Høl i huet på Gaustad

Gaustad asyl, 1941. Pasienten, en skogsarbeider, gjøres klar til operasjon. «Lobotomi» kalles metoden, og det er første gang det gjennomføres i Norge. Verken overlege Ørnulv Ødegård eller kirurgen Arne Torkildsen vet helt hva operasjonen vil bringe, men de håper at den vil gi så gode resultater som ryktet sier.

Etter å ha mottatt elektrosjokk, en metode hvor pasienten fysisk må holdes nede for ikke å pådra seg brudd og skader av sjokkbølgene, er skogsarbeideren bevisstløs og klar til lobotomi. Torkildsen griper etter boret. To hull på 1,5 cm brytes fram på hver side av kraniet, hvorpå et stumpt skjæreinstrument, leucotome, føres horisontalt inn i pannelappene og bankes cirka fem cm innover i hjernemassen. Operasjonen rundes av ved at leucotomen rugges 20 til 40 grader opp og ned, med det formål å avskjære nervebaner i frontallappen.

Det går ikke helt etter planen. Skogsarbeideren dør under operasjonen, og Ødegård og Torkildsen må begynne på ny frisk. Seansen skal markere starten på en ny æra i norsk psykiatri.

– De som ble operert – ja, hvis de ikke døde, da – ble ofte mer føyelige og omgjengelige. Eller passiviserte, som man også kan kalle det.

Psykolog Joar Tranøy, mannen som startet lobotomidebatten på begynnelsen av 90-tallet, snakker lavmælt, men engasjert om lobotomiofrenes skjebne.

– Det ble roligere på avdelingene, og til en viss grad økte også utskrivningsfrekvensen. Så rent funksjonelt hadde det positive virkninger. Men for dem som ble utsatt for inngrepet, eller overgrepet, om du vil, så må jeg jo si at de aller fleste ble ødelagt for all ettertid, sier han.

For lobotomioperatørene var det nemlig frontallappen som skulle til livs. Frontallappen, beliggende i den fremre delen av hjernen, antas å være senter for en rekke typisk menneskelige funksjoner som følelser, spontanitet og abstrakt tenkning. Et snitt eller fem, og pasienten ble ofte langt enklere å ha med å gjøre.

Enkelte følte seg hjulpet av operasjonen, men de utgjorde et klart mindretall. Av de som var i stand til å beskrive livet sitt i etterkant, har mange fortalt om følelsesmessig avstumpning, konsentrasjon- og læringsvansker, i tillegg til problemer med å takle sosiale settinger. De hardest skadde lobotomiofrene ble ofte sammenliknet med zombier.

– Til det visste de nok litt for godt hva de gjorde.

Professor Ødegård, bokstavelig talt en nybrottsmann på lobotomiområdet, var også klar over skadevirkningene ved metoden. Likevel mente han at plagene ved mental sykdom i mange tilfeller var verre enn konsekvensene av lobotomien.

Men ikke alltid. Det sies nemlig om Torkildsen at finmotorikk ikke var av hans sterkeste sider. En del tyder på at det kan ha gått utover pasientene.

• – Jeg tror neppe at noen av bakmennene ville utført lobotomi på sine nærmeste, sier Tranøy.

Craniet: (...) Der sees også flytende pus i borrhullene på begge sider (...) og over det svarende parti av dura finnes en kake av fast størknet blod og pus. Der er rikelig mørkt blod, flytende, i bakre skallegreop, visstnok efter åpning av venesius post mortem.

Slik kunne det altså fortone seg dersom en lobotomioperasjon ikke gikk helt etter planen. Og det hendte fra tid til annen ved Gaustad. Der dødeligheten ved lobotomi lå på mellom én og seks prosent ved de fleste andre sykehus, fikk pasientene på Gaustad utdelt langt dårligere kort. I de verste periodene lå dødeligheten ved sykehuset på 25 prosent.

Til tross for den makabre statistikken, var Gaustad den ivrigste i lobotomiklassen i Norge. Med 441 av 2500 norske pasienter lobotomert ved sykehuset, begynte det etter hvert å bygge seg opp en solid beholdning dissekerbare hjerner. Det førte i sin tur til at Anatomisk institutt ved UiO meldte sin interesse, og et samarbeid mellom Gaustad og instituttet ble igangsatt.

Ødegård og Torkildsen fikk uforstyrret drille videre.

Året er 1989, og Joar Tranøy er i ferd med å gjennomføre hovedpraksisen på embetsstudiet i psykologi ved Gaustad sykehus. På samme tid sitter Arnold Juklerød, mannen som ga navn til Juklerød-saken, og okkuperer velferdsbygget ved samme institusjon. Juklerød har, etter å ha blitt tvangsinnlagt på 70-tallet, viet sitt liv til å kjempe mot psykiatrien og til å kreve oppreisning fra Gaustad sykehus.

– Jeg var nysgjerrig på Juklerød, og vi opprettet en viss kontakt, forteller Tranøy.

– Så da veilederen min sa at jeg ikke fikk snakke med ham, gikk det en faen i meg.

Tranøy svarte med å besøke Juklerød så ofte han kunne, og de to innledet et slags samarbeid.

– Han hadde mye å fortelle om Gaustad, men jeg må innrømme at jeg var skeptisk til deler av det han sa. Det var ikke det at jeg trodde at han løy bevisst, men det fantes heller ikke noen litteratur som underbygde påstandene hans, forteller Tranøy.

Nysgjerrigheten var likevel sterk nok til at Tranøy tok seg tid til å snuse litt rundt i testarkivene i kjelleren på E-bygget.

– Jeg tror hun veilederen været at jeg kanskje ikke var helt til å stole på. Hun fortalte meg i hvert fall at jeg hadde ingenting med å rote borti de arkivene.

Kort tid senere var Tranøy på febrilsk leting i skuffer og skap, på jakt etter nøkkelknipper.

– Da jeg fant nøklene og åpnet arkivskapene, så jeg rimelig raskt at oi – her var det mye interessant.

Med journalfangsten under jakka gikk ferden tilbake til velferdsbygget, der Juklerød og kopimaskinen ventet. Det ble starten på en opprulling av norsk psykiatrihistorie som skulle prege nyhetsbildet på begynnelsen av 90-tallet.

– Det var en del lobotomiglade folk i undervisningen på Gaustad, så vidt jeg husker.

Da Einar Økland, psykolog og forfatter, mottok undervisning på Gaustad, var stedets lobotomioperatører fortsatt i full vigør. I studieåret 1963-64 sto også lobotomi på pensum.

– Grunnen til at vi lærte om metoden var at vi kunne risikere å møte på den senere i arbeidslivet. Det kunne for eksempel hende at vi måtte ta stilling til om en pasient skulle lobotomeres eller ikke, forteller Økland.

Når Økland og medstudentene hadde pliktundervisning på Gaustad og Vinderen, var det medisinere som sto for skoleringen. Ikke alle deler av undervisningen falt i god jord hos de aspirerende psykologene.

– Pasientene ble fremvist som om de var objekter, og hele opplegget bar preg av noe fornedrende. Enkelte ganger visste heller ikke pasienten at han eller hun ble observert, noe vi stilte spørsmålstegn ved, forteller han.

– Resultatet ble at ledelsen på psykologi ba oss om å holde kjeft. Folkene på Gaustad var nemlig ikke særlig fornøyde med kritikken, og hintet om at de kanskje ikke ville være så interesserte i å undervise psykologistudenter mer, dersom kritikken ikke stoppet.

Så kritikken stilnet hen og slo knapt ut igjen før Joar Tranøy hevet en kritisk røst en mannsalder senere.

Til da var det antatt at bare noen få hundre individer hadde blitt utsatt for lobotomi i Norge. Etter Tranøys snusing i arkivene måtte tallene oppjusteres til 2500. Og der mange trodde at lobotomien hadde foregått over en periode på noen få år, ble det avslørt at det hadde gått 33 år mellom den første og den siste lobotomeringen i Norge.

Det Nils Retterstøl, UiO-professor og tidligere overlege ved Gaustad, tidligere hadde omtalt som en parantes i norsk psykiatrihistorie, viste seg altså seg å være noe langt større.

I tillegg kom beretningene om seleksjon av plagsomme pasienter, lite hensynsfull behandling av pårørende, og ikke minst beskrivelsene av de fatale skadevirkningene av inngrepet.

En heftig avisdebatt, oppnevnelse av et eget lobotomi-utvalg, samt en påfølgende erstatningsutbetaling til de få gjenlevende lobotomiofrene, var blant det som fulgte i kjølvannet av avsløringene.

– Lobotomipraksisen må selvsagt sees i et historisk perspektiv, sier Einar Kringlen, professor i psykiatri ved Universitetet i Oslo.

Da utvalget gikk igjennom norsk lobotomipraksis på begynnelsen av 90-tallet, var Kringlen en sentral figur.

– De psykiatriske sykehusene led i 1940-årene under et betydelig overbelegg. Mange levde nedverdigende liv i nedslitte bygninger og trange rom, og det fantes ingen kjent behandling for flere av pasientgruppene, forteller han.

Det er ting som tyder på at sinnssykehusene på den tiden bar mer preg av oppbevaring enn av effektiv behandling. Så da lobotomien kom til landet, gikk mange overleger løs på den med liv og lyst.

Einar Økland var blant dem som opplevde at entusiasmen i blant kunne bikke litt over.

– Jeg opplevde en gang at en pasient plutselig var lobotomert uten at det var blitt diskutert på forhånd. Det var jo litt selsomt, fordi pasienten var en jente som det egentlig ikke feilet noe av så stor betydning. Hun var bare litt vilter og mannfolkgal.

– Det var neppe på sin plass med lobotomi, for å si det slik. Operasjonen var såkalt vellykket, for hun ble snill og rolig etterpå, men hun ble nok aldri den samme igjen, sier Økland.

Einar Kringlen er klar på at lobotomien ble benyttet ukritisk. Imidlertid mener han at det er viktig å få noen nyanser inn i debatten.

– Mitt inntrykk er at man veldig lett kritiserer psykiatrien og lobotomien. Selvsagt var lobotomien kritikkverdig, men man glemmer at det skjedde tilsvarende forferdelige ting også innenfor den somatiske (legemlige, journ.anm.) medisin. Ja, du kan jo for eksempel ta magekreft. Der opererte man pasienter som ofte ville hatt det bedre uten operasjon. Så det er ikke bare psykiatrien som har noe å svare for – det har vært skandaler innenfor alle felt av medisinen.

– Så hvorfor den store interessen for psykiatri, og lobotomi spesielt?

– Fordi psykiatrien er et felt som folk flest føler at de forstår like godt som oss fagpersoner. Det har nok sammenheng med at mange i samfunnet sliter psykisk, og dermed vekker temaet mer interesse. Somatisk medisin har man mindre peiling på, så det feltet har i større grad fått ligge i fred.

Ifølge Økland var det på 60-tallet en betydelig lobotomiskepsis i det psykologiske fagmiljøet. De mente at løsningen heller lå i terapeutiske metoder. Likevel var det lite åpen motstand mot metoden.

– Ettersom man med stor sannsynlighet kunne ende opp med å jobbe på samme sted som eldre psykiatere, ville man ikke risikere å komme i klinsj med dem. Psykiaterne hadde erfaring og myndighet, og en konflikt kunne derfor bli svært ubehagelig, sier han.

Enkelte tok imidlertid mer aktiv avstand til metoden. Overlege Rolv Gjessing ved Dikemark sykehus utførte for eksempel ikke lobotomi i det hele tatt. Han mente man visste for lite om hva man egentlig drev med.

Men fra universitetshold var det stort sett ganske stille.

– Lobotomeringen på Gaustad skjedde på mange måter i Universitetets regi. Ødegård var jo professor på UiO, og han samarbeidet også tett med Anatomisk institutt, sier Tranøy.

Han mener at mye av ansvaret lå hos de involverte professorene, da tittelen antakelig gav dem utstrakt legitimitet.

– Ser man på hvilke sykehus som lobotomerte mest, er det stort sett professor-overleger som har stått ved roret.

Også Einar Kringlen tror at datidens autoritetstro kan ha hatt en avskrekkende effekt.

– Det var en tid da overlegens syn rådet, og yngre assistenter turte sjelden å opponere.

– Og når man ikke hadde så mange muligheter, var man vel fornøyd hvis de behandlingsmetodene som fantes hadde noen effekt overhodet.