Parodierer med kjærlighet

– Jeg er veldig glad i skjorter. Selv om en del begynner å bli litt barnslige.

Fridtjof Stensæth Josefsen sitter ved arbeidspulten og titter bort på soverommets innerste vegg, som fungerer som et skjortestativ aleine.

Han har på seg mørkelilla silkeskjorte, hvit bukse og lyselilla strikkesokker. Vi er i en liten leilighet på Bislett, hvor han bor med storesøster Regine, som er kunstner. I hyllene står Kafka, Hemingway, Klovn og Curb Your Enthusiasm om hverandre. «Hode ved hode» av Munch henger over sengen, Regine mener han ene ligner på Fridtjof.

Halvparten av soverommet fungerer som et hjemmestudio. To gitarer henger på veggen, et keyboard, kabler og hodetelefoner. Her er mye av musikken i «Hit for hit» komponert. NRKs nye humorserie er laget av Fridtjof og makker Jakob Schøyen Andersen, hvor de to parodierer typer og tendenser i musikkbransjen. Musikken har de stått for selv.

Så hvordan lager man sanger som sketsjer? Melodien er som oftest utgangspunktet, så kommer rim, rytme og tekst. Men grunnleggende er idéen.

– Det tar tid å finne den riktige melodien til en idé. Man må prøve seg frem. Jeg er grundig, resultatet skal være best mulig.

Lest dette portrettet?: Thomas Hylland Eriksen har kjempet mot kreften. Nå er han tilbake på Blindern

Musikken vant

Fridtjof vokste opp i en musikalsk familie på Frogner. Med en mor som «runder de fleste instrumenter» og far som er ivrig hobbygitarist, falt musikkinteressen naturlig. Det begynte med trommer, før gitaren tok overhånd ble hovedinstrumentet på videregående. Ifølge Regine lærte han seg å spille på et blunk.

– Han er dedikert. Og seig. Han gir seg aldri.

På skolen elsket han gym. En periode konkurrerte han seriøst i friidrett, langrenn og fotball.

– Ballen var alltid med så du kunne øve på triksing, tilføyer Regine fra kjøkkenet.

– Til og med i skisporet.

Likevel var det musikken som vant prioriteringskampen. I løpet av tre år på musikklinjen på Foss videregående fikk han en smakebit av produksjonskunsten. Det ga såpass mersmak at fremtidsplanen ble musikkteknologi på NTNU. Så dukket Kollektivet opp.

Musikk pluss tøys

Fire dager tidligere sitter vi på stamstedet Noahs Ark på Grünerløkka, et lunt og passe brunt sted. Fridtjof bestiller appelsinjuice og svart kaffe.

– Jakob er rett rundt hjørnet.

Kollektivet, TV2s ungdomsprogram som gikk mellom 2011 og 2015, er hvor de fleste har duoen fra. Alt startet på Romerike folkehøgskole, hvor begge gikk teater.

– Vi fant ut at begge to likte kombinasjonen musikk pluss tøys, forteller Jakob.

– Det var vel sånn vi fant hverandre.

Etterpå skulle Fridtjof til NTNU, Jakob hadde «hundre planer». Så holdt produksjonsselskapet Seefood auditions til Kollektivet, fortsatt mens de gikk på Romerike. Begge smiler.

– Vi har fremdeles ingen utdanning.

Utvidet folkehøgskole

Kollektivet bestod av fem stykker – i tillegg til Fridtjof og Jakob var det Cecilie Steinmann Neess, Kevin Vågenes og Sebastian Brynestad. Ideen var at alle skulle bo sammen i et faktisk kollektiv, hvor alt også skulle spilles inn.

– De andre var kommet litt lengre i livet enn oss, så det endte opp med at det bare var vi to som flyttet inn der, ler Jakob.

– Så vi fikk jo en leilighet beregnet på fem personer.

Det var ikke bare uproblematisk å bo og jobbe i samme leilighet, så det ble med det første året.

– Det var litt rart når jeg og kjæresten skulle ha en romantisk middag, og så spaserte produksjonsassistenten inn for å ta seg en kopp kaffe, sier Jakob.

– En boble på godt og vondt, nikker Fridtjof.

– Det var digg å stå opp et minutt før morgenmøtet, da. Dessuten hadde vi steambadstue.

– Det høres litt ut som en utvidet folkehøgskole?

– Ja, det kan du si. Vi gikk visst to år på folkehøgskole.

Små kultklassikere

I løpet av kollektivtiden ble de gode på å jobbe frem ideer. Hvert halvår var det ny sesong, som betydde høyt produksjonspress.

– Da vi bodde sammen, hadde vi alltid noen å sparre med. Døgnet rundt. Kanskje jeg stod i dusjen, begynte å nynne... Det var sånn de fleste sangene ble til, forteller Jakob. Ellers idémyldret de seg systematisk gjennom tema for tema, sjanger for sjanger: er det noe som kan brukes?

Kollektivet ble vel så kjent for sine musikkvideoer som sketsjene. Noen er blitt små kultklassikere og er sett av millioner, som ÆØÅ (Size Matters) og Hvorfor har du på deg hatt?.

Samtidig er det ofte alvorlige temaer som ligger på bunn.

– Den aller første sangen fra Kollektivet, «I can't get erection from the election», er jo veldig fjasete, men handler jo i bunn og grunn om når politikere ikke klarer å treffe og engasjere ungdom, sier Jakob.

– Og spoone-sangen handler jo i grunn om likestilling, nærhet... Det å gi og ta.

Det samme kan sies om flere av parodiene i Hit for hit. Jakob forteller at de så en del på temaet sjalusi.

– Når det er sjalusi innen et band, eller kanskje en manager som helst vil være den på scenen... Det er nok mye i den bransjen.

– Parodierer med kjærlighet

Duoen er vel så mye musikere som komikere, med andre ord.

– Vi er veldig musikkinteresserte. Under Hit for hit ble det mye 'Top 50 Global' og radio for å scanne «det heteste akkurat nå».

– Jeg er litt fanget i det, egentlig. Hører fortsatt mye på radio, sier Fridtjof.

– Yrkesskade, sier Jakob.

Begge er soleklare på hvor viktig det er å ta musikken på alvor når de tuller med den. Fridtjof mener det gagner humoren at musikken er god.

– Mange spør om vi vil lage noe seriøst en gang, men vi får egentlig utløp for den seriøse siden også, ved å ta musikken på alvor. Vi tar tøyselåter seriøst.

De mener det er en fordel å være fans av musikerne. Da blir parodiene varmere, mer tilgjengelige. Fridtjof tror kreativiteten blomstrer mer når man liker det man tuller med.

– Hatsketsjer blir ikke så morsomt. Vi parodierer med kjærlighet, sier han.

Irritasjon gir imidlertid en god grobunn for ideer.

– Når noen lager en tydelig fasade, får man lyst til å pirke bort i den, sier Jakob, og pirker i luften med fingeren.

– Selvhøytidelighet og pretensiøse mennesker er gøy å tulle med. Vi kan sparke litt, men det er et hyggelig spark.

Mye staffasje

Duoen setter pris på artister med et tydelig image. Da blir det lett å parodiere. Fridtjof mener artister ofte selger en hel pakke, ikke bare musikken. Etter hvert som bransjen eser ut i det uendelige, og nye fjes kommer og går i ekspressfart, blir det nødvendigvis mye likt, og det skal mer til å for å skille seg ut.

– Da er det nok viktig å reindyrke sitt eget uttrykk. Men det kan bli litt mye... staffasje.

Jakob nevner Sigrid, som stiller på scenen sminkefri i t-skjorte og dongeribukse. Han tror mange synes hun er befriende, at hun gir litt f i all den nevnte staffasjen. Kanskje det kommer mange kopier, som vil ri på samme bølge?

– Ja, hvor naturlig kan man egentlig være, lurer Fridtjof. De ser på hverandre.

– Rett fra sengen? Naken? foreslår Jakob.

– Litt sånn tannkrem i munnviken.

– Kanskje vi kan ha en seng på scenen.

Og sånn kommer ideene. På løpende bånd. De snakker fort, spiller ballen frem og tilbake.

Men har de selv et klart image?

Det blir stille. Fridtjof retter på den lilla skjorten.

– Vi har jo vår egen smak, og garantert noe som går igjen i ideene våre, men det er vanskelig å definere, sier han sakte.

– Det måtte jo blitt sånn «de derre humor-og-musikk-gutta», sier Jakob.

– Men vi prøver ikke å selge oss som personer, men heller typene vi har skapt. Vi er jo skuespillere, og da bør man kanskje ikke ha et for ekspressivt uttrykk. Hadde vi vært to sinnssyke karer privat, hadde det karakterene kanskje blitt vanskeligere å kjøpe.

Grøtete konsert

I det siste har de jobbet med å overføre en del av materialet til sceneformat. Da duoen spilte på Slottsfjell i både 2015 og 2016, fremførte de den smått legendariske sketsjen «Grøtete vokal». Den er inspirert av blant andre James Blake og Bon Iver – som både Jakob og Fridtjof er store fans av – og handler om indieduoen Peter og Gabriel Henriksen, som har så grøtete vokal at ingen noensinne hører hva de synger.

Det viste seg imidlertid at en bekjent av James Blake var på Slottsfjell, filmet sketsjen – og sendte den til ham.

– Så James Blake har faktisk hørt parodien. Han visste ikke om han skulle bli fornærmet eller stolt, ler Jakob.

Hviterussisk fanklubb

Tilbake på Bislett viser Fridtjof hvordan låtene er bygget opp i musikkprogrammet Logic. Det er blitt en stor sangkatalog etter hvert, på både norsk og engelsk.

– Er det vanskeligere å være morsom på engelsk?

– Man har jo ikke helt samme vokabular på et annet språk. Noe som kan bli kleint på norsk, kan likevel funke på engelsk. Også gir det jo et internasjonalt potensiale.

Et visst internasjonalt potensiale har i alle fall Kollektivet hatt. Det fantes en egen hviterussisk, dypt dedikert fanklubb, som like godt reiste til Norge og dukket opp på innspillingen en dag.

– Vi turte ikke å ikke slippe dem inn. Selv stod vi der i kattekostyme hele gjengen.

Til tross for komikerrollen, føler han ikke press på å være morsom når han møter nye mennesker.

– Folk kan godt forvente det, men jeg har ikke noe behov for å innfri.

Han ler.

– Jeg trenger ikke å være kongen av et vors.

– Tror du man tuller alvorlige ting lettere vekk som komiker?

– Det er veldig individuelt, tror jeg. Noen tar kanskje den utveien. Gjør jeg det? spør han Regine.

– Nei, du er ganske seriøs!

Han tar en tenkepause.

– Jeg vil bare lage ting. Tøysing skjer når det skjer.

Det er tid for bilder. Fridtjof legger seg til rette på sjeselongen til Regine.

– Skal jeg holde en plante? En bok? Jeg har noen klassikere på rommet.

– Neida, sier fotografen.

– Fin nok som jeg er, sier Fridtjof. Og ler.