Manko på sjel

Med stjerner i øynene står en god haug forventningsfulle mennesker i et av Salts trebelagte scenerom. En sol fra Trøndelag trer inn på scenen, presenterer seg selv og bandet som Sara Fjeldvær og begynner å synge med en stemmekontroll de fleste bare kan drømme om. Det er lovende, men treffer budskapet Fjeldvær synger om?

«It makes me wanna cry» synger Fjeldvær i åpningslåta «About you» mens hun smiler og rister lystig på en tamburin. Men for meg samstemmer ikke den melankolske teksten med hennes lette tone. Dette går dessverre igjen i flere av låtene. 

Kjærlighet kan gjøre både godt og vondt, og mange av Fjeldværs låter handler om nettopp dette. Men for å få frem hvor vondt det kan gjøre, savner jeg større kontraster i musikken. Hvor er den virkelig såre stemmebruken, de helt mørke tonene og trommene som ikke bare trasker avgårde i et jevnt, trøndersk folk-tempo? Jeg opplever ikke at Fjeldvær når helt ned til bunnen av dypet. 

I tillegg virker Fjeldvær så fornøyd der hun står på scenen og synger om lengsel. Den selvsikre og joviale tilstedeværelsen henger ikke sammen med alvoret og sorgene som beskrives i tekstene hun synger. Hennes lette fremtoning legger en demper på budskapet, og det hele står i fare for å bli kjedelig. Hvor er Fjeldværs egne mørke følelser som kunne gjort uttrykket mer ekte og ikke bare svevende og drømmende? Hvor er temposkiftene, kontrastene og de virkelig, virkelig store spennene? Alt dette ser jeg ingen grunn til at Fjeldvær ikke hadde klart å skape. 

Samtidig må det sies at noen av Fjeldværs låter har store kontraster, for eksempel «Outrageous», som virkelig åpner seg opp i refrenget. Likevel går rytmen i trommene og akkordene fra pianoet også her jevnt gjennom hele, noe som er med på å gjøre låta forutsigbar. Jeg savner fortsatt noe som virkelig overrasker. 

Når det er sagt, har Fjeldvær virkelig en vanvittig stemme, den er sjelfull og stemmekontrollen er mesterlig. Og det er kanskje nettopp derfor jeg savner mer enn historiefortellende tekster om «me» og «you», for med den stemmen og med all sin musikalske kunnskap, er det så tydelig at hun har potensial til å eksperimentere musikalsk og tekstlig. 

Men for all del, noen av låtene treffer også. Omtrent midt i konserten tar Fjeldvær frem kassegitar og en stol og setter seg ned for å spille låta «Come Undone». Mørk og vuggende gitar, blått, kaldt scenelys skaper et nærvær og en melankoli på scenen. Det er rett og slett trollbindende.

Når hun synger «The way you love me», som hun presenterer som at handler om 98% god kjærlighet, kjennes det også ektefølt. Her passer selvsikkerheten hennes og gleden over å synge sammen med teksten om hvor utrolig kjærlighet kan være. 

Det er ikke er tvil om at Sara Fjeldvær er en enormt dyktig sanger og at hun og resten av bandet er utrolig gode musikere. Jeg håper hun i fremtiden tør å eksperimentere enda mer med tekst, melodier og rytme, og at hun utvikler seg vekk fra det åpenbare og mer inn i det intrikate folkpop-landskapet hun helt sikkert kommer til å klare å skape.