Hun ser menneskets frastøtende sider sammen med de tiltrekkende, hun ser på hva som får oss til å like og hate andre mennesker. Til tider får hun til dette ganske bra.

Boka faller likevel sammen som roman, fordi det ikke er nok av disse øyeblikkene. Flere av brevene er trøtte og uinspirerte, mens de sterkeste øyeblikkene er flyktige, og forsvinner like fort som de kommer.

Den mest interessante siden ved Kjære er sinnelaget til Myhre. Hvordan hun sømløst veksler mellom stoisisme og følelsesutbrudd, og mellom det forstandige og det fullstendig irrasjonelle. Som når hun mister besinnelsen og kollapser på gulvet. Hun har funnet en boks seterrømme som hennes mor i smug har blandet i grøten de skal ha til middag – for å «fete henne opp.»

Hvordan lever Myhre med disse svingningene og hvordan skaper hun mening ut av slike anfall? Og mer generelt: hvordan påvirker denne sinnspendlingen, sammen med vår økende selvbevissthet, oss alle i vår moderne og teknologiske hverdag? Kjære berører en rekke interessante spørsmål, men lar de dessverre forbli ubesvarte.