Mer sjokkfaktor enn musikk

Hvem: Pusekatter mjau mjau sinna (PMS)

Sjanger: Rap, elektronika, lydeffekter 

Hvor: Novafest på Dattera til Hagen

Når: Fredag 19. april

Det er varmt, klamt og småprat i lokalet. Seks personer trer opp på scenen i ekstravagante antrekk – blant annet en anonym gitarist med en hekla kattemaske – og hele publikum strømmer frem til scenekanten. Pusekatter mjau mjau sinna får jubel før de smeller på med første soundtrack, som har så mye dunk dunk at gulvet rister. En forvrengt pipestemme annonserer at det er Rockepus, Cowboy Cat, Sassy Kitten, DJ Mjau og Brat Cat blant dem på scenen. Showet er så i gang.

Gjengen syngeskriker, og noen ganger snakkerapper, over elektroniske melodier som DJ Mjau henter frem. De hopper og rocker og løper ned fra scenen med energien på 100 prosent. Bandet består av fire vokalister, en gitarist og en DJ. Det er en god dynamikk mellom alle, og de virker gira på å ha scenelys i ansiktet, og et delvis veldig engasjert publikum. Sangene handler om litt trivielle ting, men blåst opp og problematisert. Som at man ikke vil noen ting, at man kjører traktor og om den brutale tiden på ungdomsskolen. Noen ganger ler de også av egne tekster, som under andre sang der det synges i gotisk kor-stil: «Bad bad bitch, men jeg har store tits». 

Selve musikken er preget av 2000-talls klisje lydfiler, og elektroniske beats. Det er ikke veldig behagelig musikk, siden den er så intens og nesten dissonerende. Det virker derfor som om de er her for å lage litt spetakkel, ikke vise sine beste musikalske sider. Selv om det er gøy som publikummer å se på denne spennende gjengen, er det ikke akkurat musikken som er fokuset under deres opptreden. Musikken virker veldig ironisk. Om det er antrekkene, de litt svake tekstfrasene, måten de fremtrer på eller hvordan de kommuniserer med publikum – musikken virker litt malplassert og påtatt. Sangene er morsomme, men ikke sanger man setter på for å skape god stemning.

På sangen Akademjau starter alle å headbange – kattemenneskene på scenen og publikum. Det er god stemning, og gjengen setter på et godt show – men igjen er ikke musikken helt på topp. Det eneste instrumentet – Cowboy Cat sin gitar – forsvinner litt i alle de elektroniske lydeffektene. Det er trist, siden det lille som høres av gitar er bra. De overdrevne lydeffektene trekker også fokuset vekk fra stemmene til vokalistene. Gjengen på scenen har en flott stemning som smitter lett, men man kommer jo gjerne på konsert for musikkens skyld. Og et godt sceneshow blir derfor en bonus, ikke det eneste som utgjør opptredenen. 

Hele tiden føles alt som en intern vits. Det er vanskelig å si hvor mange lag med ironi det er, om det er noen lag i det hele tatt. Pusekatter mjau mjau sinna setter på et godt show, men man blir ikke fordi musikken er bra. Man blir for deres intense energi, og deres engasjerende sceneshow.