Aktuell med nytt album

Til tross for at det nå snart er tiårsjubileum for Kaja Gunnufsens debutalbum Faen, Kaja, bærer nysluppet plate den samme gjenkjennbare melankolien og beskrivelser av det såre ved voksenlivet. Ikke bare er det feiring av nysluppet plate og jubileum av debutalbumet: 28. september er det også duket til konsert på Parkteateret. 

Over Oslofjorden møter vi hjernen bak Interiør og død utenfor rekkehuset sitt på Nesodden. Rester av sensommerværet inntraff denne fredagsettermiddagen, så intervjuet tok vi ute i Gunnufsens hage.

Solstad og skolebrød

Vi setter oss ut på verandaen til Gunnufsen og får tilbud om både kaffe og bakverk. En mild bris tar tak i den gjengrodde buskveksten rundt plattingen, men solens sterke stråler varmer godt. Mummikopper med velkjente motiver plasseres omhyggelig på bordet, hvor en liten tatovering på Kajas underarm gjør seg synlig.

– Kaja Gunnufsen, du er en norsk artist, hovedsakelig i Oslo, og nå også på Nesodden. Hva eller hvem er din inspirasjon, om du har en?

– Da jeg var yngre hadde jeg en lang hang-up med Dag Solstad, og en lang hang-up med Neil Young. Jeg har til og med tatovert Neil Young på armen.

– Ja, han refereres jo til i Faen, Kaja også.

– Ja, riktig. Så de har jo vært veldig formgivende, men jeg hører jo ikke på Neil Young nå, og leser ikke Dag Solstad nå. Men de var viktige personer da jeg starta.

– Ta Neil Young, for eksempel. Han møter deg og spør: Kaja, who are you really?

– Ja, da hadde jeg kanskje mest blitt litt keitete, tror jeg. Jeg har liksom problemer med et sånt spørsmål uansett hvem som spør. Hvis jeg hadde møtt ham nå, så ville jeg sagt at jeg var musiker, fordi jeg tidligere har vært opptatt av at man «ha’kke lov å kalle seg musiker med mindre man er veldig aktiv».

Gunnufsen ler litt av tanken på et møte med Young. 

– Så hvis jeg hadde møtt Neil Young nå ville jeg sagt at jeg drev med musikk, og var en stor fan. Og så ville jeg vist ham tatoveringen, sier Gunnufsen og smiler mot den permanente blekkflekken på håndleddet.

En ung underdog Da Gunnufsen ga ut Faen, Kaja fikk hun nominasjoner hos både P3-Gull og Spellemannskomiteen samme året. Gunnufsen innrømmer at hun er delt i hvordan hun så for seg at slippet av et slikt album skulle gå.

– Jeg har hatt veldig lite hårete mål, parallelt med at jeg har vært veldig realistisk. Jeg hadde jo litt troa på det òg, da! Hvis ikke ville jeg jo ikke gitt det ut.

For Gunnufsen har det hele veien virket litt urealistisk å bli en stor artist, men hun har alltid følt et behov for å melde til de det treffer, selv om det ikke gjelder alle. 

– Mitt ambisjonsnivå er veldig lavt, men det betyr ikke at jeg ikke har ambisjoner!

Selv med et lavt ambisjonsnivå har det alltid falt Gunnufsen naturlig å drive med musikk. Hun gikk musikklinja på videregående, men merket allerede der at hun aldri kom til å ha et fokus på å være «flink».

– Jeg skjønte tidlig at jeg var litt sånn underdog i klassen. Så jeg hadde egentlig mindreverdighetskomplekser en stund. De første årene etter videregående så flytta jeg til København og ville bli musikkjournalist, og da skrev jeg for Gaffa. Men jeg lagde jo låter hele veien, så det har jo vært et indre driv som har ligget der hele tiden.

Å gruble eller ikke å gruble

Gunnufsen påpeker sin personlige definisjonsforskjell på «en grubler» og «en tenker», hvor en grubler gjerne er noen som tenker mye på det som har skjedd, kontra bekymringer over det som foregår nå. Kaja omtaler seg selv som det sistnevnte.

– I et intervju med Klassekampens musikkmagasin gikk du litt innpå dette med eksistensialisme. Er du en filosofisk person?

– Ja, eller, jeg vet ikke helt om jeg kan skryte på meg å være filosofisk, men jeg er en tenker. Jeg er ikke nostalgisk eller sentimental, men jeg er en bekymrer. Jeg tenker mye og det har ikke akkurat blitt mindre tenking etter at jeg flytta ut hit og livet ble stille.

Men det var ikke for å unngå andres blikk at Kaja flyttet til stillere strøk. Gunnufsen har aldri følt seg tynget av andre eller egne forventninger, men det å gi ut et album etter en så lang periode har fått henne til å tenke litt:

– Det som har vært spesielt med å gi ut album etter en så lang pause, er at når du først har venta så lenge, så må det bli perfekt. Da kunne jeg jo like gjerne venta ett år til, men nå var det viktig for meg å bare gi det ut og ikke henge meg opp i den forventning om at det skulle bli det beste. For det blir det jo aldri.

– Er du din største kritiker?

– Nei, jeg er egentlig en veldig sånn «godt nok»-person. Jeg har blitt vant til å ligge på den «terningkast 4»-vibben. Uansett hva man driver med. Man må bare liksom spy det ut før man rekker å få all den tvilen, for den spiser deg jo helt opp.

Kaja mimrer tilbake til sine tidligere dager i artistkarrieren, og føler med unge musikere som strever etter å finne sitt image. For henne var det ikke før i ettertid at hun følte en helhetlighet over det hun hadde gitt ut.

– Jeg har sett folk si sånn – i all beskjedenhet – at det var et ikonisk album og at «her er det konseptuelt». Men for meg var jo alt tilfeldig! På coveret for eksempel var det så sterk blitz at jeg blunket på samtlige bilder. Så var jeg litt sånn: «Nei, faen, vi bare bruker ett av dem.»

Årsrapport fremfor dagbok

I Faen, Kaja dykker Kaja inn i en naken og upolert side ved tyveårene. Kaja var bare 19 år da hun skrev flere av sangene og forteller at tekstene er hentet fra egne erfaringer.

– Det er veldig dagbokbasert. Jeg har ikke vært en sånn som skriver dagbok hver dag, men jeg skriver sånne årsrapporter, som jeg kaller det. En årsrapport er delt inn i fire, da. Jeg har funnet ut at kvartalsopplegg funker bra for meg, for da kan jeg dra noen litt større linjer.

– Er minnene vanskeligere å grave frem nå i skriveprosessen, sammenliknet med for ti år siden?

– Ja, jeg har måttet tvinge meg selv til det. Det var rett og slett for å komme litt i gang. Da jeg var yngre, føltes det ut som at det skjedde veldig mye som satte i gang en slags inspirasjon, men det var gjerne da jeg var singel og desp og ute på byen og bla bla bla. Det er en veldig rar blanding av at livet står veldig stille, samtidig som det på en måte er den største omveltningen i et liv. Jeg føler nesten litt på identitetssorg.

– Dette med identitet – når er Kaja Gunnufsen fullstendig Kaja Gunnufsen?

– Det er nok når jeg har musikken. Savnet etter musikken ble så stort fordi det er en så utrolig stor del av den jeg er, og da tenker jeg uttrykksmessig! Jeg har ikke følt meg hjemme i det FAU-barnehagerepresentant-livet, ikke på Blindern, og ikke på tidligere arbeidsplasser. Så det er musikken som alltid kommer tilbake, og det er da jeg føler meg som meg selv, som er viktig og digg.

Med særhet som styrke

Samtidig som Kaja våger å forsvare sin tittel som artist i et fiktivt møte med Neil Young, er hun fremdeles kun et menneske av kjøtt og blod. Og som mennesker flest har hun merket hvordan tidens tann har latt henne dyrke nye sider ved seg selv.

– Du er jo nå 35 år, og du blir mer sær for hver kveld?

– Ja! Jeg har alltid vært sær, men jeg har fått litt for mye tid til å dyrke særheten. Før var jeg jo mye mer out and about, og da var det jo mye mer tid til å sosialisere og forme seg litt etter omgivelsene. Nå elsker jeg å drikke hjemme, alene. Man kan si det er trist!

Kaffeselskapet ler godt, og drøfter mulige intervjutitler med en slik kommentar i banken. Men vi er ikke her for slikt sladder.

– Hvis du skulle beskrevet musikken din til noen, hvilke ord ville du brukt?

– Ville vel kanskje sagt at det er enkel musikk. Eller, ikke enkel, men rett frem. At det både tekstlig og musikalsk på mange måter er litt simpelt. Men jeg tror min styrke er at jeg ikke er kjempegod på noen av dem, men at jeg er god nok på begge til at kombinasjonen blir bra, sier Kaja med et glimt i øyet.

Klokka tikker og Kaja har barn som må hentes i barnehagen. Universitas takker for seg, og ønsker Gunnufsen masse til lykke med konsert på Parkteateret. Og henting i barnehage, selvfølgelig.