Mastergraden mister sin verdi

Det er stadig flere som tar mastergrad i Norge. At mange tar mastergrad er ikke et problem i seg selv, men jeg mistenker at mange gjør det av feil grunner. Universitetet har blitt en institusjon flest mulig bare må komme seg gjennom, og først og fremst det, for så å kunne komme seg ut på arbeidsmarkedet. Nå har det blitt slik at studenter uten stor akademisk interesse og arbeidskapasitet må gå på universitetet. Blant konsekvensene av dette er at vi fått to ministre som har jukset med masteren. Vi er i ferd med å glemme hva et universitet er og skal være. 

Rune Slagstad har skrevet boken Kunnskapens hus, der han beskriver skiftende trender han ser i høyere utdanningsinstitusjoner. Han beskriver tre kjennetegn på universitet i norsk og europeisk kontekst: Et universitet er (1) forskningsuniversitet, (2) profesjonsuniversitet, og (3) dannelsesuniversitet. Av dette kan det utledes to forpliktelser universitetet har overfor samfunnet: Man skal bidra til (1) å utdanne til arbeidslivet og (2) dannelse til sivilsamfunnet. En tredje forpliktelse er at universitetet skal søke etter ny kunnskap. Det er den tredje karakteristikken som er kjernen til et universitet. Det er også denne karakteristikken som i langt større grad bør prege hvordan vi anser universitetet, og hvordan universitetet bør se ut. Min frykt er at vi som samfunn har tilsidesatt disse viktige poengene og prioritert profesjonsuniversietet for mye. 

Det blir stadig flere universiteter i Norge, og de nye universitetene fokuserer mer på fleksibilitet og korte utdanningsløp. Særlig erfarings- og nettbaserte ledelsesutdanninger, som Kjerkols erfaringsbaserte master i kunnskapsledelse med samlinger nå og da, er i dag populære. Med ett 15-poengsemne i semesteret, som Kjerkols masterprogram har, legges ikke et grunnlag for fordypende studier og forskning, som en master skal gi. 

Universitetene blir profesjonsuniversiteter i første rekke, og forsknings- og dannelsesaspektet kommer i andre rekke. Et treffende ord på denne utviklingen er at universitetene nå er mer tilnærmet «service-universitet». «Service-universitetet» beskriver universiteter som i økende grad rettes mot yrkeslivet, med kortere utdanningsløp. Slike grader representerer en tendens der høyere utdanning neglisjerer dannelse og kunnskap. Denne tendensen må sees i lys av en større samfunnsendring. Vi lever i et samfunn som styres av markedslogikk i alle samfunnsinstitusjoner. Målet med høyere utdanning er blitt å få flest mulig kjappest mulig gjennom løpet. Utdanningene blir dermed kortere og mer tilpasset yrkeslivet enn den faktiske kunnskapen. 

Denne utviklingen gjør at det blir enklere for flere høyere utdanningsinstitusjoner i Norge å kalle seg universiteter. Man endrer stadig kriteriene for universitetsstatus, blant annet har man endret på kravene for antall doktorgradsprogram i institusjonen. Før måtte man ha fire doktorgradsprogram for å kalle seg et universitet, nå trenger man bare ett. Dette er et tydelig eksempel på at vi neglisjerer universitetet som forskningsuniversitet. Grunnforskning, kunnskapssøking og demokratisk dannelse av kritiske borgere blir mindre viktig. 

Det er her problemet ligger, som våre to forfeilede masterutdannede statsråder er symptom på: Universitetets forutsetninger har blitt neglisjert og redusert til å bare handle om profesjonsutdanning en masse. Kortere og erfaringsbaserte utdanningsløp à la Kjerkols, gir ikke den nødvendige forskningsetiske dannelsen som en universitetsutdanning egentlig skal gi. Tilfellet til Borch, som gikk et klassisk profesjonsrettet universitetsstudium, peker på en utvikling der man bare må gjennom universitetet for å få en grad, for å kunne få en bra jobb. Begge er symptomer på en degradering av universitetets stilling i norsk samfunn. I sum betyr det produksjon av udannet kunnskapsløshet, som nå har funnet vei til Kongens bord.