Åsne Seierstad: Alene i Oslo, hjemme i verden

– Jeg husker Blindern som et sted der jeg følte meg alene og annerledes.

Om kort tid går Åsne Seierstad på scenen for å holde foredrag, og der er hun slettes ikke alene. Vi møter henne i foajeen i Asker Kulturhus, der over 700 beundrende leseløver er på plass for å høre henne snakke om boken «To søstre». Kanskje ikke så rart, for ikke bare er Åsne Seierstad en New York Times- bestselgende forfatter og Bragepris-vinner, hun har en av vår tids sterkeste journalistiske penner, blir det hevdet.

– Det gikk i skippertak. På kollokvier møtte jeg opp uten å ha forbedret meg. Men eksamenene gikk allikevel bra, forteller Seierstad.

På tross av foreldrenes meritter innenfor akademia var hun aldri var noen flinkisstudent. Moren hennes var den første kvinnelige astrofysikeren som tok hovedfag, og faren ble professor i statsvitenskap. Men selv om Blindern ble det naturlige studievalget, trivdes ikke Seierstad så godt i akademia som sine foreldre.

– Jeg fikk aldri en «Blindern-identitet». Litt fordi jeg begynte på 2. semester i russisk og spansk, der jeg ikke kjente noen, mens de fleste kjente hverandre fra før, sier hun.

Det var et besøk hos faren hennes, da han jobbet i Russland, som trigget interessen for språk og fikk henne til å velge russisk på Blindern.

– Dette var rett etter 1990, så alt med Russland var spennende og nytt, men ingen forsto engelsk. Det var et mer krevende fag enn jeg hadde trodd. Det tok lang tid før jeg kom noe som helst sted med det nye alfabetet, sier hun.

Det tok ikke lang tid før hun bestemte seg for å flytte fra ensomme Blindern.

– Etter 6 måneder bestemte jeg meg for å ta med meg bøkene og reise til Russland. Det er lettere å lære språk når du får brukt det daglig.

Det ble grunnfag i statsvitenskap i Moskva, men da hun etter hvert kom i kontakt med unge politiske miljøer, måtte hun raskt hoppe inn i rollen som journalist.

– Jeg fikk avtalt en samtale med en parlamentsformann og skulle gjøre mitt første intervju. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte late som jeg tilhørte en norsk avis. Da ble jeg veldig nervøs, jeg var jo bare student. Heldigvis var dette før internett og google, så dermed ble jeg kastet ut i det som journalist, uten at noen avslørte meg.

Opplevelsen satte tonen for det som skulle bli en teft og sans for å skrive. Den usikre Blindern-jenta har hun lagt bak seg, for når Seierstad er plassert på scenen senere samme dag, sitter hun solid på barkrakken og snakker rolig og selvsikkert.

– Jeg var en annen type da enn jeg er nå, mer sjenert, og hadde ingen planer om å bli journalist, sier hun.

Seks dokumentariske bøker er nå utgitt, og 46 åringen er neppe ferdig. Når hun skriver passer hun på å skrive så både professoren og den uskolerte leser skal sette pris på boken. For hun ønsker å bli forstått.

– Jeg har nok en sånn folkeopplysningsstemme inni meg, sier hun og ler.