Ola Borten Moe – verre enn ingenting?

På torsdag ble den femte utgaven av Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT) lagt frem, og en stjernespekket enquete var samlet for å kommentere funnene. Blant annet NSO-leder Maika Marie Godal Dam og studentenes mann: forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe (Sp). Han som har ansvaret for nesten 300 000 studenter: å lytte til dem og tale deres sak. Det kommer jeg tilbake til.

Kort oppsummert viser tallene at Norges studenter har det verre: én av fem studenter har selvmordstanker. Én av fem studenter har tenkt på å skade seg selv. Flere rapporterer om seksuell trakassering og å ha blitt utsatt for voldtekt. Hver tredje student har psykiske plager. Sistnevnte har steget jevnt siden 2010, lenge før en pandemi gjorde oss ensomme.

Hva tenker panelet om tallene? Studentlederen Godal Dam raser og krever. Borten Moe får ordet, og kommenterer det viktigste tallgrunnlaget over norske studenters helse og trivsel. Han understreker at de fleste studenter har det bra. Hurra! Vi kan vi sprette sjampanjen, feire og fjerne ministerposten for forskning og høyere utdanning med det samme. Men som leder av SHoT-undersøkelsen selv poengterer i fremleggelsen: majoriteten har det bra, men de som sliter, sliter mer. Når to av tre ikke har psykiske plager går sektoren så det suser. Eller?

Det er noe påfallende med Borten Moe sin posisjon og sitt embete. Vi var spente på hva han ville oppnå på ministerposten da han ble utnevnt av statsministeren i regjering for snart ett år siden. I en kommentar i Universitas i kjølvannet av regjeringsdannelsen, problematiserte journalist Vegard Møller videreførelsen av den relativt ferske ministerposten i Kunnskapsdepartementet. For Borten Moe, tidligere olje- og energiminister, har aldri virket særlig opptatt av utdanningspolitikk, ei heller Senterpartiet hans.

Men det er han som sitter i stolen. Det er han som representerer regjeringen. Det er han som er panelets potensielle handlingskraft og stemmen med tyngde i dette flerstemte koret. Han har inngangskort til stortingssalen og et høyspent strømnett av påvirkning. Men ingen i panelet harmonerer, og opplevelsen er sur lytting med Borten Moes bassvokal.

Ett år senere er tvilen ennå ikke kommet tiltalte til gode fra et studentperspektiv. Borten Moe har blant annet sparket et sittende forskningsråd og han har gjenreist en høyskole på Nesna på Helgeland. Han har foruten tatt på seg noen klamme oppvaskhansker for å «slutte å kaste penger» på byggeprosjekter i sektoren. «Festen er over», sa han til Stortingssalen. Å anerkjenne den generelle studentmassens og -bevegelsens viktigste krav, nemlig å øke studiestøtta, har han ingen planer om.

Så har kanskje Borten Moe et begrenset handlingsrom. Studenter er en stor, men liten masse i det politiske landskapet, som får lån der andre får støtte. Han er gallionsfiguren for en, om ikke synkende, haltende sektor som ikke er førsteprioritet.

Men regjeringens satsingsområder er ikke naturlover satt i stein. Enhver forsknings- og høyere utdanningsminister bør være den som tar bunken med deprimerende tall i fanget, sukker tungt og bretter opp ermene. En evaluering kan vi ta i ettertid.

Mot slutten av den ovennemte panelsamtalen, får Borten Moe spørsmål om det behøves radikale tiltak for å snu tallene. Nei, svarer han kontant, før han nonchalant fortsetter: “Det er ikke bare en enveiskjøring. Samfunnet skal ikke bare tilby, studentene må også ta ansvar”. Fortell meg noe jeg ikke visste, Borten Moe. Du er ikke dannelsesminister, og du er heller ikke PR-kontakt for «verdens beste studiefinansieringsordning».

I første omgang ber jeg heller om medfølelse. Mannen er på post, men virker å ha fokuset på noe alt annet enn målet. Mellom storpolitikken og pengesekken må avgjørelsene vektes godt. Å gå i front for å lytte og tale studentenes sak, burde derav stått høyere på prioriteringslista.

Et politisk embete bør ikke drives frem av muligheter til å bevise seg selv. Motoren bør være et drivende engasjement og en kampvilje. Kanskje er det optimistisk å vente av tørre stortingspolitikere, men noe sier meg at det står noe om endringsvilje i en statsråds stillingsbeskrivelse. Når selv ikke spillet for galleriet er ambisiøst og signalene regjeringen sender virker vilkårlige, er det noe som skurrer.

Forrige torsdags panelsamtale opplevdes som et skuldertrekk for ministeren vår. Kanskje trenger vi ikke en minister for forskning og høyere utdanning. Eller trenger vi bare en helt annen, kan man spørre.