Monoteistisk teaterboble

STUDERTE: Bårdar Danseinstitutt og Statens Teaterhøgskole

NÅR: 2002-2006

AKTUELL MED: Halvbroren på NRK1 og Bibelen på Det Norske Teatret

– Mange skuespillere fra 60-70-tallet oppfylte skuespillerklisjeen, med rødvin i garderoben, og greia med å drikke, pule og spy. Det er ikke sånn lenger nå. Vi har ikke tid til å gå på byen.

Frank Kjosås, kjent som Fred Nielsen i NRK-serien «Halvbroren», pugger manus da vi møter han i kantina på Det Nye Teatret.

– Det var da jeg gikk på Romerike folkehøgskole at jeg fant ut at jeg hadde talent for å bli skuespiller. Det var også der jeg fikk høre at Statens teaterhøgskole var det store.

Mens mange drømmer om å komme inn på Teaterhøgskolen i årevis, var Kjosås sent ute med å finne drømmestudiet. Det tok likevel ikke mer enn to forsøk før han kom inn, som én av ni heldige blant totalt 800 søkere.

– Det er bedre sent enn aldri. Jeg hadde nok en fordel, fordi jeg ikke hadde det samme forventningspresset som mange av de andre søkerne, sier han.

Detaljene sitter som klistra når han forteller om dagen han skulle sjekke den berømte navnelista over hvem som var kommet inn på skolen. Han gikk hånd i hånd med venninna si, som også hadde søkt.

– Jeg hadde ikke sovet på to døgn, og gynget av nervøsitet. På veien møtte vi to stykker som gråt. Jeg oppdaget navnet til venninna mi på lista, men fant ikke mitt eget. Jeg gratulerte venninna mi, og hun bare: Hva er det du driver med, du står jo som nummer tre på lista? Da fikk jeg nesten litt panikk. Det var helt fantastisk.

Kjosås blir matt da han blir bedt om å fortelle om studietiden.

– OK, dette er positiv ment, men Teaterhøgskolen prøvde å bryte oss ned slik at alle hadde et minste felles multiplum. De prøvde å rive ned alle skjold og forsvarsmekanismer når vi ikke fikk til ting. Det ble mange søvnløse netter.

På Teaterhøgskolen jobbet studentene fra klokken ni om morgenen til klokken seks på ettermiddagen, og etter det måtte Kjosås pugge manus enda tre timer hjemme.

– Det var litt som å ha eksamen hver dag, med prøver og nye målsettinger. Det er et vanskelig studie å forklare, på grensen til psykologi. Vi iscenesatte menneskelige situasjoner, kun ved hjelp av kropp og sinn.

Det er én spesiell episode skuespilleren aldri glemmer.

– En gang var vi inne i en sal og jobbet med avspenningsteknikker. Alle lå i drømmeland, og plutselig slapp et klassemedlem tidenes promp. Kroppen min sov, men hodet mitt sov ikke. Det var helt sprøtt, og jeg lo som faen.

Ifølge Kjosås er Teaterhøgskolen et monoteistisk samfunn.

– På skolen var det kun snakk om manus og teater. Vi var ni stykker, og levde nær sagt i vår egen boble. Vi måtte stadig passe på å finne ut hva som skjedde i virkeligheten, sier han.

Teaterhøgskolen har ingen fadderuke, men en helvetesuke, der andre- og tredjeklassingene spiller «mindgames» med førsteklassingene. Dette er ifølge Kjosås veldig internt og hemmelig.

– Det var ordentlig ekkelt. Den første tiden startet med vanvittig mye kjærlighet, for de eldre visste hvor tøft det er å begynne der. Så herdet de oss i helvetesuka. Etter det var det null problem. Mange utviklet vennskap som nok vil vare livet ut, sier Kjosås.

– Jeg tror grunnen til disse nære båndene er at alle viser seg fra sitt mest sårbare. Vi hadde ingen bøker å gjemme oss bak.