Mao is back, baby

Etter å ha fordypet meg i Roman Jacobsons projisering av det poetiske prinsipp fra seleksjonsaksen ned i kombinasjonsaksen i åtte timer på Bugges lesesal, skjønner jeg plutselig at alt dette bare har vært enormt bortkastet. På vei hjem fra Blindern snublet jeg nemlig over en plakat som får en streng dypt inni meg til å vibrere: “REVOLUSJON… I NORGE?”. 

Jeg vil så gjerne forstå. Kan virkelig lille jeg være med på å revolusjonere Norge, og bidra til å gjøre det til et mye bedre sted å leve? Kan jeg øke velferden, i selveste Velferdsstaten? Tenk at det kan bli enda bedre i Norge, bare vi får i gang en revolusjon? Dette er jo helt revolusjonerende tanker for meg, og snur absolutt alt opp ned når jeg skjønner at livet mitt kan få en mye høyere mening. Etter å ha stirret på plakaten i fem minutter, er det dette jeg har forstått jeg må gjøre for å bli en revolusjonær:

Først og fremst må jeg nok brenne alle mine små- og høyborgerlige bøker, og erstatte dem med Maos lille røde (Mao står forresten ikke for Med Andre Ord – det er jo navnet på den store leder!), og Das Kapital av Marx. Det er fort gjort. Bålforbudet i park er over for denne sesongen.

Dernest har jeg forstått det slik at jeg må skaffe meg en form for våpen. Etter å ha lagt en og en sammen skjønner jeg at Pol Pot ikke ønska seg en uvæpna revolusjon. Selv om det ikke er en egen avhukningsboks på søknaden om leietillatelse til våpen, tror jeg Herr Politi vil akseptere at jeg tegner en ny boks hvor det står “revolusjon”.

Så må jeg jo kle meg i uniformen til en ekte proletar. Vi snakker fotformstøvler, ullklær og fippskjegg. Sistnevnte sliter jeg med å gro selv, så jeg går for en pålimt variant. Jeg må jo kunne gjenkjenne mine brødre og søstre der vi sammen kjemper for denne ideologiske retrobølgen.

Men så kommer muligens den store utfordringen for å bli en ekte revolusjonær – kanskje selve Bøygen. Jeg må sjølvproletarisere meg for å øke min antikapitalistiske kred. Jeg kan ikke lenger lese masse tull, jeg må jo dyrke opp friarealet mellom Sophus Bugges hus og Frederikkeplassen og starte et kollektivt jordbruk. I mitt ansikts sved og med henda dypt plantet i muldjorda skal jeg pine fram mitt egentlige agro-originale selv og kaldkvæle den dekadente urbane jyplingen jeg har blitt. Ingen eier gulrøttene vi dyrker, de tilhører Staten, dvs. Folket. Jeg må kvitte meg med kapitalistisk tankegods og forstå at eiendom er tyveri! Og nå skal tjuvene dingle!

Nå gjenstår det bare å se om denne revolusjonen kommer i gang før eksamen. Jeg har jo brent alle pensumbøker, og vasket hjernen min ren for all denne «kunnskapen» jeg har skaffet meg på Blindern. Jeg ligger mao tynt an hvis det mot formodning ikke skulle bryte ut revolusjon i løpet av de neste to-tre virkedagene.