Hasse Hope: – Friår kan jeg ha i himmær’n
Programleder og komiker Hasse Hope var lenge utrygg på seg selv. På Westerdals ble han superhelten «Utrygve».
– Jeg ha’kke hatt no friår jeg, ass. Friår kan jeg ha i himmær’n, som jeg pleier å si.
Hasse Hope, som innrømmer at han var inne på tanken, valgte heller å dra til Montpellier for å studere fransk i ett år. Det til tross for at han syntes språket var kjedelig gjennom hele ungdomsskolen og langt ut på videregående.
– På slutten av videregående hadde jeg en fantastisk fransklærer som inspirerte meg noe så inni granskauen. Jeg tror jeg ville imponere ham.
Favorittlæreren har Hasse aldri møtt igjen.
Da han kom tilbake til Oslo fikk han jobb på 7-Eleven og var klar for å tjene penger.
– Jeg var dritglad for den jobben og tenkte at jeg skulle bli søkkrik.
Hasse virker litt oppgitt over sitt 20-årige selv.
– Jeg hadde fullt studielån og bodde hjemme. Jeg hadde altfor mye penger, og tenkte ikke på at det måtte betales tilbake. Det er det dummeste jeg har gjort.
Dagen før resttorget stengte, tenkte han at han burde ha studert et eller annet sjukt. På lista over ledige studieplasser kom han over japansk på Blindern. Han begynte neste dag.
– Vi dro på utveksling til Sapporo. Det er fortsatt det gøyeste halvåret i mitt liv!
Det var som å bo i en boble, forteller komikeren.
– Ingen av oss hadde mobil, for norske abonnementer fungerte ikke i Japan på den tiden. Og så hadde ikke smarttelefonen kommet ennå.
Dessuten kommer det fram at ei japansk jente hadde sagt at han lignet på Orlando Bloom og David Beckham.
– Det har jeg levd på siden, sier han og lener seg godt tilbake i stolen.
Det var en medstudent som tipset ham om tekst og skribent-studiet på Westerdals.
– Plutselig fant jeg et sted med nesten utelukket likesinnede mennesker. Det var en skikkelig milepæl.
Hasse forteller entusiastisk om hvor mye tiden på Westerdals har hatt å si for den han er i dag.
Jeg forteller ofte vitser til meg selv inni hodet.
– Da jeg var yngre turte jeg ikke å være med i ryddegruppen til skolerevyen engang. Jeg var kjempesjenert og min største frykt var å stå på scenen eller snakke foran en forsamling.
Men han hadde bestemt seg for å bli mer utadvendt og slutte å være redd for «sånne ting». Så da gruppen hans under fadderuken fikk i oppgave å fremføre noe på en scene, og ingen av de andre i gruppa ville, tok Hasse ansvar.
– Karakteren min het Utrygve. Han var en superhelt hvis kraft var å gjøre folk utrygge på seg selv. Det var dritskummelt, men jeg elsket det.
Her fikk han dyrke humortalentet.
– Jeg gikk i klasse med Magnus Devold og vi ble et tospann som sikkert var helt jævlig å omgås. Det var bare ordspill og kødd, uansett hva folk sa.
Hasse humrer litt.
– Ler du mest av deg selv eller andre?
– Det er noen jeg synes er morsomme…
Det blir stille i noen sekunder.
– …jeg flirer kanskje mest av meg selv, ja. Jeg flirer mye alene og forteller ofte vitser til meg selv inni hodet.
Møtet nærmer seg slutten, og Hasse har takket nei til både vaffel og å delta i Universitas’ årlige juleøltest samme ettermiddag. Da kommer han tilfeldigvis på et minne fra tida på Universitetet i Oslo.
– Jeg leste Universitas slavisk. Dere hadde en sånn greie på baksiden der man kunne sende inn en sms med en eller annen observasjon, og mitt mål var å komme med hver uke. Jeg klarte det nesten!
