Ikke sløs med sløseribegrepet

Etter at Martin Bech Holte slapp boka «Landet som ble for rikt», er sløseridebatten å se overalt i media. Ifølge Holte og flere av sløseridebattens stemmer, har visst ikke staten og politikerne peiling på hva de holder på med og sløser i både retning øst og vest, fordi de kan. Og denne sløsinga er det som gjør at du sliter økonomisk.

Med en tone som minner om retorikken i Trumps MAGA-bevegelse, argumenteres det for at vi jobber hardt og betaler skatt, men at midlene, i stedet for å komme fellesskapet til gode, ender opp i dustete kunstprosjekter, i andres lommebøker gjennom for eksempel sykelønnsordningen, eller i internasjonal bistand uten tydelige mål og kontroll.

At sløseridebatten har fått fotfeste, er ikke tilfeldig. Det er som at alt klaffer for krisestemning: økonomisk dyrtid, offentlig fattigdom, høy rente, uoppnåelige boligpriser og løpske strømpriser. Samtidig lyder fortellingen: Samfunnet flyter over av penger.

Mange opplever nok at deres personlige økonomi ikke gjenspeiler landets velstand. Resultatet blir dermed at vi, i lys av de siste årenes økte politikerforakt og svekkede tillit, ønsker individuell frihet slik at vi kan uttrykke fri vilje og gjøre smartere forbrukervalg. 

Venstresida kan ikke lukke øynene, handle i blinde eller håpe at problemene forsvinner av seg selv – vi må være både engasjerte og kritiske. For med Frps Sylvi Listhaug i spissen utnytter høyrepartiene folkets frustrasjon, og står for det meste av sløserikritikken. 

Og noe rett har de faktisk. Det er mye sløsing, og det koster. 

Eksempler er oppussingen av regjeringskvartalet til 60 milliarder, kjøp av private tjenester fra eksterne konsulenter fordi grunnbemanninga vår er for svak, eller ved bruk av rapport og kontrollsystemet New Public Management som oftest koster mer enn det sparer.

Når det er sagt mener jeg det er avgjørende at vi spør, før det er for sent, hva de som styrer narrativene ønsker å oppnå. For nå virker det som at «enhver milliardær eller McKinsey-økonom har mer å si i debatter om offentlig sektor enn alle landets lærere, sykepleiere, politibetjenter og fastleger – til sammen» som Linn Herning skrev i Klassekampen 28. januar.

I stedet for å utfordre private aktører direkte, er det ofte statlige institusjoner, velferdsordninger og offentlige tjenester som blir målet for kritikk når kriser rammer. Alt man trenger å gjøre er å presentere løsrevne tall, eller overskrifter uten forankring i virkeligheten. Og analyser av konsekvenser er ikke nødvendig. 

Jeg er redd vi fortaper oss i debatten på elitens premisser, mens vi overser den skjulte agendaen til dem som kontrollerer ordskiftet: et målrettet angrep på det offentlige. Det betyr kutt i sykelønn, trygder og pensjon, og nedleggelse av andre velferdstjenester. Er det virkelig det vi vil?

Det er offentlig sektor og en god velferdsstat som ligger til grunn for vår velstand i dag. La oss ikke angripe den blindt, og blande kritikk av offentlig sløsing med struping av velferdsstaten.

For hva er egentlig sløsing? Listhaug peker på boller, brus og fritidsklubb, sløseriombudsmannen på eksperimentell kunst, mens andre (særlig på høyresiden) hevder at miljøsatsinger, velferdsordninger og byråkrati er sløsing.

Jeg tenker heller at de svimlende 1635 milliarder kronene vi skal bruke de neste 12 årene på militær opprustning er sløsing. Og det stilles ikke engang spørsmål ved i debatten. Vi må kunne stille spørsmål til det naturlige, moderate og selvfølgelige i et samfunn, - for det kan likeså godt være det ekstreme og farlige. 

Jeg er redd vi blander to gruppers ulike interessemotsetninger, på samme måte som 68-erne blanda frihetsbegrepet sitt med det frie markedets frihetsbegrep, slik at privat sektor stormet frem.

Ikke sløs med sløseribegrepet, bruk det fornuftig.