Drømmejente uten fremtidsdrøm

– Jeg sitter ofte på Blindern fremdeles, men det bør du nok ikke skrive. Da blir jeg kanskje kastet ut, sier skuepilleren Iben Akerlie.

28-åringen sitter i en skinnsofa på Lorry. Et sted som har benket norske kulturpersonligheter i årrekker. Men det var ikke kulturperson Akerlie drømte om å bli.

– Jeg hadde ingen skuespillerdrøm. Jeg tenkte ikke over fremtiden i det hele tatt jeg, sier hun og smiler selvsikkert. Slik går hun gjennom livet, forteller hun.

– Første semester reflekterte jeg ikke over noe. Jeg bare struttet rundt, alene og arrogant, og trodde jeg kunne alt fra før. Jeg var hun arrogante fra Oslo. Leste aldri og tok alltid ordet i seminargrupper. Herregud, jeg var motbydelig.

Det endte med en E på eksamen.

– Jeg måtte stupe før jeg fattet ordentlig interesse for faget, forteller hun.

Iben skylder på gymsalen.

– Jeg ble alltid plassert i den jævla gymsalen fordi jeg var først i alfabetet. Et godt tips fra meg er å bytte etternavn hvis du begynner på Blindern. Gjerne til noe som starter på ø. Da får du sitte på alenerom.

I studietiden bodde oslojenta på St. Hanshaugen, som ble en festsentral for venner og familie.

– Men ingen fra Blindern var invitert selvsagt, sier hun med et lurt blikk.

– Neida, etter hvert fikk de komme. I hvert fall mine to «minions», sier hun og referer til sine to venner gjennom studieforløpet.

Akerlie virker ikke overlegen. Hun forteller om en familie med sterk folkehøyskoletradisjon.

– Det var på ingen måter unaturlig å gå inn i omsorgsyrket. Samtidig var det en positiv overraskelse at spesialpedagogikk var så filosofisk anlagt. Jeg er nok både omsorgsfull og intellekutelt higende – jeg liker å lære nye ting.

Da Iben kom hjem etter utveksling på Berkley i California, fikk hun en uventet forespørsel. Hun ble «castet» til filmen Victoria og fikk rollen.

– Det var et lykketreff, sier Akerlie om det som skulle bli veien ut av Blindern.

– Det var litt sånn: «Score! Fuck you, Blindern» ler hun.

Men hun unslapp ikke så enkelt.

– Det var da enkeltemnekjøret startet. Det var beleilig mellom produksjoner og kompatibelt med skuespilleryrket.

Som student satt ikke Iben med rødvinsflaska og diskuterte en fredagskveld, men hun savner den intellektuelle stimulien. Planen er likevel ikke å vende tilbake til Blindern.

Les anmeldelsen av Victoria: Gloheit bok, bleik film

– Hvis jeg går tilbake er det for å ta en master, men da må jeg jo sitte med alle 19-åringene. Da blir jeg i hvert fall hun arrogante!

Hun ler en høy og barnslig latter, før hun skyter inn:

– Nei, jeg kommer til å være hun gamle ydmyke. Vi får ta et oppfølgingsintervju når den tid kommer.

Med tilgjort stemme trer hun inn i rollen som en mulig fremtidig ydmyk Iben og Blindernstudent.

– «Å, jeg var så ydmyk», kommer jeg til å si etter masteren.