Når avmakten gror

– For meg er dette en universitetspolitisk sak som de har gjort til en personalsak, sier professor Arnved Nedkvitne ved Institutt for arkeologi, konservering og historie.

Fredag for snart to uker siden var styret til Det humanistiske fakultet (HF) enige: Nedkvitne skal ut.

«Innhold: ***** ****** *******»

Sånn ser den ut i UiOs arkivprotokoll. Middelalderhistoriker Nedkvitne er en sladdet sak i personalmappa til fakultetsadministrasjonen. Han skal forlate jobben så raskt som mulig dersom dekan Trine Syvertsen og fakultetsstyret nå vinner fram i Universitetsstyret.

3. etasje i Niels Henrik Abels hus: Kjevene ruller og blikket er låst når Nedkvitne forteller om sin situasjon. Dette er hans kontor, enn så lenge. Han veiver mot en av hyllene. Der står ryggene av noen master- og hovedfagsoppgaver. 53 stykker. Og to doktorgrader, for tiden veileder han tre potensielle doktoravhandlinger.

– Jeg er stolt over å ha ledet dem fram.

Nedkvitne sier han forsvarer sitt fagområde på den eneste måten han kan.

Forsker Fredrik W. Thue arbeider med moderne universitetshistorie. Han vet ikke sikkert om noen professorer er blitt avskjediget fra Universitetet i Oslo i moderne tid.

– Dette er helt klart en meget uvanlig sak. Saken dreier seg dels om begrepet lojalitet til arbeidsgiver. Det har vært en del av universitetets kultur å tåle at ansatte går ut offentlig med til dels skarp kritikk av sin institusjon. Det er innen visse grenser oppfattet så å si som en normal del av det man skal drive med. Dette handler om den akademiske friheten, og lojalitetsprinsippet har derfor vært romslig tolket i akademia. Det bør en fortsette med. Jeg kjenner til at noen er refset uformelt, men ikke at noen er avskjediget etter formell sak. Det betyr ikke med sikkerhet at det ikke har skjedd. En annen side av saken handler om arbeidsmiljø og behandling av arbeidskollegaer. Her har nok normene vært noe strengere, men i praksis har det tradisjonelt vært stort rom der også.

Thue jobber ved samme institutt som Arnved Nedkvitne og ønsker ikke å gå konkret inn i avskjedssaken som er reist mot kollegaen.

«Han er i dag 61 år gammel, og vil ikke ha noen sannsynlig utsikt til nytt arbeid. I seg selv kan imidlertid ikke hensynet til AN ha avgjørende vekt i en sak som dette.» Fakultetsledelsens framlegg levner lite håp for arbeidsmiljøet dersom Nedkvitne får fortsette.

I saksfremlegget for fakultetsstyret, som Universitas har fått tilgang til, går det fram at saken mot Nedkvitne bygger på følgende forhold: Utilbørlig opptreden overfor ledelse, kolleger og eksterne sensorer i brev sendt 24. februar og 4. mai 2007, samt oktober 2007-april 2008 og ordrenekt ved ikke å møte til møter med arbeidsgiver. «Forholdene må vurderes som grove hver for seg og ANs opptreden inngår i et langvarig mønster som dekanen vurderer som grovt utilbørlig, ukollegial og illojal overfor arbeidsgiver.»

Nedkvitne mener brevene var nødvendige. Lærermøtene der professorer tidligere diskuterte åpent er avskaffet og han må ha en kanal for å forsvare sitt fagfelt, mener han.

– Det er nesten umulig for oss fagprofessorer å fremme vårt syn. Jeg var vant til at man kom fram til kompromisser mellom fagansvarlige professorer. I dag er det mer autoritært, det er enkeltpersoner som tar beslutningene. Kampen om prosjektmidler har hardnet. Jeg har blitt en desidert taper i denne kampen de siste 14 årene, sier Nedkvitne. Han føler seg avskåret og mobbet.

Han er ikke alene om følelsen av å bli mobbet. I vår sprakk nyheten om at Norges største fakultet, HF med knapt 1000 ansatte, har et stort arbeidsmiljøproblem, ifølge en omfattende arbeidsmiljøundersøkelse gjort i november 2007. 12,5 prosent av de ansatte opplever mobbing på arbeidsplassen. Undersøkelsesrapporten peker på mobbing som det mest negative funnet og at «gruppen som med høyest sannsynlighet opplever seg som utsatt for mobbing er kjennetegnet av blant annet at de er mellom 50 og 61 år, jobber mye (55 timer eller mer per uke), og som for øvrig er professor. Dette er meget interessante resultater og bør kunne gi retning til forståelsen av hva som kan være årsakene til at så mange opplever seg mobbet.» Videre sier rapporten at denne gruppen «opplever minst kollegastøtte, mest mobbing, arbeidets omfang og kompleksitet som mest belastende, minst engasjement i organisasjonen og mest rollekonflikt.»

Hovedverneombud ved Universitetet i Oslo, Mette Børing, advarer mot inflasjon i mobbebegrepet. Spesielt i forbindelse med HF-undersøkelsen synes hun ordet er brukt for lettvint.

– Man skal være forsiktig med å bruke mobbestempelet på faglige prioriteringer. Valla-saken har gjort det til et kjempepopulært ord. Listen for hva som er mobbing ble lavere. Mange som kommer til meg er selv en belastning for arbeidsmiljøet, sier UiOs øverste tillitsvalgt. Hun oppfatter Nedkvitne som et arbeidsmiljøproblem.

– Han sender en e-post i måneden. Mottakerne oppfatter dem som lite hyggelige.

Børing mener saken har gått for langt uten å ryddes opp i, og at universitetet generelt mangler et verktøy for å ta tak i problemene tidlig nok.

– Vi har ansatte som bruker arbeidsdagen på å hate medarbeidere i stedet for å produsere noe. Jeg vil ikke være for generaliserende, men de føler seg mobbet når det dreier seg om andre ting.

Nedkvitne kritiserer kompetansen til hovedverneombudet og mener at hun som førstekonsulent i sentraladministrasjonen ikke vet hvordan man skaper systemer der faglige prioriteringer blir gjort.

– Nedkvitne bekrefter med sine kommentarer den tendens vi ser ved UiO, at flere vitenskapelige ansatte ser seg selv som bedre kvalifisert til å mene noe i debatten enn administrativt ansatte, sier hovedverneombudet.

I forhåndsvarselet om ordensstraff eller avskjed, som dekan Syvertsen sendte Nedkvitne 14. april, står det: «Dine e-poster til rektor av 11.01.08 og 15.02.08. distribuert i kopi både internt og eksternt, samt dine artikler i Uniforum (31.01.08) og Universitas (20.02.08 og 05.03.08) tyder på at du heller ikke for fremtiden har tenkt å innrette deg etter pålegg fra fakultetsledelsen.»

I artiklene, som er debattinnlegg, skriver Nedkvitne blant annet at han er overkjørt i tilsetningssaker og spør om det er «tilfeldig at HF har besluttet at dekanens institutt (Media) holder et spesielt høyt faglig nivå og derfor skal tilføres ekstra midler?» og hevder at «HF har hatt langvarige ledelsesproblemer og undertegnede har i en årrekke argumentert for en miljøundersøkelse.»

Trine Syvertsen sier hun ikke kan kommentere den konkrete saken.

– Man har taushetsplikt i personalsaker. Som leder verken kan eller vil jeg kommentere forholdet mellom arbeidsgiver og enkeltansatte i mediene.

På generell basis mener Syvertsen at faglig debatt er mulig.

– Jeg selv og den øvrige fakultetsledelsen er opptatt av å stimulere til åpen debatt om fakultetets virksomhet. Når det gjelder faglige prioriteringer har det vært flere anledninger for de ansatte til å komme med innspill og forslag. Stillingsplaner har blant annet vært drøftet på lærermøter og seminarer, og det har vært åpne høringsrunder både når det gjelder forskningsprioriteringene og utdanningsprioriteringene.

På Universitas’ spørsmål om fakultetet har laget tiltak for å løse problemet med professorer mellom 50-61 år, at de er overrepresenterte som mobbeofre, svarer Syvertsen at fakultetet har økt innsatsen for å få bukt med de betydelige utfordringene med arbeidsmiljøet ved fakultetet.

– Medarbeiderundersøkelsen har avdekket at det er spesielle utfordringer knyttet til ulike grupper av ansatte. For ansatte over seksti år er seniorpolitiske tiltak viktig, blant annet muligheten for en mer individuell tilrettelegging av arbeidssituasjonen. Gjennom generelle tiltak som bedre medarbeidersamtaler er det også en målsetting at lederne i enda høyere grad skal kunne ta fatt i den enkeltes utfordringer i arbeidssituasjonen.

Nedkvitne forteller at han har blitt tilbudt forhandlinger om førtidspensjonering fra Advokatfirmaet Hjorth, som HF har hyret til å skrive avskjedigelsessaken som legges fram for Universitetsstyret. Han fyller 62 år neste år og kunne gått av, men han avslår fordi han mener det indirekte er å innrømme at han har oppført seg uakseptabelt som fagprofessor.

– Hvis maktpersoner i et institutt prioriterer egne fagfelt og andre ikke har mulighet for å nå fram, så er det mobbing. Etter definisjonen i undersøkelsen sto det: «fratakelse av arbeidsoppgaver og lignende.» Min jobb er å forsvare middelalderhistorie, e-postene jeg har sendt til andre ved instituttet er en erstatning for en muntlig dialog som har manglet. Nå ble det nylig bestemt at det skal bli en ordning med diskusjon før sakene går til instituttstyret. Jeg må få ta litt av æren for dette. Da blir e-postene unødvendige, jeg kan si ting muntlig, sier Nedkvitne.