Et folke­eventyr

HVEM: Leif Ekle, litteraturkritiker og redaktør STUDERTE: Sosiologi, litt filosofi, litt språkvitenskap og mest historie NÅR: 1971-73, og omsider fra 1978-1981 AKTUELL MED: Lanseringen av litteraturbladet Ordforord

Det skjedde i de dager, i 1972, den gangen menn var menn i busserulls og kvinner var det samme, da kampen mot dyrtid, EEC og Vietnam var det som sto i hodene på alle og en hver, da Trygve Bratteli var statsminister og den nedrige nederlenderen Ard Schenk tok gull på femmila, at det kom en purung guttepjokk til Blindern for å ta hovedfag i historie. Hodet hans var fullt av Karl Marx og rock and roll. Men mest Marx.

Denne unge gutten het Leif. Leif Ekle. Vennene hans hjemme i Trøndelag kalte ham bare «Leif Møte».

–⁠ Jeg var veldig politisk aktiv, og veldig seriøs, så seriøs at vennene mine hjemmefra ga meg opp.

Denne seriøsiteten gjorde at han hadde det travelt med å komme på universitetet. Derfor hoppet han over et år på gymnaset og tordnet inn på universitetet i rakettfart. Først ett år i Trondheim, før han flyttet sørover. Det var rasende moro.

–⁠ Da jeg kom til Blindern, hadde jeg ikke fylt 19 ennå. Jeg var ung, rabulistisk, og medlem av ML-bevegelsen. Det betydde at studiedagen besto av veldig mange møter, avbrutt av å springe på forelesning en gang i blant.

Med andre ord ble det ikke så mye studier på den unge studenten, men det tok han med godt humør.

–⁠ Jeg fløyt stort sett på det jeg hadde lest før. Derfor fikk jeg forholdsvis gode karakterer på noen eksamener, men klarte bare så vidt å redde 3,8 (2 tiendedeler unna stryk, red.anm.) på sosiologisk metode. Metode krevde jo litt lesing.

–⁠ Så du var ikke en av de studentene som reiste seg på forelesning og tordnet mot mangel på marxistisk perspektiv?

–⁠ Nei, jeg er stygt redd for at jeg ikke leste nok til å kunne være det.

Men Ekle trivdes godt, selv om «rørsla» altså var viktigere enn lesing. Og det var mange entusiastiske og hyggelige folk, «særlig utenfor ML-miljøet», som han tilføyer. Men det var ikke alltid like lett.

–⁠ Jeg har alltid likt smarte damer, og det var fryktelig mye sjekking. Men jeg har aldri kunnet den koden helt, så jeg var stort sett mer misunnelig enn aktiv.

Etter et langt år med misunnelse og politikk ble det like godt til at guttepjokken la bøkene på hylla og sjølproletariserte seg. Ekle kastet seg ut i nok en radikal klimaforandring. Turen gikk til Standard telefon og kabel.

– Å gå fra livet som student på Blindern til livet som industriarbeider på Standard telefon og kabel gikk kjempefint. Jeg fikk masse gode venner, og det var i løpet av den tida jeg brøyt med ML-bevegelsen. Først var jeg suspendert, så utmeldt, så ekskludert. Det bruddet var endelig, sier Ekle, og høres temmelig fornøyd ut.

–⁠ Det ble veldig mye styr med både industriarbeid og radikalisme, før jeg kom tilbake til studiene i 1978. Det var tyngre å gå tilbake til studiene etter å ha vært i arbeid, men da hadde jeg familie, og måtte liksom skaffe meg en utdannelse.

Så tilbake til studiene bar det. Og har han ikke levert hovedoppgaven om bygdesamer i Trøndelag nå, så ligger den der ennå, i bakhodet hans og trykker, helt til fristen for hovedfag renner ut om seks måneder.