Minnesmerke for vestlig idioti

Veldedighetssanger laget av supergrupper som Band Aid eller USA for Africa når høyt opp på listen over forrige århundrets verste oppfinnelser, like under atomvåpen. I retrospekt virker nærmest «Do they know it’s christmas» og «We are the world» som en slags gisselsituasjon for forbrukernes menneskelighet: «Kjøp den ræva singelen vår eller la menneskene i Etiopia dø». Hvorfor kan ikke disse artistene heller bare 

donere vekk en million eller to hver og la det være med det. Er dette PR-sirkuset virkelig nødvendig? 

Okei da, så er kanskje dette litt kynisk. Den ugudelige musikken til tross, har disse gruppene inntjent store summer til veldedige formål. De har også velsignet oss med youtube klippet der Bob Dylan spør Stevie Wonder om å gjøre sin beste Dylan parodi for å vise hvordan han skal klare å synge den svært overkommelige melodien på «We are the world». Og i år får vi nok en gang gleden av å høre Bob Geldofs «Do they know it’s Christmas» med tilskudd fra unge lovende artister som Chris Martin, Sam Smith og han blonde fra One Direction. 

Det har vært mye oppmerksomhet rundt denne nye versjonen av «Do they know it’s Christmas». Låten har blitt kalt rasistisk og utdatert. Jeg vil komme med en litt annen vinkling på det. Jeg mener nemlig at originalteksten kan tolkes som en fordømmelse av vestlig hykleri. Dette burde vært et tema da de i forrige omgang kastrerte sangen ved å fjerne den mest virkningsfulle linjen til Bono: «Tonight thank god it’s them instead of you». 

For det er jo litt sånn vi tenker, er det ikke? Vi har gjort det til et ordtak at man må tenke på «de stakkars barna i Afrika» for å få våre egne unger til å spise opp maten sin. Denne overfladiske empatien både stakkarliggjør folk i sult, samtidig som den blir en parodi på våre egne privilegier, uten at vi nødvendigvis innser det. 

Spørsmålet «Do they know it’s Christmas time at all?» kommer jo etter flere beskrivelser av hva som er så flott med julen, som er at vi kan slappe av og spise god mat og ikke tenke på noe annet enn kos. Tittelen på sangen er et sarkastisk: Herregud, men det er jo jul? Og så sulter de? Det skal man jo ikke gjøre i julen? Da skal man spise ribbe og pinnekjøtt. En slags 1980-tallets «Hvorfor spiser de ikke bare kake?» På den måten blir sangen en parodi på vestlig empati. Som Chris Eigemans karakter i Metropolitan sier «You know, it’s pretty arrogant of you to worry so much about the less fortunate.» Jeg nekter å tro at Bob «I don’t like Mondays» Geldof ikke har tenkt på dette. 

Burde «Do they know it’s christmas» få fortsette å spilles på radioen? Av hensyn til musikkens ry har jeg veldig lyst til å si nei. Men jeg tror sangen har en dybde som er vært å nevne. Dybden ligger i at den spiller ironisk på stereotypiene vi i Vesten har av folk i det vi anser som U-land eller hva nå enn vi blir enige om å ikke kalle disse landene for å høre mindre rasistiske ut. 

Disse supergruppene er en parodi av våre forsøk på empati som konsekvent har et preg av ovenfraogned fordi vi ikke evner å fjerne ego fra det. Så kan man jo si at man burde la disse stereotypiene ligge uansett hva tanken bak dem skulle være og det kan jeg være enig i. Jeg hater jo denne sangen. Men den kan likevel være et viktig minnesmerke for vår egen idioti. Noe som er godt å bli minnet på en gang iblant.