Treningen med livet

Intens plasking er eneste lyd i svømmehallen på Domus Athletica. Kanskje er det et jag i bakhodet et sted som har trukket en anselig folkemengde hit sent mandag kveld. En typisk treningsdag, der helgens utskeielser skal nulles ut fra samvittigheten. De kobler ut, de gjennomfører mål og de kan gå sommersesongen stolt i møte.

Noen mosjonerer, andre vimser urytmisk i friområdet, mens atter andre pumper seg tomme i hurtigsvømmingsfeltet. Rune Busch er en av dem. Han har stupt ned i det turkise element og varmer opp med butterfly før økten virkelig skal begynne. Han fyker fjærlett fra bassengkant til bassengkant.

– Det blir litt mer action nå, lover Rune.

Sekunder senere skyter treningsteamet over til motsatt side. De har satt opp tempoet. Armer fyker ut til siden, skuldre heves, muskler samles, kroppen forsvinner ned. Opp igjen, med gispende munn og ny kraft. Rune leter etter den rytmen han elsker, men han finner den ikke helt i vannet. I det som ser ut som øktens tyngste øvelse prøver han å være en delfin. Og ganske riktig, øvelsen heter «dolphin kicks». Men menneskekroppen kommer til kort. Det ser ikke like elegant og fjærlett ut lenger. Rune er sliten.

– Dette er bare jævlig tungt, for jeg ikke så god teknisk. Det blir samme greie om og om igjen, og jeg tenker bare på at jeg må holde ut.

For Rune handler det etter hvert mindre om lyst, og mer om ren og skjær disiplin, innrømmer han. Typisk for mange som trener mye setter han seg mål, gjerne i form av et løp, renn eller maraton annenhver måned. Han prioriterer trening foran fest og andre aktiviteter. Selv er han langt mer bevisst på trening og kosthold enn foreldrene da de var på hans alder.

– Jeg påvirkes selvsagt av kulturen. Vi er blitt mer opplyst og får mer informasjon om effekten av trening.

At trening er bra for helsa er gårsdagens nyheter. Men visste du at det dessuten er bra for jobben, studiene og livet generelt? Kommer du på jobben eller skolen med pc-en i den ene hånda og skiene i den andre signaliserer du noe viktig. Trening gir nemlig prestisje og status. Hvis du trener og spiser riktig viser du andre at du er effektiv, målrettet og handlekraftig.

– Vel, fokus på status og ønsket om å lykkes og bli anerkjent ligger i menneskets natur. Det er mindre hvorvidt folk har statusjag eller andre ting som motivasjon, enn at det faktisk bidrar til å redusere helseproblemer markant, sier Rune nøkternt.

Hver dag passerer vi avisstativer, sportsbutikker og treningssentre som skriker at lykken er en sunn og trent kropp. En gnagende samvittighet til tross, vi liker å tro at som frie, selvstendige individer velger vi selv om vi vil snu oss vekk eller absorbere alt. Dernest kan vi snu oss mot statistikken og se hvor upåvirket vi er.

For andelen som trener mye har økt. Treningen har også blitt mer synlig enn før. 650 000 nordmenn er tilknyttet et treningssenter, ifølge Sats’ egne tall. I 2010 omsatte bransjen for 3,5 milliarder kroner, en økning på 12,8 prosent fra året før, ifølge Aftenposten. 11 367 løp Oslo maraton i fjor. Birkebeineren er verdens største skirenn og terrengritt; 16 800 skiløpere stilte til start tidligere denne måneden, og i august strømmer minst 25 000 topp utstyrte syklister til Rena. Slike styrkeprøver fulltegnes på rekordtid, og for deltakerne kreves gjerne måneder med nitidig hardtrening og fokus på egen prestasjon.

At nordmenn er verdensmestre i å hamstre ski, sykkel, pulsklokker og superundertøy taler også for seg. Ingen andre land i verden har forbrukere som kjøper like mye sportsutstyr. Omsetningen passerte 11,5 milliarder kroner i 2010, ifølge interesseforeningen Sportsbransjen.no. Bøker om lavkarbo selger mer enn varmt hvetebrød.

Tilbake i svømmehallen kjempes det mot melkesyre og mangel på oksygen. Vidåpne munner gisper etter luft ved hvert møte med overflaten. Det ser direkte ubehagelig ut. Men snart kommer lykkefølelsen.

Den har Rune blitt hektet på. Han var aldri spesielt involvert i langdistanseidrett før han fylte 20, men siden han meldte seg opp til en konkurranse kalt Norseman Extreme Triathlon sammen med broren, har treningen blitt en slags besettelse. Han vedgår selv at han er avhengig, at kroppen hans trenger det.

– Jeg blir hekta på den ekstremt tilfredsstillende følelsen av å være sterk. Det er en del av livet mitt nå, og jeg ønsker å leve på denne måten.

For noen blir ikke bare treningen en viktig del av livet. Den tar kontroll over livet.

Ofte er det spørsmål om å bli kvitt en kilo eller to. Når treningen er godt i gang får man kanskje positive tilbakemeldinger fra andre. «Trener du så mye? Så flink du er!» Dessuten øker blodstrømmen til hjernen, og kroppens egne rusmidler, endorfiner og dopamin, strømmer på. Vonde følelser og stress slipper taket, og du mestrer og tar kontroll. Men dersom treningen derfra blir svaret på alt som er vondt og vanskelig oppstår en usunn avhengighet, forklarer Øyvind Rø, forskningsleder og overlege ved Regional avdeling for spiseforstyrrelser på Ullevål sykehus.

Taktfast jogging, sterke svømmetak eller energiske stavtak kan være en måte å kjenne flyt og repetisjon på når resten er kaos. Samlivsbrudd, flytting, skade, vektøkning, graviditet, eksamen. Typiske triggerpunkter som kan utløse treningsavhengighet. Du løper deg vekk fra ditt eget selvbilde og din egen usikkerhet.

Astrid Skomedal løp vekk fra en isolert tilværelse med alvorlig anoreksi. Som ekstrem perfeksjonist og typisk flink pike, handlet alt om systemer og forbud i relasjon til mat. På det verste veide hun under 40 kilo, og livet besto av lite annet enn frykten for kalorier. Med hjelp fra psykolog og foreldre greide hun med ørsmå skritt å bryte ned rigide mønstre dag for dag. Trening ble veien inn i en litt annen hverdag, og selv om kroppen verket og frøs, og hver minste bevegelse var et ork, skulle hun opp på den tredemøllen. Snart ble også den en del av et farlig system.

– Det ligger i treningens natur at den bør være regelmessig, kontinuerlig og i en ramme. For mennesker med så syke systemer som jeg hadde blir den vanskelig å balansere, forteller hun.

Treningen tok over for maten i Astrids egen regelstyrte boble. Hun ble besatt av tanken på å bygge opp igjen det hun hadde brutt ned gjennom to-tre år. Bak lysten til å bli sterk fulgte frykten for å legge på seg etter hvert som hun spiste et par milligram mer hver dag. Det måtte være nøyaktig de samme øvelsene med samme antall repetisjoner hver gang hun trente, og det skulle aldri bli færre enn fem økter i uka, ikke engang på strandferie. Mangel på trening én uke måtte tas igjen med ekstra mye trening uka etter. Det var ren alvor og lite lyst.

– Du er råsterk. Du tar mer enn mange av gutta gjør!

Tommy Lande tvinger Astrid til å skvise ut det siste hun har av krefter. På timen med personlig trener gjør Astrid den kroppen som var så avmagret for fire år siden, enda litt sterkere. Hun løfter sandsekk, kaster vektball, tar utfall med kettlebells på 14 kilo og armhevninger med slynger. Så ser hun på Øystein og rister på hodet, med latteren i halsen.

– Fytti! Det var helt forferdelig! Jeg blir helt død!

Det er mindre må trene i dag. Astrid forsikrer at hun ikke har noe kroppslig mål lenger. I stedet handler det mest om å beholde den sterke kroppen og lære nye ting. Men hun hater å kutte en av de fem faste dagene. Hvor går grensen mellom sykt og sunt?

– Du må klare å kutte ut en økt her og der, hvis du er sliten eller venninnene spør om du vil finne på noe, uten at det blir helt krise. Men vi har alle våre ting som vi må gjøre for at vi skal være fornøyde med oss selv og ha god samvittighet. Noen må sitte på skolen i evigheter, jeg må trene.

Nå handler det også om at treningen er noe av det som holder livet i sjakk, hvis det sklir ut på alle andre arenaer. Når hun trener fem ganger i uka kan hun spise hva hun vil. Godteri hver dag, kake på fest, pizza på ferie. Om hun vil.

– Jeg vet hva som bor i meg. Hvis jeg begynner å innføre nye lover overfor meg selv igjen vil veien tilbake til spiseforstyrrelsen være kort. Jeg kunne gjerne vært tynnere enn jeg er nå, men jeg kan ikke gjøre noe med det, for da tar det overhånd.

Inntil 80 prosent av anorektikere og 50 prosent av bulimikere overtrener. Ortoreksi, eller sykelig treningsavhengighet, blir av noen betegnet som en fjerde spiseforstyrrelse. Det er foreløpig forsket lite på det, men flere studier vil være rett rundt hjørnet. Sykdomsbildet preges til en hver tid av kulturen vi befinner oss i, så etter hvert som presset rundt trening og sunnhet øker kan det også bikke over for flere, mener Øyvind Rø ved Ullevål sykehus.

– Når treningen blir tvang kan en snakke om det som en sykdom. Da er det ikke lenger den sunne, gledesfylte aktiviteten. Du snevrer inn livet til å handle om hvor mye du har trent, og hvor lenge du har gått uten å spise sjokolade. Hvis du ikke får trent føler du deg totalt mislykka og resten av dagen og uka og blir et nederlag, sier han.

Noen mennesker, ofte unge, presser seg langt ut av rimelighetens grenser. De suger til seg hver millimeter av informasjon om de nyeste diettene, det mest fancy utstyret og de mest effektive metodene, og legger opp de strikteste rutiner som om de var toppidrettsutøvere. Ofte er det dem som er svært opptatt av orden og stiller svært høye krav til seg selv som er mest tilbøyelige til å skape tvangsmessige mønstre i trening og spising.

Dersom selvbildet avhenger av å være flink til noe, kan treningen fort få for stor betydning i jakten på en god følelse. Og hvis du kun har det bra med deg selv når du har lyktes med treningen er det et tegn på at det har gått for langt. De som har en negativ treningsavhengighet er de som har latt aktiviteten ta kontrollen over dem selv. De greier ikke å si stopp. Når hverdagen legges opp ut fra treningsrutinene, og familie, venner, jobb og studier alltid må vike, er det fare på ferde. Overdreven trening gjør deg utsatt for skader, setter ned immunforsvaret og kan føre til ubalanse i elektrolyttverdiene, kalium- og magnesiummangler og derfra gi alvorlige hjerteproblemer. Isolasjon, ensomhet og ikke minst utbrenthet er psykiske konsekvenser.

– Det er ekstra vanskelig å behandle denne typen avhengighet, for fysisk aktivitet er ikke noe du kan slutte med. Faren for tilbakefall er enorm. Trening er et ignorert symptom. Det skal jo bare være sunt, sier Solfrid Bratland-Sanda, førsteamanuensis i fysisk aktivitet og helse ved Høgskolen i Telemark.

Hun oppfordrer alle treningsavhengige til å spørre seg selv: Hva skjer hvis jeg må droppe treningen én dag?

For Stine Storvik blir svaret at hun føler seg slapp og råtten hvis hun ikke får trent, og aller helst de fire treningsøktene som hun har planlagt en uke i forveien. Men det er ikke så enkelt som det ofte framstilles, understreker hun. Det er ikke bare å poppe innom sentret og vips! så trener du masse og har det kjempegøy, uten at du anstrenger deg en gang. For henne er det hard prioritering, og treningen gjør vondt.

– Tre ganger til! Jobb! Jobb! Jobb!

Lårene verker, men rytmen til Ghost Busters-mixen trekker dem fremdeles taktfast opp og ned fra stepplata. Stine har ingen pust igjen og må pent stole på instruktøren, den strengeste og ivrigste av dem alle, som har lovet at det bare er ti sekunder igjen. De er halvveis i andre topp, og målet er makspuls. Når Stine endelig kan løfte fram vannflaska, sjekker hun pulsklokka.

– Haha, 207! Jeg var nesten oppe i makspuls, jo!

Det er alt hun trenger å fokusere på når hun trener. Hoppe høyt, løfte tungt og få opp pulsen, skrive det opp i treningsdagboka og klappe seg på hverdagens høye skuldre. Trening blir en arena hun mestrer, der andre bekymringer slipper taket. Godt er det også at hun kan gjøre det akkurat når det passer henne. At vi selv kan legge opp treningen slik at den passer perfekt inn i en fullpakket hverdag, er nøkkelen for mange av treningssentrene i dag. I vårt individualiserte samfunn, der selvutvikling og valgfrihet står sentralt, blir det en slags «frihet til å trene».

Selv om det for Stine handler mest om denne følelsen av mestring, er presset fra omgivelsene godt festet i underbevisstheten. I jussmiljøet hun tilhører er det en høy tetthet av pene, veltrente mennesker som ser ut til å mestre alt, og sunn livsstil kobles til humør og prestasjon. Over i arbeidslivet, ofte i næringslivet, møter studentene forventninger som har lite med stillingen å gjøre. Enkelte stillingsannonser etterlyser folk i «god fysisk form». Stine fleiper om at hun helst burde gått Birken for å ha et gunstig tema å snakke om på jobbintervjuet.

– Når arbeidsgiveren blander seg inn i hvor mye du trener er vi på feil sted. Dette fokuset på å bli en ener, som det eneste målet, er usunt. Det skal handle om hvorvidt du gjør en jobb eller ikke, mener Stine.

Slik sprer konkurransementalitet med vekt på mål og resultater seg fra toppidretten til hverdagsmosjonen og videre til andre arenaer i livet.

– I mange miljøer finnes en klokkertro på at hvordan og hvor mye du trener kan overføres til effektivitet og ytelse i studiene og på arbeidsplassen. Det skal gjøre deg regulert, systematisk og god til å gjennomføre mål. Trener du mye er du helt sikkert flink til å mestre på flere fronter, er tanken, men det blir altfor enkelt, påpeker Yngvar Ommundsen, professor i idrettspsykologi ved Norges idrettshøgskole.

Vi bør drøfte motivene hos de som nå trener mer enn noen gang, mener han. Er det frykt? Plikt? Skyldfølelse? En måte å få skryt og tilbakemeldinger på? Trening med mål om å bli vellykket kan gjøre deg utbrent i stedet for gi mer overskudd og trivsel, advarer han.

– Hvis dårlig samvittighet alene preger treningen blir det vanskelig å finne glede i den. Den blir instrumentell, som en måte å bli penere og slankere på. Det skaper jojoslanking, ekstremtrening og ikke minst mange skuffelser. Det er bedre å kjenne en indre motivasjon i form av glede og lyst koblet vekk fra det du ser på vekten og i speilet. Alt som kan ta fokus vekk fra kroppsmotivene gjør treningen mer gledesfylt, sier Ommundsen.

Om trening er en sosial og gledesfylt aktivitet for mange, er den vel så ekskluderende for andre. Et vanlig medlemsskap på Sats og Elixia koster mellom 450 og 700 kroner. Personlige trenere er mer populære enn noen gang og tar gjerne 700-800 kroner i timen.

– Treningsbransjen er ute etter de betalingssterke kundene. Det ligger sterke interesser i å spekulere i folks misnøye med egen kropp. Det gjelder plastisk kirurgi, diettrådgivning og treningssentre. Det er flott og fint at de får folk til å trene og leve sunt, men kom ikke her og si at det bare er et ønske om at folk skal ha det bra som ligger bak, sier overlege Øyvind Rø ved Ullevål sykehus.

Sunnhetsbølgen befester derfor et slags klasseskille. Ifølge Helsedirektoratet er det gjerne de med høy utdanning og inntekt som i størst grad kaster seg med og trener mer enn noen gang. Dermed fortsetter vekten å gå oppover, til tross for at trening og sunn mat er i vinden som aldri før. Fortsatt følger kun 20 prosent av befolkningen anbefalingene om 30 minutters daglig fysisk aktivitet. 20 prosent blir aldri eller sjelden andpusten eller svett. Ifølge Helsedirektoratet sitter 15 år gamle jenter mer på rumpa enn pensjonister.

Mangel på god, gammeldags hverdagsaktivitet får skylden. På område etter område utvikles tekniske hjelpemidler som øker bekvemmelighet og minsker fysisk aktivitet. Andelen som sykler eller går til jobben og butikken, som bruker beina i det daglige, har gått ned.

At trening ikke bare har blitt en dyr, men også komplisert foreteelse, gjør mobiliseringen enda vanskeligere, mener Ommundsen ved Norges Idrettshøyskole. Øktene skal helst være så effektive som mulig, med avanserte betegnelser av typen 500 kilokalorier, Fitness Fusion og Advanced Energy Joga.

– Hvis treningskulturen knyttes for sterkt til avanserte programmer og utstyr, koker poenget bort og mange vil føle seg fremmedgjort. Trening skal være gøy.

På Step Pulse-timen på Sats fortsetter Stine å gi alt, enda litt til. Minst 30 mennesker spretter som kenguruer rundt på platene til 90-talls trance og instruktørens spredte rop. Her er få typiske Sats-smil, men mange seriøse miner og faste blikk. Det er alvor.

– Nest siste sang! Du har seks minutter på deg! Ned! Ned! Ned!

Minutter senere kan hun hvile. Hun strekker armene høyt i været, puster dypt, og får pulsen ned igjen. Så smiler hun bredt.

– Nå har jeg den digge følelsen. Nå kan jeg ligge rolig på sofaen i kveld, liksom!

Kilder: Samtaler med Yngvar Ommundsen, professor i idrettspsykologi ved Norges idrettshøgskole, Øyvind Rø, forskningsleder og overlege ved Regional avdeling for spiseforstyrrelser på Ullevål sykehus, Solfrid Bratland-Sanda, førsteamanuensis i fysisk aktivitet og helse ved Høgskolen i Telemark.