Strides om demonstrasjoner
– Det eneste riktige er å stå sammen i solidaritet mot mobbing, sier lederen i Islamsk råd.
– Helt feil, sier verdenskjent muslimsk professor.
Forrige uke inviterte Muslimsk studentsamfunn den sveitsiske professoren Tariq Ramadan til Universitetet i Oslo, for å holde et foredrag om muslimsk identitet i Europa.
På en pressekonferanse i forkant av foredraget kommenterte Ramadan, som til vanlig jobber på universitet i Oxford, den omstridte filmen «The Innocence of Muslims».
Amatørfilmen på 14 minutter har ført til voldelige demonstrasjoner og drap i flere land.
Muslimene som demonstrerte mot filmen, gikk rett i fella.
Tariq Ramadan, professor og forfatter.
– Filmen er laget av mennesker som ønsker å provosere. Mitt råd er å ta avstand fra vold. Muslimene som demonstrerte mot filmen, gikk rett i fella, sier Ramadan.
Han påpeker at filmen hadde ligget på nettet i tre måneder, men ble først kjent på den symbolske datoen 11. september.
Vær stolt muslim
Ramadan advarer muslimer mot å ta offerrollen, og å tenke at folk flest ikke liker dem. Han mener den tause majoriteten innenfor den muslimske minoriteten må være stolt av å være muslim og tørre å vise det.
– Jeg drar rundt i verden for å forklare hvorfor jeg ikke er et problem. Økonomien ville kollapset uten afrikanske og asiatiske innvandrere i arbeid. Samtidig er innvandrerne fra disse kulturene uønsket, sier han.
Ramadan mener at vi i vesten står overfor et dilemma. Han mener at vi trenger innvandrere, men ikke ønsker dem.
– Islamofobien oppstår fordi religionen blir mer og mer synlig og fordi integreringen fungerer, sier Ramadan.
Han understreker også at muslimer i Norge ikke lenger bare er innvandrere, men muslimske nordmenn.
Nye blasfemilover
– Hvor går grensen mellom ytringsfrihet og mobbing?
– Det begynner å bli et viktig spørsmål. Organisasjonen for islamsk samarbeid vil innføre nye blasfemilover. Det kommer ikke til å forandre noe. Du kan innføre så mange lover du vil, men det hjelper ikke så lenge folk ikke er bevisst på hva som er etisk forsvarlig, mener professoren, og legger til:
– Rettigheter er ikke et leketøy du kan bruke som du vil fordi det er lov. Noen ganger er det så dumt, at det er bedre å la være. For mennesker som ikke har annet i livet enn troen, er dette et stort overtramp.
– Ble du fornærmet av filmen?
– Jeg ble ikke fornærmet, fordi jeg er vant til det. Filmen er teit, det eneste riktige å gjøre er å ignorere den, mener han.
Professoren trekker paralleller til de danske og franske Muhammed-karikaturene og mener det ikke bare handler om å promotere ytringsfrihet. Han påpeker at avisene tjente mye penger, på det han omtaler som et eneste stort PR-stunt.
Protest mot mobbing
Generalsekretær i Islamsk råd Norge, Mehtab Afsar, var med på å arrangere den fredelige markeringen mot filmen på Youngstorget. Et sted mellom 3000 og 6000 mennesker møtte opp. Afsar orket ikke å se mer enn fem minutter av filmen, som han omtaler som elendig og en hån mot islam. Han mener filmen er et ledd i en mobbekampanje mot muslimer.
– Hvorfor skaper filmen reaksjoner?
– Den islamske praksis er basert på profetens liv. Profeten lærer oss å vise kjærlighet og respekt, og er en del av vår identitet. En fremstilling som denne blir oppfattet som et angrep på muslimers identitet, sier Afsar.
– Oppfordrer til vold
Saqib Rizwani, skribent i Muslimsk studentssamfunns medlemsblad, mener det er greit å demonstrere så lenge det skjer innenfor lovlige rammer.
– Ytringsfriheten står sterkt i vårt demokratiske system, og er nødvendig i et fritt samfunn. Men det er også på det rene at en rett til ytringsfrihet ikke er en rett til å krenke. Filmer som «Innocence of muslims», karikaturtegninger, koranbrenninger og så videre blir laget med den hensikt å krenke, skriver Rizwani i en e-post til Universitas.
Han mener at Tariq Ramadan har et poeng når han sier at det ikke er nødvendig å demonstrere.
– En demonstrasjon vil automatisk gi mer publisitet til den aktuelle krenkelsen, og personer med kriminell bakgrunn kan bruke situasjonen til å oppfordre til vold. Dette er i så måte ofte hensikten til «provokatørene», skriver Rizwani.