Løvetannbarnet

– Jeg orket ikke å være hjemme. Jeg ville bare bort.

Louiza Louhibi (21) sitter med beina trekt oppunder seg i en naken stue på Frogner. Ansiktet hennes er to store, brune øyne, som ser på oss med en selvsikkerhet som er festet til hele kroppen.

Louiza forteller om oktobernatten i 2008, om den knyttede neven som slo henne i ansiktet så neseskilleveggen flyttet seg, om stemmen som sa den ville drepe henne dersom hun ikke tok av seg bukse og truse.

Hun forteller om voldtektsmottaket, om moren som møtte opp og tok henne med seg hjem, om dagene og ukene etterpå. Louiza forteller om skammen.

– Det var veldig tabubelagt i mitt hjem, å i det hele tatt snakke om voldtekten. Det skjønte jeg raskt. Jeg følte at foreldrene mine ga meg skylden for overgrepet, fordi jeg hadde valgt å flytte fra dem like før det skjedde, sier Louiza.

– Så jeg flyttet tilbake til min egen leilighet ganske kjapt.

Louiza Louhibi er kvinnen som i høst sto fram som voldtekstoffer på forsiden av Norges største avis. Siden da har hun deltatt i landets største debattprogrammer på TV og radio, forelest for ungdom over hele landet, og mottatt Fritt Ords Honnør for sitt mot i debatten.

Men hun har ennå ikke snakket med foreldrene om det som skjedde.

– Etter jeg sto fram, var de sånn: «Hvorfor var det så viktig at du sto fram?» Så de har reagert på en helt annen måte enn de 99 prosent andre, som har gitt sin støtte.

Bare et par uker før voldtekten i 2008 hadde tenåringen Louiza fått nok. Hun var lei av ikke å få lov til å diskutere politikk i hjemmet, lei av å høre om giftemål, lei av ikke å kunne leve som andre. Hun var lei av stefarens kontrollerende oppførsel. Mer enn lei.

– Jeg var forbanna. Foreldrene mine begrenset friheten min, jeg fikk ikke leve som en vanlig ungdom. Og min måte å være forbanna på, er å ta grep.

Så Louiza flyttet fra foreldrene sine. Som et siste, avsluttende opprør.

– Hele barndommen min var som å vokse opp i et lite fengsel, så det føltes nesten som et nytt overgrep å dra hjem etter voldtekten. Som om jeg blei plassert i et bur.

Voldtekten skulle ikke snakkes om, og Louiza fikk beskjed om at det var best om søsknene ikke fikk vite noe om det.

Da kom skyldfølelsen.

– Jeg begynte å tenke som en 17-åring: Shit, kanskje det faktisk er en straff fra Gud? Jeg flyttet hjemmefra for å søke frihet, også blir jeg møtt av dette?

Louiza har brukt mye energi på Gud. Hun er vokst opp i et muslimsk hjem, har konvertert til kristendommen, men karakteriserer seg nå som ateist.

– Jeg følte at jeg vokste opp i «feil» islam. Selv om foreldrene mine ikke er svært religiøse, praktiserte de en veldig streng kultur. Så jeg blei på en måte skremt fra å praktisere den samme troen. Likevel mener jeg ikke at jeg har forlatt islam. Jeg har bare valgt noe annet, sier Louiza.

Da hun døpte seg og konverterte til kristendommen, var det mest for å vise foreldrene at hun må få lov til å tro på hva hun vil.

– Det var min måte å ta tak i friheten min på, sier Louiza, som aldri fikk helt grep om Jesus heller.

– Etter hvert merket jeg at det blei helt feil, for jeg har aldri hatt noe personlig forhold til Gud. Jeg synes fortsatt det er fint å gå i kirka og sånn, det har noe med stemningen å gjøre, at jeg finner en viss ro i det...

– Men altså. Den samme roen finner jeg i yoga.

Louiza er generelt veldig rolig, nesten uforskammet rolig; hun har hatt en oppvekst som fort ville gjort en hvilken som helst annen person ustabil.

Det første hun husker fra barndommen er at hun er på vei sammen med far for å besøke besteforeldrene sine på Romsås, den lille drabantbyen i Groruddalen. Louiza er liten. Så liten som det går an å være og samtidig få med seg hva som skjer.

Det lille følget blir oppholdt på Romsås Senter. Faren har sett noe han ikke liker.

– Han kunne finne på å slå til en mann som bare stirret på ham for lenge. Jeg husker at han slo så hardt at han begynte å blø fra nesa, sier Louiza.

Det er det første minnet hun har av faren sin, og det første Louiza husker fra sitt eget liv. At pappa slår til en vilt fremmed mann på Romsås Senter. En far som senere skal frem og tilbake i Louizas liv, helt til han forsvinner ut av livet hennes for godt, til slutt.

– Han husket ikke at han hadde barn med andre engang. Så han sleit med sitt, stakkars, sier Louiza om sin ordentlige far.

Og smiler.

«Jeg var et offer for en overfallsvoldtekt i 2008. Men man kan ikke være et offer hele livet. Aksjon mot voldtekt nå.»

Var Louiza klar over hvor oppsiktsvekkende twittermeldingen ville være?

– Nei. Jeg tenkte nok det ville skape reaksjoner, men ikke så mye oppstyr og forsideplass i VG. Jeg tenkte: det er jo bare snakk om et voldtektsoffer.

Louiza sto fram fordi hun var frustrert over hvordan media fremstiller voldtekt.

– I Norge omtales voldtekt bare som sex uten samtykke, fordi det skjer så ofte på fest og i nære relasjoner. Det presenteres ikke som seksualisert vold, eller en handling av forakt for kvinner, som det jo er. Det virker som vi nesten har glemt hvor alvorlig det er å voldta en person.

I ettertid har Louiza fått skryt for hvor godt hun har taklet media.

– Jeg må jo lære meg å takle det offentlige søkelys. Jeg er opptatt av å selge sakene mine og kan og vil bruke meg selv til det, men det er en stor forskjell fra det til kun å selge seg selv.

– Jeg føler det har vært en god skole, sier Louiza om perioden etter VG-oppslaget.

Men selv om nesten samtlige tilbakemeldinger har vært gode, har det ikke bare vært enkelt å stå frem som voldtektsoffer fra en muslimsk familie.

En gang i vinter er Louiza på vei hjem i taxi, da sjåføren plutselig svinger feil og kjører i motsatt retning. «Hvorfor svinger du her?» spør Louiza. «Jeg kjører feil med vilje,» svarer sjåføren bare. «Hva er det du driver med?».

Sjåføren sier ingenting. Så låser han sentrallåsen. Louiza får ikke opp døren.

«Du må stoppe bilen her og nå,» sier hun, men sjåføren bare kjører videre. Louiza tar opp mobilen, ringer en venn, later som hun snakker med politiet. Da åpner sjåføren låsene, og Louiza kaster seg ut av taxien.

– Jeg har hatt mange ubehagelige situasjoner med taxisjåfører. De gjenkjenner meg ofte, og begynner å stille spørsmål, sier Louiza.

Hun kan oppleve at hun spaserer hjem, og merker at en taxi følger henne, i sneglefart. Da snur hun, og går i en annen retning. Tar hun taxi i dag, lar hun dem ikke kjøre henne helt frem til hjemadressen, så de ikke skal finne ut hvor hun bor.

– Er du redd?

– Nei. Men jeg lærer meg å ta forholdsregler. Du vet jo aldri når moralpolitiet er på ferde.

På Hotel Bristol i Oslo sentrum henger lysekronene tungt fra taket. Taket er brunt, veggene er nasjonalromantiske og i bokhyllen står Ibsens samlede verker.

Lokalet er et hav av grått hår og korrekte samtaler; gjennomsnittsalderen pusher pensjonist.

Vi er i Louizas faste møtelokale. Det er her hun møter venninner for et glass vin, det

er her hun sitter alene med macen og en kopp kakao og jobber, og det er her hun best liker å gjennomføre møtene sine.

– Jeg liker at det er så hjemmekoselig. Jeg er litt gammeldags av meg, da. Også liker jeg det tidløse, sier hun, og bestiller te med melk av servitøren. Samt en tallerken lyse scones.

Louiza sitter ytterst på kanten av en burgunderrød sofa – likevel fyller skikkelsen hele treseteren. Macen som hun har med seg overalt, står åpen på bordet foran henne. Hun har møtt opp tidlig for å forberede seg til et møte med lederen for Likestilling, integrering og mangfold (LIM), Tina Shagufta Kornmo.

Slike møter gjør Louiza minst et par ganger i uken; hun har startet en unorsk arbeidsmetode. Oppsøkende politikk.

– Alle unge politikere bør gjøre dette. Som politisk aktiv vil du alltid trenge forbindelser i forskjellige miljøer og partier, og derfor må jeg lære meg å knytte kontakter, sier hun.

På Hotel Bristol går diskusjonen varm med sosialliberalisten Shagufta Kornmo, kvinnen med etternavnet som skriker «integrert!»

– Selv om vi kommer fra ulike partier, er det visse ting – som voldtekt og ekstremisme – vi er enige om, sier Louiza.

Hun var mer «privat interessert» tidligere, men etter 22. juli kom behovet for å organisere seg politisk. Nå sitter Louiza i styret i Blindern AUF, er medlem av Likestillingsutvalget og tenketanken Progressiv.

– Det vekker mer politisk engasjement når man er i et miljø med ungdommer som er likedan. Hadde jeg ikke fått lov til å drive med politisk engasjement, så hadde jeg blitt halvgæren, sier Louiza..

Hun bruker tiden på å forberede seg.

– Det er likestilling jeg brenner for, men jeg mener det er mye mer å hente enn bare Norge. Jeg trenger å oppleve verden, sier Louiza, som planlegger å starte på statsvitenskap etter sommeren.

– Jeg har en drøm om å jobbe i Utenriksdepartementet, selv om det ikke er akkurat det jeg driver med nå. Jeg følger nøye med på den arabiske våren og kvinnenes kamp i Midtøsten, og vil studere Nord-Afrika og Midtøsten på Blindern til høsten. Jeg er veldig glad i Norge altså, men om jeg skal bli minister noen gang, så må det bli utenriksminister.

– Ikke likestillingsminister altså?

Louiza ler.

– Nei, jeg hadde nok blitt for rastløs om jeg bare kunne drive med det.

Ap-politikeren har nylig blitt invitert tilbake til Trøgstad ungdomsskole for å holde foredrag om integrering. Slike henvendelser får hun stadig flere av, og Trøgstad har kontaktet henne fordi hun tidligere har hatt et kort og turbulent opphold i Østfolds innerste skoger.

Familien flyttet til Trøgstad da Louiza var fjortis. Til å begynne med trodde hun sørstatsflaggene som var sydd fast på ryggen av guttenes olajakker, bare var en slags mote.

Det var de ikke.

– Det første som møtte meg var en gutt som løp rundt meg og sa «svarting» hele tiden, sier Louiza.

Den direkte rasismen hun møtte i Trøgstad var fjern fra hennes tidligere opplevelser.

– Det var så uvant å gå fra å være en velintegrert minoritetskvinne, til å bli stemplet som en sånn...

Louiza må lete litt etter ordet, det er fremdeles et stykke unna.

– …som en innvandrer.

Nå skal altså Louiza tilbake til Trøgstad, som Ap-politiker, for å forelese for ungdommen om hva som må gjøres for at integrering skal lykkes.

– Jeg håper jeg får et helt annet inntrykk enn sist jeg var i Trøgstad. Ellers har ikke politikerne gjort jobben sin, sier Louiza.

Og smiler.

Louiza smiler mye.

Hun har hatt nok av muligheter til å velge at verden går mot henne. Nok av sjanser til å se på verden som et ork, til å se på livet som et problem.

– Du blir aldri bitter?

Hun ser på oss.

– Du kan sitte på rumpa og være sur på en person, klage over foreldrene sine, klage over religion eller verdier eller vold. Men jeg er mer opptatt av at så lenge du har muligheter, så lenge du har to bein og en munn du kan snakke med, så lenge du har anledning til faktisk å ta grep over livet ditt…

Louiza har sagt dette før. Men hun mener det fremdeles.

– …så velger jeg heller det enn å være sur og bitter resten av livet.