I bokhylla til Renate Reinsve: – Litt trashy
Da Renate Reinsve bestemte seg for å komme inn på teaterhøgskolen, kastet hun alt som ikke hadde med teater å gjøre, men nå har hun fylt bokhylla med filosofi og faglitteratur – og en litt guilty kokebok.
«PH-mirakelet: balanser kostholdet, gjenvinn helsen» av Robert O. Young
Er en kokebok innafor? Det er veldig hippie-aktig, men den har forandra livet mitt. Det er sånt man kan kalle en guilty pleasure, men jeg liker å teste ut forskjellige livsstiler. Så i fire måneder drakk jeg ikke og spiste bare vegansk. Det var på et tidspunkt der jeg ikke hadde det så bra, men så kom en venninne med denne boka. Og det er noe med å få en bok som er veldig omsorgsfullt. Den er jo litt far out, og det er ikke så veldig mye forskning som støtter det. Litt trashy, men jeg liker å la meg bli overbevist av noen. Ikke bare å tenke at det er sånn, men å gå ganske langt inn i det og teste det ut. Det er deilig å vite hva som skjer i kroppen. Det liker jeg. Betyr det at jeg er en kontrollfreak? Litt? Kanskje.
Vil du lese om en annens bokhylle?:Linnéa Myhres bokhylle: Evig drittsekkelsker
«A Guide for the Perplexed» av Werner Herzog
Fantastisk tittel. Jeg skulle ønske jeg hadde en skjønnlitterær bok som bare forandra alt, men det er mest filosofi og faglitteratur som har gjort det. Herzog snakker mye om sin kunstneriske prosess, som det er kjempefint å få innsikt i. Kan man si at man bare leser for å få bekrefta seg selv? At man blir dum av å lese? Jeg finner veldig mye bekreftelse i å lese, for man går jo ikke alltid rundt og vet hva folk tenker på. Oi, det er litt sjokolade på den, jeg spiser veldig mye sjokolade. Men litt mindre etter at jeg leste den guilty pleasuren min.
«Eksistensiell psykoterapi» av Irvin D. Yalom og «Dissosiasjon og relasjonstraumer og Integrering av det splittede jeg» av Trine Anstrop, Kirsten Benum og Marianne Jakobsen (red.)
Dette er jo litt avslørende. I det siste har jeg fått løsna opp i noen ting. Før var det vonde og stygge en sannhet, men nå er det noe annet som er litt sant. Noe som er litt finere og varmere. Det handler om å plutselig være komfortabel med det man er og akseptere ting som har skjedd i fortida. Det høres litt bløtt ut? For å komme dit må man gjennom en ganske hard prosess med psykolog og jobbe hardt med seg selv, som jeg er veldig glad for at jeg har gjort nå. Disse bøkene opplyser meg om kanskje helt grunnleggende ting for andre mennesker, som jeg ikke har fått med meg i min oppvekst.
Mye bra har kommet ut av smerte. Det er kanskje litt cheesy å si?
«Enten – Eller. Første del» av Søren Kierkegaard
Da jeg begynte å lese Kierkegaard… Du vet når man får sånn «Å, herregud. Dette finnes!» Dette er ting jeg har tenkt på, som jeg ikke aner hvordan man snakker om. Han skrev jo alt han utga på tre år, da han hadde kjærlighetssorg. Pappaen hans var veldig kristen og Kierkegaard hadde en ganske mørk oppvekst. Det er mye i meg som trekkes mot det dystre, og det er en stor del av livet mitt som var mørkt. Jeg ser så mye lys og håp i at noen andre har opplevd det samme og at det har sprunget ut de samme type tankene av en sånn tilværelse. Da føler man seg så mye mindre alene. Jeg tror at når man går i mange år og kjemper, så må det oppstå noen store eksistensielle spørsmål. Mye bra har kommet ut av smerte. Det er kanskje litt cheesy å si? Altså, store tanker om eksistensielle temaer. Hvordan kan man ikke elske det?
«Drammens rekordbok» av Ingvild Schade
Jeg leser den om igjen og om igjen og om igjen, fordi det er den fullkomne humor. Det er jo Drammens-trash, men hun har så rike bilder at det er noe russisk, mørkt over det. Hun ble sammenligna med Bulgakov (den russiske forfatteren Mikhail Bulgakov, kjent for «Mesteren og Margarita», red. anm.) og det er jeg veldig enig i. Det er bare en lang digresjon hele greia. Jeg er fra Solbergelva utenfor Drammen, og jeg har en teori om at man har noen mindreverdighetskomplekser når man er fra bygda. Man kommer inn til Oslo og prøver å bli en del av et univers man bare har sett på avstand, men vet ikke hvor man hører til eller hvor man vil høre til. Så kan jeg lese denne boka og være litt stolt av det, for den er så fantastisk.
Les om Torgny Amdams favorittbøker:– Nylig kom jeg over et funny begrep på Facebook: Øyepuling
«Tao Te Ching» av Lao Tsu
Denne mener jeg alle burde lese. Han setter lyset og mørket opp mot hverandre. Det er kontrapunkter, litt som Bachs musikk. Du skal bare lese et av dem innimellom og så meditere på det og finne innsikt. Alt skal ikke gi mening, men det skal gi mening for deg. Jo lenger inn i ditt eget resonnement du går, jo mer innsikt får du. Og det er så bra skrevet, altså. Jeg begynte å lese mye filosofi og sånn veldig tidlig, for jeg hadde lyst til å bli god på det. Så nå er jeg litt vant til det, og spiller i «Antigone», som er 2400 år gammelt. Det er litt gøy at det og denne boka er skrevet for så lenge siden begge to, men i helt forskjellige deler av verden.
«Antigone» av Sofokles
Jeg spiller søsteren til Antigone, Ismene. Det har vært krig og brødrene til Ismene og Antigone har drept hverandre. Den ene kjempa for landet og den andre kjempa mot. Den nye kongen mener at han som kjempa mot ikke skal få en verdig begravelse. Det er de grunnleggende verdiene som må bestå, ellers blir det kaos. Og det blir det. Antigone gjør opprør og folk følger henne. Det var noen som lurte på hva man skal med dette stykket nå, men jeg mener at det er et veldig viktig prosjekt. Vi forandrer oss aldri. Ikke for å fraskrive oss ansvar, men det er litt sånn vi funker.
«Vita activa – Det virksomme liv» av Hanna Arendt
Hun her er jo ekstremt kritisk til hvordan vi lever i verden, stiller store spørsmålstegn og vrir på virkeligheten. Men likevel har hun en sånn enorm kjærlighet for mennesket og verden, og det er så fint. Norsk kritikerkultur er ikke så god. Man er enten med eller imot. Jeg blir også inspirert av måten hun skriver på, for det er kritikk samtidig som det er kjærlighet.
