Fryktet foredrag
Jonas Gahr Støre gikk på prestisjefylte Sciences Po i Paris, men hadde ikke tålmodighet til doktorgrad.
HVEM: Jonas Gahr Støre
STUDERTE: Statsvitenskap på Sciences Po i Paris
NÅR: 1981-1985
AKTUELL MED: Valgkamp- Jeg har skrevet et lite brev, vær så snill, kan jeg få gi det til ham? spør en håpefull student med et sammenbrettet ark i hendene.
Jonas Gahr Støres kommunikasjonsrådgiver ser på ham, tar brevet.
– Kan jeg få ta ham i hånda også?
Studenten gir seg ikke.
Det er valgkampinnspurt. Helseministeren er på UiO for å holde foredrag om den norske velferdsmodellen, og på plassen utenfor flokker studenter seg rundt ham for å stille spørsmål eller ta bilde med mobilen. Universitas får ti minutter før han må haste videre, og på vei bort fra plassen starter han med en unnskyldning.
– Jeg gikk helt feil da jeg kom hit i stad, det viser at jeg ikke har studert her. Og det … det må jeg bare beklage, sier Støre.
Vi er usikre på om han er ironisk eller ikke.
Støre studerte på prestisjefulle Sciences Po i Paris. De første årene var han ofte nervøs. Skolen var på grensen til autoritær, og la mye vekt på muntlige presentasjoner. De tre-fire foredragene han måtte holde hver uke skulle følge en bestemt mal og en bestemt tid.
– Jeg skulle stå og bli sett på mens jeg presenterte et tema. Det var overveldende
– Alle foredragene førte til en enorm overvinning av min egen sjenanse og egen frykt for foredrag. Fra Norge var jeg vant til at muntlig var å rekke opp hånden i klassen. Men her skulle jeg stå og bli sett på mens jeg presenterte et tema. Det var overveldende.
– Viste du tegn til nervøsitet? Begynte du å skjelve?
Støre svarer kort:
– Innvendig.
Studentpolitikk eller noe særlig sosialt liv hadde han ikke tid til. Alt handlet om å lese; pensumet var enormt.
– Det har gjort at jeg ikke har vært så redd for arbeid etterpå. På skolen i Norge kan jeg ikke si jeg slet meg ut. Jeg hadde masse fritid og eget ansvar, sier Støre.
I Frankrike møtte han medstudenter som hadde arbeidet hardt og pugget gjennom hele studietiden.
– De var gjennomgående utrolig kunnskapsrike. Men ganske lite frittenkende og uavhengige.
Støres fastlåste medstudenter ble etter hvert en fordel for oslogutten, som var oppdratt til å ha et kritisk blikk.
Planen var egentlig å gå videre innen akademia. Han ble opptatt som doktorgradsstudent ved London School of Economics, men sluttet etter noen uker.
– Er du sikker på at det er dette du vil? spurte veilederen. Hva mener du? svarte jeg. Så gjentok han spørsmålet, han ville jeg skulle tenke meg godt om.
Etter å ha gjort det, innså Støre han er for utålmodig til å ta en doktorgrad.
– Jeg angrer ikke på avgjørelsen, men jeg har alltid lengtet litt etter å komme tilbake til et universitet, være i et læringsmiljø.
– Hvis du skulle valgt et helt annet løp, hva skulle det vært?
– Jeg hadde lyst til å bli arkitekt, men jeg tror ikke jeg hadde vært veldig god til det.
– Tegner du på fritiden?
– Nei, det er det, jeg gjør ikke det. Men jeg interesserer meg for arkitektur og måten mennesker bor og lever på. Jeg har en sønn som skal studere samfunnsgeografi, det er spennende å følge med, sier Støre.
Han tenker seg om.
– Og så må jeg si at jeg ville studert medisin.
– Mener du det?
– Nei, sier Støre, og smiler lurt.