Stifinneren

12. april 2007 lanserer Cecilie Broch Knudsen seg selv som kandidat i rektorvalget ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). Skepsisen er til å ta og føle på i lokalet. Ikke mange vet hvem hun er, og hun utstråler ikke den typiske rektorautoriteten til forgjengeren Peter Butenschön. Han ble nærmest tatt rotta på av ulydige studenter og ansatte: Mistillitsforslag, demonstrasjoner og krigsmetaforer i debatten gjorde det umulig for ham å fortsette som rektor.

– Hva i alle dager fikk deg til å søke på rektorstillingen ved KHiO?

– Jeg ble oppfordret til å stille til valg. Det vil si, først var det vel en misforståelse, skolen ringte meg opp og jeg forsto ikke hva de snakket om. Deretter så jeg meg selv mest som et kvinnelig alibi i valgprosessen. Men etter hvert så jeg det hele som en mulighet til å prøve noe nytt. Jeg ble pirret ved tanken på en ny utfordring.

– Utfordring, ja. Noen ville kanskje heller kalle det masochisme?

– Uff, nei. Det jeg visste, var at det var veldig mange flotte mennesker på Kunsthøgskolen, både studenter og lærere, og jeg ønsket å bidra til at alle får skinne slik de skal. I tillegg var og er jeg overbevist om at samlokaliseringen til syvende og sist vil slå positivt ut for alle utdanningene ved skolen.

Så ble hun valgt, damen med åtte års kunstutdannelse, tre barn med kitchmaleren Odd Nerdrum, og en utrettelig tro på at problemer er til for å løses. Hun legger ikke skjul på at hun har møtt utfordringer i livet. Som ambassadørunge ble hun blant annet kjent med det amerikanske, kanadiske og thailandske samfunnet før hun kom til Norge som 14-åring.

– En sånn oppvekst gjorde meg ganske rotløs. Jeg måtte stadig starte på nytt, og i tillegg hadde jeg bare mye yngre eller eldre søsken. Jeg har egentlig ingen å minnes oppvekten min med. Det er veldig spesielt, og preget meg nok lenge, sier Knudsen.

Møtet med det norske samfunnet ble brutalt.

– Jeg gråt i to år da jeg kom til Norge. Jeg følte meg annerledes, og var annerledes også. Du vil sikkert ikke tro det, men i 1963 var det ingen som gikk med oransje-og cyklamenfargede kjoler, slik jeg gjorde.

– Cyklamen?

– Det er en dyp, sterk rosafarge, sier kunstneren, men lar seg ikke affisere av avbrytelsen:

– Jeg snakket ikke norsk, og hadde en helt annen fagkrets fra min skolegang. Jeg hadde knapt hatt ski på beina. Så reiste foreldrene mine utenlands igjen, og jeg bodde alene på hybel. Nei, jeg falt rett og slett utenfor på mange områder.

Hun likte å tegne, og oppildnet av en svært kunstinteressert mor, begynte hun i 1969 på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole.

– Det hjalp veldig å møte et miljø som var interessert i det samme som meg. Samtidig var dette en turbulent politisk tid. Marxist-leninistene var dominerende på skolen, og hadde radikale idealer om kunst. Det var et veldig polarisert klima, og lett å føle seg ekskludert når man ikke var en del av denne kjernen, sier Knudsen.

– For du var aldri en radikaler?

– Jeg sympatiserte med Palestina, sikkert på grunn av min internasjonale oppvekst, og var med i Kvinnefronten. Men jeg kunne aldri bekjenne meg til den marxistiske tro.

– Mange vil hevde at dagens kunststudenter er for lite politisk engasjerte.

Knudsen tenker seg om.

– Det er jeg ikke enig i. Men engasjementet fortoner seg annerledes. God kunst får oss til å stille spørsmål ved etablerte sannheter, den kan åpne opp, bygge broer, og gi oss muligheten til å se verden på nytt. Det er vel så betydningsfullt som å forfekte ett bestemt politisk synspunkt.

– Liker du samtidskunst bedre enn tradisjonelle uttrykk?

– Nei, jeg er opptatt av all type kunst, jeg. Jeg var i New York forleden, og hadde fantastiske opplevelser på Metropolitan, så vel som i gallerier som viser samtidsuttryk, sier Knudsen.

Det er kunstneren i henne som snakker nå.

– Jeg opplever rett og slett at jeg blir lykkelig av å gå slike steder. Kunsten der tilfredsstiller både min tørst etter å bli løftet, og etter å bli utfordret.

Hun blir stille. Så kommer det analytiske rektorblikket til syne igjen.

– Samtidskunsten taler kanskje til den ekstroverte, rotløse siden av meg, mens klassisk kunst representerer det trygghetslengtende.

Broch Knudsen har nemlig en mindre rotløs side også. Hun har bodd i samme gate på Uranienborg siden 1983.

– Det har vært viktig for meg å bygge opp og dyrke hjemmet, særlig etter at jeg fikk barn. Jeg svever på en måte mellom rotløsheten som er med meg fra min oppvekst, og det trygge og hjemmekjære som jeg har prøvd å skape her, sier Broch Knudsen.

Leiligheten er et gammelt pensjonat, som Knudsen over tid har gjort om til en fasjonabel vestkantbolig: Flygel i stuen, stort arbeidsrom, og høyt under taket. Og store bord med plass til mange gjester.

– Døtrene mine kaller det fremdeles «pensjonatet», med tanke på hvor mange som er og har vært innom her, sier Knudsen.

Knudsens døtre teller tre i tallet, og samlivet med barnefaren Odd Nerdrum varte i 15 år.

– En person som Odd, med et så sterkt engasjement for det han driver med, påvirker alle rundt ham. Det var veldig lærerikt, men jeg kunne ikke leve med ham. Man vokser, modnes og ser at livsprosjekter blir uforenlige. Men jeg opplevde tiden med ham som en stor berikelse i mitt liv.

Det var også dette samlivet som bød på hennes første administrative oppgaver, etter en mangfoldig kunstnerisk tilværelse på 70-tallet. Hun jobbet i forlag, tegnet bakgrunnene til nyhetssendingene i NRK, og laget til og med en animasjonsfilm for Oslo Lysverker.

– Med Odd fikk jeg etter hvert en solid erfaring i kunstformidling og forretningsvirksomhet, fordi jeg gjorde det en del for ham. Etter hvert skjønte jeg at jeg fikk til den biten. Da jeg så flyttet fra ham, gikk jeg gjennom en skarp realitetsorientering; jeg måtte jo for alvor tjene penger.

Hun begynte å undervise på Einar Granum kunstfagskole. På rekordtid ble hun rektor, og var en drivkraft i å ruste opp skolen fra en middelmådig forskole til en ettertraktet kunstutdanning.

– Jeg synes det er veldig morsomt å være med på å bygge opp ting. Jeg er grunnleggende opptatt av å finne muligheter og veier man kan gå. I tillegg var jo ønsket om å ha en sikker arbeidsplass en motivasjon for min egen del.

Kanskje var det hangen til en viss utrygghet som gjorde at hun skiftet beite. I så fall er KHiO rett sted for henne. Fremdeles er det krefter som jobber mot Gudmund Hernes storslåtte prosjekt om samlokalisering og sammenslåing av de store, tradisjonsrike kunstutdanningene i Oslo. Eller er konflikten først og fremst medieskapt?

– Pressen har vært ensidig opptatt av å belyse konfliktene. I tillegg er nok kunstnere flinkere til å bruke media enn mange andre. Mange av sakene ville neppe blitt trukket fram hvis de hadde skjedd på universitetet.

Knudsen hever stemmen, tydelig engasjert.

– Samtidig har det vært mange reelle problemer, som folk har grunn til å klage over. Disse prøver vi å ta tak i, og innvendinger og reaksjoner er utrolig viktige for meg og resten av ledelsen. Selv om de ikke alltid kan bli etterfulgt.

– Men hvis noen av dine studenter atter en gang går ut i media og hevder at du raserer utdanningstilbudet ved KHiO?

– Jeg skjønner bekymringen og redselen for at ting ikke blir bra nok når sammenslåingen ferdigstilles. Men det blir det, og det er leit at enkelte ikke viser vilje til å våge noe nytt og se fremover.

Knudsen slår hånden lett i bordet.

– Hvor kommer man i livet hvis man ikke rikker seg?