Mellom følelser og fornuft i en verden utfor stupet

Når vi ankommer Jon Elsters bolig, later det til at han har glemt at vi har gjort en intervjuavtale. Han har i alle fall glemt å informere samboeren sin, den pensjonerte latinlektoren Hilde Sejersted, om at vi skal komme. 

– Jeg tenkte at dere kanskje var sånne som svindler de eldre, sier Sejersted, i det hun etter å først en stund ha skult mistenksomt mot oss, omsider slipper oss inn i huset.

Jon er litt forkjølet, men kommer snart, blir vi fortalt. I mens blir vi satt til å fikse TV-en, det er nemlig noe galt med «boksen». 

Hvem er Jon Elster? 

Mye er blitt sagt og skrevet om hans akademiske status. I et intervju med Morgenbladet fra 2019, ble det i innledningen slått fast at han var Norges internasjonalt største samfunnsforsker. «Det sier alle», stod det der. 

Han er æresdoktor ved seks universiteter, og har vært knyttet til noen av de fremste lærestedene i både USA og Frankrike. Ved Collège de France overtok han sågar selveste Pierre Bourdieus gamle lærestol.

I offentligheten er han kjent som en «stolt positivist». Han er opptatt av tydelighet, og er ikke redd for å kritisere teoretikere (gjerne franske) han mener driver med svada. Obskurantisme, en «fiendtlig holdning til tankefrihet og opplysning», er et sentralt begrep i det Elsterske ordforråd.

Samtidig er han kjent for sin faglige mangfoldighet. 

– Jeg er en slags akademisk tikampkjemper, sier han om seg selv. 

Et hovedtema gjennom karrieren hans, har vært å forstå hvorfor mennesker handler som de gjør. Lenge innebar dette studier av rasjonaliteten. Samtidig er han med tiden blitt mer og mer interessert i følelser. Disse gir tilværelsen mål og mening, men kan også lede oss til å gjøre dumme ting. 

Det er med håp om å bli litt klokere på hva som driver oss, at vi har tatt turen hjem til Elster. For hva styrer hvordan vi handler? Og i hvilken grad velger vi egentlig våre egne liv? 

Vakkert, men galt

– Det er en veldig vakker modell, sier Jon Elster, godt plassert i godstolen, på smittevernsvennlig avstand fra Universitas utsendte journalist. 

Modellen han snakker om, er den såkalte teorien om rasjonelle valg, den som på engelsk kalles rational choice theory. Kort oppsummert sier teorien at aktører i samfunnet handler rasjonelt. Å handle rasjonelt innebærer å velge det vi har grunn til å tro er de beste midlene til det målet vi har satt oss. 

– Men det er ikke sånn menneskene er. Unntatt i noen få, veldig strukturerte situasjoner. Stort sett er vi omgitt av usikkerhet, og rasjonalitet har ikke så mye å si, sier han. 

At vi egentlig ikke er spesielt rasjonelle, var for Elster en gradvis erkjennelse. 

 Denne troen ble forsterket gjennom en rekke studier, blant annet av rettsoppgjør i land som hadde vært okkupert av Nazi-Tyskland under krigen. 

– I prinsippet skulle dette være vanlige juridiske prosesser, bestemt av fornuft og upartiskhet.

– Men i praksis endte mange av de som rene hevnoppgjør. Folk fikk dødsstraff for ting de få år senere bare ville fått to års fengsel for. Og det førte meg til å tro på følelsenes betydning, forteller Elster. 

Vanedyr 

Å si noe generelt om i hvilken grad vi styres av følelser, og i hvilken grad vi styres av fornuft, lar seg likevel ikke gjøre, mener Elster. Det er helt situasjonsavhengig. 

– Stort sett styres vi av vaner, legger han til, og sier at både Pascal og Leibniz mente det samme. 

Elster mener vi ønsker å være rasjonelle. Å handle rasjonelt, betyr jo bare at man velger de beste midlene til målene man har satt seg («Og hvem vil vel ønske å gjøre noe annet enn det?»). Hva «de beste midler» innebærer, er imidlertid ofte uklart – til det er usikkerheten for stor. Og det er her vanene, eller det økonom John Maynard Keynes kalte «animal spirits» kommer inn. 

– For handle må man jo uansett, sier Elster.

Hva gjelder følelsene, mener han at livet ikke hadde vært stort uten. Følelseopplevelser gir livet mening. Samtidig har de en dobbelt virkning. 

– Følelsene gir oss mål i livet, samt hindrer oss i å styre rett mot målet. 

– Uten følelsene ville vi ikke hatt noe å være opptatt av, men med følelsene kommer også feiltrinnene inn, som følge av ønsketenkning, selvbedrag og mer.

Et tips til hvordan å utstå seg selv som irrasjonelt vesen, får vi muligens i Elsters kanskje mest kjente bok, Ulysses and the Sirens fra 1979. Tittelen til denne er hentet fra en scene i Homers Odyseen, hvor Ulysses og mannskapet hans skal passere øya til de notoriske sirenene – forføreriske skapninger som med sin uimotståelige sang lokker menn til seg for siden å drepe dem. 

For å motstå sirenenes sang, binder Ulysses seg fast til skipets mast, samtidig som han instruerer mannskapet til å tette ørene med bivoks. Han benytter dermed rasjonaliteten til å motstå det irrasjonelle. Tanken er derfor at man kan binde seg selv på forhånd, dersom man vet at man støter på en situasjon med mye følelser.

– På hvilke konkrete måter kan dette overføres til hverdagslivet? 

– Et trivielt eksempel kan være å ta med seg kona på firmafesten, slik at man unngår amorøs eller aggressiv adferd, sier Elster, og forteller at han av samme grunn ikke har brennevin i hus. 

Liv og lære

Å gifte seg er en annen form for selvbinding, forteller Elster, selv har han vært gift to ganger, første gang som 21-åring.

Blant bøkene han har skrevet, er det likevel ikke Ulysses and the Sirens som har innbydd til mest personlig refleksjon. Det er heller boken som fulgte denne, Sour Grapes, hvis tittel er hentet fra Æsops fabel om reven og rognebærene. Her møter vi en rev som strever med å få tak i noen bær, ettersom de henger for høyt. Når han ikke får tak i dem, så beslutter han at de antagelig heller ikke er noe gode: «Høyt henger de og sure er de!» 

Elster mener at denne formen for selvbedrag illustrerer en psykologisk mekanisme han selv ofte har måttet kjempe imot. 

– Det er mye jeg ikke kan, og da er det jo alltid fristende å si «det er heller ikke verdt å kunne». 

– Men slik er det jo ikke. En ting er jo å oppvurdere det mulige, en annen ting er å nedvurdere det umulige. Det er veldig dumt. 

Som et konkret eksempel fra eget liv, nevner han en mislykket kjærlighetshistorie. 

– Hun gikk fra meg, og da grep jeg meg selv i å tenke: «Hun var vel uansett ikke noe å samle på». Da følte jeg meg skyldig i selvbedrageri. 

Klassikere og engelsk 

Hjemmet til Jon Elster og Hilde Sejersted er, kanskje ikke så overraskende, overfylt med bøker. Hyllene er stapfulle, og på gulvet står de organisert i høye stabler, faglitteratur og romaner, diktsamlinger og historiebøker. 

Når vi spør hva han, som internasjonalt anerkjent forsker, anbefaler en ung student å lese, er svaret tydelig: Les klassikerne.

– Aristoteles, Seneca, Montaigne, som er min store helt («å lese ham er som å snakke med en mann som sitter på motsatt side av bordet»), Hume, Tocqueville... De har sett ting ingen andre har sett.

Også listen over hans litterære favoritter er klassikertung: Stendhal, Proust, Jane Austen og George Eliot.

Videre er han opptatt av verdien ved å lære seg språk. Og med «lære seg», mener han å lære seg skikkelig. 

– Halvgodt engelsk gjør bare at du dummer deg ut på internasjonale konferanser, sier han. 

Språk er et presisjonsverktøy, og i vitenskap er det presisjon og nøyaktighet som gjelder, legger han til. Han mener samtidig at det tar lang tid å lære seg et språk godt, og lanserer derfor et forslag til hvordan å heve norske studenters språkferdigheter. 

– Man kunne innført et år med obligatorisk engelskundervisning! Ihvertfall for dem som skal studere samfunnsfag.

Fri vilje

Språkferdigheter er nå en ting, vi er først og fremst hos Elster for å diskutere de helt store spørsmålene. Passende nok ligger det for anledningen to bøker framme på stuebordet, hvorav en er ført i pennen av amerikaneren Robert Sapolsky, den andre av iren Kevin J. Mitchell, begge forskere og nevrologer.

– En av disse bøkene sier at vi har fri vilje, den andre benekter dette, sier Elster.

– Hva tror du selv? 

– Jeg tror på to ting. Den ene er at vi ikke kunne handlet dersom vi ikke trodde vi hadde fri vilje, og den andre er at vi ikke har fri vilje. 

– Determinisme er liksom så tvingende nødvendig. Alternativene er så obskure. 

– I hvor stor grad velger man sitt eget liv? 

– Nei altså… Man må late som man har en viss kontroll. Men ting skjer, sier Elster etter å ha tenkt seg om en god stund.

– Jeg vet ikke om jeg har tatt så mange valg i mitt liv, utenom ekteskapsinngåelse, valg av noen stillinger, litt sånne ting. 

Til rådville unge, overveldet av livets valgmuligheter, så har Elster egentlig bare et tips:

– Følg din lyst! Spesielt om du vil bli forsker. 

På dette tidspunktet bryter samboer Hilde Sejerstedt korrigerende inn i samtalen. 

– Men Jon, det får jo alle høre! For mange leder det bare ut i ørkenen. 

Klimapessimist 

Dagen vi besøker Jon Elster, er høsten på sitt vakreste. I villastrøket der han bor, gnistrer rødgult løv under den høytstående oktobersola. I husets hage står et epletre bugnende med rød og moden frukt. Bakom treet ligger et forfallent badmintonnett.

Elsters analyse av verdenssituasjonen er klar som dagen. Det går i feil retning.

– Verden er på et hellende skråplan, spørsmålet er bare hvor sterkt det heller.

 Særlig har dette å gjøre med at klimaproblemet ikke blir tatt alvorlig nok. I Norge sier politikerne at de skal holde klimaløfter, men gjør det egentlig ikke. Det samme gjelder resten av verden. 

– Jeg er klimapessimist. Særlig synes jeg det er uheldig at miljø er blitt viktigere enn klima. For eksempel har kommunene fått vetorett mot vindmøller, det burde aldri ha skjedd. 

– Er ikke ivaretakelse av natur viktig? 

– Det er sekundært i forhold til klima. Jeg mener det er ålreit å ødelegge naturen, hvis det er nødvendig for å forhindre klimakatastrofen. First things first. 

Gammelmannsyndrom 

Jon Elster er både klar over, og klar på, at han uttaler seg fra et bestemt standpunkt. I februar neste år fyller han 85 år. 

– Jeg er nok i noen grad offer for «gammelmannsyndromet», og tenker hele tiden at ting var bedre før. 

– Men så mener jeg også at mye var bedre før.

Det å bli eldre, er ikke i seg selv noe som plager ham. Sett bort i fra en litt plagsom dropfoot, som gjør det vrient å danse, har han det godt. Det mentale fungerer enda som det skal, det tror han i det minste.

– «Det är skönt att bli gammal. Att vara ung var för jävligt», sier han, og siterer med det den svenske forfatteren Hjalmar Söderberg. 

– Og det dekker i grunnen min holdning til det å bli eldre. 

Intervjuet nærmer seg etter hvert slutten. Tidligere forsøk på å runde av er blitt avvist. «Jeg har mer bensin igjen», har Elster fortalt oss. Men nå er det slutt. 

Før vi drar, gir vi nok en gang TV-boksen et forsøk. Men nei, feilmeldingen er stadig ikke til å forstå, og selv om det er pinlig, må vi innrømme nederlaget overfor våre langt eldre verter. 

Jon Elster sukker, forståelsesfullt, men likevel en anelse skuffet. Snart er det jo tid for dagens episode Poirot. 

– Jaja, jeg har jo sett det før, sier han.