Uris post

– Kjære vene!

Helene Uri oppdager to støvdotter på gulvet i den nyoppussede leiligheten rett bak slottet. Med lysekrone på gjestetoalettet og Pushwagner på veggen kunne den vært hentet rett ut fra et interiørmagasin. Hun serverer grønn te i hvite tynne porselenskopper mens hun forteller at hun har plantet stemorsblomster på verandaen.

– Det irriterer meg veldig at jeg ikke har fått alfabetisert bøkene, sier hun og ser på bokhyllene som går helt opp til taket.

Snart kan hun sette inn to nye bøker under U for Uri: romanen Kjerringer og læreboken Latin for begynnere, som hun har skrevet sammen med universitetslektor ved Universitetet i Oslo, Tor Ivar Østmoe. Det er ikke tilfeldig at den siste boken faktisk blir anvendt i den første.

I Kjerringer møtes fire damer på et latinkurs, og bestemmer seg for å ta grep og hevne seg mot mennene som bruker kvinner som stumtjenere. De bestemmer seg for å bli kjerringer.

– Om man er kvinne vil man bli utsatt for hersketeknikker en eller annen gang i løpet av livet. Jeg tror det er mange damer som kunne vært mindre dame og mer kjerring.

Men det er forholdet mellom språk og kjønn som var utgangspunktet for romanen.

– I Aftenposten en dag stod det «en lege og en kvinnelig psykolog.» Altså, hallo?

At det tas for gitt at leger og psykologer er menn, gjør henne oppgitt. Hun kaller det språklige asymmetrier.

– Slike asymmetrier er i stor grad med på å avdekke ubevisste holdninger hos de som skriver, og hos leserne som ikke reagerer.

De fire kjerringene i romanen møtes på et innføringskurs i latin. Det er et resultat av Uris dårlige samvittighet.

– Jeg har bestandig følt at jeg burde kunne latin. Latin er opprinnelsen til alt!

Som en styrelse fra himmelen ringte Kagge forlag og spurte om hun ville skrive en bok om nettopp latin.

– Jammen, herregud! sa jeg da. Men jeg kunne jo ikke latin, og da kom de opp med Tor Ivar Østmoe. Flere kapitler er samtaler hvor jeg stiller naive spørsmål og han svarer.

Det er denne boken som kjerringene leser, og en av de fire hovedpersonene i boken er faktisk førsteamanuensis, som Uri en gang også var. Hun har en mannlig professorkollega som helt klart er mannssjåvinistisk, og de hevner seg på ham ganske grundig.

– Det er en bitteliten selvbiografisk episode med hvor jeg vet at jeg har blitt annerledes behandlet fordi jeg er kvinne.

– Jaha?

Det blir stille noen sekunder. Hun tar seg god tid før hun svarer.

– Jeg må tenke litt på om jeg kan fortelle deg om den. Du hadde likt det, altså, det er faktisk noe som skjedde på Blindern.

– Har du noen gang hatt lyst til å virkelig hevne deg på noen?

– Jeg er ikke så veldig kjerring selv, det er derfor jeg skriver bøker. Jeg tar det ut på papiret. Men jeg lever meg veldig inn i disse hevnaktene, jeg gjør det.

Helene sitter foran pulten på Ramstad ungdomsskole i Bærum. Hun er en pliktoppfyllende og flink elev. Rekker opp hånda. Skriver fantasifulle stiler med sirlig løkkeskrift om folk som opplever noe helt utenom det vanlige. Sluker bøker om heltinner som Madame Curie og Florence Nightingale rått. En dag kommer en ny elev inn klasseromsdøra. Hun kommer fra USA og snakker ikke så godt norsk. Der og da bestemmer Helene seg for å lære henne norsk. Et godt bilde på sånn hun var som ung. Og sånn hun er fortsatt.

– Den første boken jeg fikk handlet om en lilla gnu, og jeg husker jeg var livredd for denne gnuen.

Senere flytter familien til Ullevål hageby, og Helene begynner på Berg videregående. I samme klasse går også Ingolv. Han synes Helene er både smart og vakker. Som 17-åringer, på en trapp utenfor utestedet Liket i Ullevål hageby, blir de sammen. Puben eksisterer ikke lenger. Men det gjør forholdet.

Veien fra hagebyen til Universitetet i Oslo er ikke lang, og valget faller på nordisk litteratur grunnfag. Selv om hun på et tidspunkt stod med søknadspapirene til Arkitekthøgskolen i hendene.

– Det hadde nok litt med manglende selvtillit, jeg safet og valgte de fagene visste at jeg ville gjøre det bra i.

Manglende selvtillit eller ikke: hun valgte rett. Ved fylte 23 år er hovedfag i nordisk i boks, og ved fylte 30 er hun ferdig med doktoravhandlingen om afasi, språkforstyrrelser etter hjerneskade. Storesøsteren fikk plutselig hjerneslag i en alder av 34, selv var Helene 22 år da det skjedde.

– Man begynner jo å tenke. Det ene øyeblikket var hun lykkelig og nygift, det andre lå hun på sykehus og kunne dø.

Hun snakker lavere og ser ut av vinduet på noe langt borte.

– Det var en vekker på mange måter. Jeg har vel blitt litt mer ydmyk.

Doktoravhandling, barn og debuten med ungdomsromanen Anna på fredag. Det er først nå hun skjønner at hun har noe mer i seg. Men til å begynne med er hun først og fremst forsker, bøkene er bare en hobby.

Hun får fast stilling som førsteamanuensis i lingvistikk på Blindern, og fortsetter å skrive. Men så oppstår det en konflikt mellom Uri og ledelsen ved Institutt for lingvistikk. Hun får ikke sove om nettene, og det går så langt at hun oppsøker psykolog. Det hadde hun aldri trodd hun skulle oppleve.

– Det var en personalkonflikt, jeg gikk ganske dårlig sammen med en i instituttledelsen. Vi ble ikke helt enige om ting.

Det går så langt at Helene må ta et valg. Skrivingen er blitt viktigere og viktigere, hun har skrevet tre romaner og tre barnebøker som har fått god tilbakemelding. Men det er vanskelig å kombinere begge deler. For Helene er det ikke et alternativ å gjøre en av delene halvveis.

– Det var enten eller. Det var vanskelig helt fram til at jeg hadde bestemt meg. Da avgjørelsen ble tatt, og jeg hadde postet den brune konvolutten med oppsigelsen, var det veldig deilig. Jeg hadde ikke sagt opp om jeg ikke visste at jeg kunne ha en fremtidig forfatterkarriere.

– Var du noen gang redd for å bli ekskludert fra litteratur- og språkmiljøer?

– Nei, jeg var jo bare i konflikt med én person. Men jeg var redd for å bli en språkdame som alle avisene ringer til, og som uttaler seg om alt. Jeg har bestemt meg for å ikke uttale meg om ting jeg ikke kan.

Én ting er å si opp på Blindern på grunn av interne konflikter. Å gi ut en roman om akkurat dét, er noe helt annet. I 2006 kom De beste blant oss, som handlet om intriger og konflikter på det fiktive Institutt for futuristisk lingvistikk. Hun var forberedt på debatt, men påstår at hun kunne vært mye mer utleverende. Uri ville aldri tatt en Knausgård.

– Knausgårds prosjekt er dypt uetisk og amoralsk. Slike ting skal ikke jeg gjøre, men jeg har ikke noe ønske om det heller.

Alt virker så enkelt. Kreativ, disiplinert, snill, hjelpsom, omsorgsfull og intelligent. Alle har bare positive ting å si om Helene. Hun hjelper barna med leksene, innreder leiligheten og har hengt sin egen kunst på veggen. Ingen Helene som har en ukjent fortid som bartender på Ibiza eller skattesnylter med hemmelige uthus på landet. Som ektemannen tenkte da han ble sammen med henne for mange år siden: hun har hele pakka.

Helene definerer bort de tingene hun ikke kan. Er det derfor hun virker så innmari vellykket og perfekt der hun sitter og prater om bruddet med Blindern som om det skulle vært det samme som å kvitte seg med en eggkoker? Den bare funket ikke, og dessuten tåler hun ikke egg og kan like godt spise noe annet.

Selv påstår hun at hun ofte er langt nede. Men med en kopp grønn te og en sjokoladetrøffel er alt greit igjen. Det er bare én ting hun er redd for, og det er skrekkfilmer. I en alder av 25 år så hun Indiana Jones på kino, men måtte gå halvveis. Fra en film med 12-årsgrense.

– Årene på Blindern har gjort meg til en svært rasjonell kvinne, men med en gang det blir mørkt: hva er det egentlig under den sofaen? Kanskje en lilla gnu?

Noe av det hun har definert bort, er bilkjøring og musikk.

– Jeg har gitt opp å sette meg inn i pop og rock. Da jeg var 16 bestemte jeg meg for at det ikke var min greie.

– Ikke språket i sanger engang?

– Vi er ferdig med det temaet nå.

– Men var ikke du med i Ravis musikkprogram «Landeplage»?

– Jo, men da så jeg bare på teksten og analyserte den litterært. Og det var jo veldig gøy, da.

Under arbeidet med Kjerringer har barna og katten Sushi vært med på manusbearbeidelsen. Hun leser utdrag fra alt hun skriver høyt, og de kommer med innspill. På den måten kan hun være en god mor og en god forfatter samtidig. En gang oppdaget datteren Ingvild en skrivefeil, og da ble hun veldig stolt.

– Jeg opprettholder Finn Erik Vinjes språkvettregel nummer 10: bruk ørekontrollen. Kan ikke fotografen ta og skjenke litt te til oss damene?

Fotografen skjenker te.

– Men jeg har nok hoppet over noe når jeg har lest.

Barna beskriver henne som snill og hjelpsom, men også som en kontrollfrik som må ha det ryddig rundt seg hele tiden, og som liker at ting blir gjort, gjerne med en gang. Hun bruker mye tid på å kjefte på familien, siden de ikke liker å ha det like ryddig som henne hele tiden.

– Det er ikke sånn at jeg må ha ro, måkeskrik og rødvin for å skrive. Jeg kan skrive hvor som helst. Men jeg er veldig utålmodig på en lite tolerant måte, jeg holder ikke ut at ikke alle andre vil det samme som meg.

Familien er viktig, men skrivingen er skremmende viktig. Skremmende fordi hun aldri vet hvor lenge hun kan leve av å skrive.

– De fleste forfattere opplever at de er på topp, og på et eller annet tidspunkt går det nedover. Noen få klarer å holde koken lenge.

– Tror du at du klarer det?

– Det hadde vært veldig lite typisk meg å svare «Ja! Det tror jeg!». Det vet jeg virkelig ikke.

– Skal du tilbake til Blindern, da?

– Ja, de står vel med åpne armer og tar meg imot der, tror du ikke det?

Denne våren har det vært mange lister over gjøremål. Ny leilighet og to bøker som skulle bli ferdig. For en gangs skyld ble det en liten utsettelse av en deadline til forlaget.

– Jeg liker å «ticke» av når ting blir gjort.

– Hvordan ville du skrevet det?

– Jeg ville skrevet det med «ck». Men som styremedlem i språkrådet så ville jeg jo egentlig ikke brukt det ordet. Men det er ditt problem.

– Vil du si at du er en vaktbikkje overfor det norske språket?

– Nei, ikke vaktbikkje. Jeg retter ikke på folk når de snakker, jeg er mer opptatt av at man skal skrive riktig, for der har man faktisk et sett av regler man kan forholde seg til.

Hun synes det er «utrolig fascinerende» hvor mye folk bruker «i forhold til». Noen klarer faktisk å stappe det 15 ganger inn i en setning, uten å bruke det riktig: sammenlignet med noe. Hun må innrømme at hun kan irritere seg over skrivefeil.

– Jeg blir provosert når jeg går på en fin restaurant, hvor de har orkideer på do og sånne fine håndklær. Men menyen er full av skrivefeil og dyre messingskilt med orddelingsfeil. Da tenker jeg at her burde de prioritert språket.

Hun sitter i styret i Forfatterforeningen, styret i Språkrådet, presidiet i Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur, styret til bokhandlerkjeden Read, Aftenpostens språkutvalg, og den norske juryen for Nordisk Råds litteraturpris. Og i juryen til NTBs språkrådspris.

– Er ikke det en slags vaktbikkjerolle?

– Språkrådet drev mer med det før, men nå jobber vi mer med å følge opp den stortingsmeldingen i forhold til...

– Ja, nå må du passe deg.

Helene ler høyt.

– Ja, ikke sant. Man blir så smittet av det. Det er så fascinerende.