Kaptein Krok

Det er en nydelig maikveld i 1973. Himmelen over Oslo lyser opp i en blanding av rødt og oransje. På Nesodden i Akershus er Cato Zahl Pedersen og vennene akkurat ferdig med å jobbe på den hjemmesnekrede hytta i skogen. Klokken er snart ni og det er på tide å dra hjem.

Mens de andre guttene pakker sammen og gjør seg ferdig, bestemmer Cato seg for at han vil se Oslo. Han vil se utsikten mot hovedstaden fra det beste utsiktspunktet på Nesodden – fra høyspentmasten på den lille toppen midt i skogen.

Klatreturen han begir seg ut på forandrer livet hans. Den 14 år gamle gutten kommer for nær en av ledningene og blir påført et støt på 17 000 volt. Det enorme støtet medfører at han mister taket i masten og faller ti meter rett i bakken.

Når han våkner i sykehussengen har han ikke lenger armer. Legene måtte amputere hele venstrearmen og store deler av den høyre. Tankene er kaos. Hva skal han gjøre nå? Han som hadde sett for seg et rolig liv som bonde på Nesodden, der han skulle spille piano og gjøre dagligdagse ting. Nå var alt forandret.

– Man må skjerpe seg når man mister armene. Livet er ikke lenger det samme. Man har to valg, enten blir man ufør eller så kan man gjøre noe med livet, sier Zahl Pedersen.

Selv valgte han å gjøre noe med livet sitt. Han valgte å ikke synes synd på seg selv. Han hadde tross alt overlevd en alvorlig ulykke. Greit, så hadde han ikke armer, men han var fortsatt den samme Cato. Den samme Cato som likte å gå på ski, likte å være i aktivitet, likte å være sosial. Hvorfor skulle mangelen på et par armer stoppe ham?

– Det verste som skjedde meg etter ulykken var at det ikke ble stilt forventninger til meg. lle syntes så synd på meg. Gymlæreren lot meg slippe gymmen, og hjemme slapp jeg plikter. Det ble ikke stilt noen krav. Hvordan skal man komme seg noen vei uten krav fra andre? Vi mennesker trenger press i form av forventninger for å komme oss videre, sier han engasjert.

Idretten ble en viktig bane i så måte. Her ble det stilt forventninger til ham for første gang siden ulykken, og her fikk han muligheten til å vise at han kunne prestere på høyt nivå. Både overfor seg selv, men også overfor de som ikke hadde troen på ham.

Det tok ikke lange tiden før Cato Zahl Pedersen var en del av verdens­toppen i alpint, langrenn og friidrett. I sin første deltagelse i Paralympics på Geilo i 1980 tok han like godt tre gull. 14 år etter sitt første gull, avsluttet han karrieren med Paralympics på hjemmebane på Lillehammer. Med to gull og ett sølv i sitt siste mesterskap stoppet han på fantastiske 13 gull og ett sølv. Mye av suksessen forklarer han med at han har vært tydelig på hvem han til enhver tid har rundt seg.

– Det har vært viktig for meg å omgås folk som gjør at jeg presterer bedre. Med et trygt og godt «lag» rundt meg blir jeg hele tiden utfordret. Det gjør at jeg tør å gå til Sydpolen, og ikke minst at jeg får lov til å gå dit. Legene fraråd­et meg å gjøre det, men folka rundt meg støttet meg likevel, sier han.

I sin kone Märtha Bertheussen møtte han den rake motsetningen til sin mor. Mens moren var en varm og omsorgsfull person som syntes synd på Cato og ikke stilte de store kravene, var Märtha klar på at Cato skulle behandles akkurat som et hvilket som helst annet menneske. Han skulle ikke dilles med.

– Jeg kan jo gjøre det meste. Ting tar bare litt lengre tid. Når kona ber meg vaske opp, vet hun at det tar tid, men at jeg klarer det til slutt. Jeg blir bedre og bedre hver gang jeg prøver. Det handler bare om å utfordre seg selv, sier han mens han klør seg i det høyre øret med kroken.

Cato Zahl Pedersen har alltid likt å utfordre seg selv og sine omgivelser. Når han går inn i et prosjekt gjør han det hundre prosent. Det fikk han betalt for som student. Parallelt med livet som toppidrettsutøver tok han utdannelse ved Norges idrettshøgskole. Studiene i idrettspedagogikk ble en mulighet til å koble av fra idretten. Men også her var han opptatt av å prestere. Han satte seg klare mål og jobbet mot dem, akkurat som han gjorde da han senere gikk til Sydpolen.

– Det er en tung situasjon å studere. Det krever mye av deg. Jeg så på det som en kjempeutfordring og satte meg tidlig mål jeg jobbet mot. Ettersom jeg parallelt med studiene trente mot Paralympics, brukte jeg det som en motivasjonsfaktor. Jeg sa til meg selv at først er det to eksamener, så er det Paralympics. Først måtte jeg prestere i kunnskap, deretter kunne jeg prestere fysisk.

I studietiden lærte han også mye om det å omgås andre mennesker. Han fant fort ut at det var han som måtte ta kontroll over situasjonen når han møtte nye mennesker. Galgenhumoren og evnen til ikke å ta seg selv høytidlig har vært en viktig suksessfaktor for Zahl Pedersen.

– Jeg må ha galgenhumor og kunne le av mitt eget handikap. Det er en måte å bryte isen på, smiler han.

– Jeg opplever ofte at det ikke er den funksjonshemmede som har utfordringen, men «normalen». Det er de som er usikre på hvordan de skal takle situasjonen. Hvordan hilser man på Cato Zahl Pedersen? ar du han i hånda? Da er det viktig at jeg er tydelig. Jeg er den som er annerledes her, jeg må sette agenda på mine premisser, sier han og gjør en bevegelse med kroken som viser at han hilser på akkurat samme måte som personer med armer.

Cato Zahl Pedersen er opptatt av hva han kan bidra med i samfunnet. Han mener det er alt for stort fokus på det ytre i dagens samfunn. Han vil mer enn å være god med klypa. Derfor reiser han rundt og forteller sin historie, derfor stiller han opp i Team Antonsen og «snakker ut» om mellomrommet mellom tennene, og ikke det faktum at han ikke har armer. For er det én ting han kan bidra med, så er det å vise at alt ikke trenger å være så ille selv om det kanskje ikke ser helt perfekt ut.

– Hvis man ikke smiler til det som har skjedd, er det vanskelig å få andre til å smile av det. Det er rimelig uinteressant å ha ti fingre i livet. Ti fingre er ikke viktig. Det er viktigere å være et ålreit menneske, sier han.

– Vi tror vi ikke kan gå ut fordi vi ikke ser bra ut på håret, men hvem bryr seg? Det er et skalkeskjul. Personlighet er mye mer enn en bra hårfrisyre. Man må stå frem med ærlighet. Jeg er den stygge andungen, legger han til med et smil.

Negativ medieomtale opplevde Cato Zahl Pederson for første gang i januar i år. Han fikk smake kjendislivets skyggeside. Han sto frem i Se og Hør og fortalte om et utenomekteskapelig forhold, etter at elskerinnens ektemann presset ham. Fordi han var en kjent person, ble han presset til å fortelle offentligheten noe han og kona hadde lagt bak seg. Plutselig fikk alle innblikk i noe han anså som privat.

– Det er selvfølgelig ikke moro å måtte gå ut i media med en personlig sak, fordi man har blitt presset til det. Men samtidig var dette en sak jeg og min kone var ferdig med for lenge siden. Derfor var det heller ikke så tungt å gå ut med det. Det viktigste er tross alt at min kone og jeg har lagt dette bak oss.

Å være en offentlig person kan også føre til mye oppmerksomhet når man er ute blant folk. Derfor er det sjeldent man ser Cato Zahl Pedersen på en bar på Karl Johan. Da får han nemlig ikke være i fred.

– Min kone sier til meg at det er helt umulig å gå ut med meg, fordi alle skal ha en bit av meg. Alle skal snakke med meg, og alle har spørsmål som de vil ha svar på. Da blir det lite tid til Märtha. Derfor tenker vi oss også om to ganger før vi velger sted. Det blir sjelden Karl Johan, for å si det sånn.

Men det er ikke i byen eller i baren Cato Zahl Pedersen er i sitt ess. Skal han koble av og få roen i kroppen, tar han en tur i fjellet. Da pakker han sekken og bestiger en topp. Det er da han føler han lever. På toppen av et fjell etter han har utfordret seg selv. For det er nettopp det livet handler om, å utfordre seg selv.

Det vet Cato Zahl Pedersen alt om.