Fortroppen

– Det var veldig modig, i grunn, å begi seg inn på jusstudiet på den tiden. Men jeg ville veldig gjerne ha en høyere utdannelse.

Vera Holmøy (82) serverer kaffe i glassverandaen på Nordstrand. Da hun begynte på jussen i 1949 var det som én av fem-seks jenter – av omtrent hundre studenter på kullet. I dag er det jentene som dominerer gangene på Det juridiske fakultet i Oslo sentrum.

Hjemmefra var det en forventning om at Vera skulle gå på universitetet. Spesielt moren var støttende.

Studielånsordningen var kommet inn i bildet i bildet i 1949, men den var ikke så godt utarbeidet. Å ha de unge under utdanning var økonomisk tøft for familiene – selv for en familie som Veras, der både faren og stefaren hadde utdannelse. Familienes investering i utdannelsen la et stort prestasjonspress på studentene. Og på femtitallet var det var dårlige nok tider for jurister som det var, om man ikke skulle være kvinne i tillegg. Selv Vera, som hadde toppkarakterer, hadde vanskeligheter med å finne jobb.

– Det var praktisk talt umulig for kvinner å komme inn i advokatyrket. Det fantes ingen kvinnelige dommere, sier hun.

I visse glimt ble det allikevel varslet om lysere tider for slike som henne.

– Det var en høstdag i 1952 – været var grått og framtidsutsiktene var dårlige. Man var ikke særlig oppløftet der man satt som student. Og så ble altså Lilly Bølviken utnevnt til byrettsdommer, som første kvinne. Det ble ansett som en sensasjon, forteller hun.

Bølviken skulle senere, i 1968, bli landets første kvinnelige høyesterettsdommer.

I 1976 ble Vera, etter arbeidsår i både utenriks- og justisdepartementet, kollegaen hennes i høyesterett, som tredje kvinne noensinne.

Sammen med Elisabeth Schweigaard Selmer utgjorde de i en sak det første kvinnelige dommerflertallet i høyesterett. Vera reiser seg, henter fram et innrammet bilde av de tre sammen, ikledd dommerkapper.

– Det var en ekspropriasjonssak – ikke særlig kvinnelig, ler hun.

I dag er flertallet av nyutnevnte dommere i Norge kvinner.

Vera syns det er vanskelig å peke på forskjeller mellom kvinnelige og mannlige studenter på den tida.

– Men jeg kan kanskje tørre å si at jentene var veldig motiverte. Det var jo vanligere for guttene enn for oss å ta høyere utdannelse.

I yrkeslivet har hun aldri følt seg diskriminert.

– Og jeg håper at jeg aldri har blitt det motsatte, sier hun.

– Ser du på deg selv som en foregangskvinne?

– Meg? Nei, foregangskvinne, nei. Men jeg har fått en utdannelse og et yrke, og vært heldig, for så vidt. Jeg innser det, at jeg har vært heldig, sier hun.

– Alt var lagt opp for mannfolk – eller gutter, da.

Sigrun Græsbøll (83) ler når hun snakker om tilstandene på kjemistudiet i Østerrike på 40- og 50-tallet.

– Det var ingen jentetoaletter på skolen, og det var ikke lås på guttetoalettet, så vi måtte ha med en venninne som kunne stå vakt. Så var det bare å skynde seg.

Hun var glad i formler, og faren ivret for at hun skulle få seg en utdannelse. Hun visste godt at hun ville studere realfag da hun hadde tatt artium i 1947. Men på kjemilinjen på Norges tekniske høgskole i Trondheim var nåløyet altfor trangt. Det var dårlige tider, og veldig få studieplasser.

Hurum-jenta jobbet på Spikerverket i Oslo, da et par av kollegaene begynte å snakke om realfagsstudier på kontinentet. Østerrikerne tilbød norske studenter gode studievilkår i etterkrigsårene, og mange reiste nedover. I 1949 reiste også Sigrun, sammen med i overkant av 70 andre studenter – som eneste jente. Det var ikke mer enn en håndfull østerrikske jenter på studiet.

Også hjemme i Norge var det langt mellom jentene. Bare tre av de 29 studentene som ble uteksaminert fra kjemilinjen ved Norges tekniske høgskole i 1954 og 1955 var kvinner.

– Møtte du holdninger om at du som kvinne ikke burde tatt utdanningen du tok?

– Nei, det var heller motsatt, at de var litt beundrende. «At du tør», for eksempel.

I årene som fulgte kom flere norske jenter til Graz, men guttene var stadig i flertall så lenge Sigrun studerte.

I likhet med Vera Holmøy er hun for beskjeden til å anse seg som noen foregangskvinne.

– Det er noen som har sagt at jeg er det, men…

– Hvordan opplevde du å være en av så få jenter?

– Jeg syntes det var vanskelig, jeg må si det. Men etter hvert som jeg fikk noen østerrikske venninner og ble mer kjent med språket, ble det lettere.

Jentene ble godt integrert i studentmiljøet, og drakk øl med guttene på ei fast kneipe i byen. Etter hvert kom det også noen kjærester inn i bildet.

– Var dere omsverma?

– Ja, du kan godt si det.

Etter å ha jobbet med analyse av gress og melk på blant annet Landbrukshøgskolen i Ås, gikk Sigrun over i patentbransjen, der hun tilbragte det meste av karrieren med å hjelpe oppfinnere å få patent på oppfinnelsene sine. Hun var den første kvinnen som ble opptatt i Norske patentingeniørers forening.

– For å bli opptatt som medlem måtte man holde tale. Så satt alle mannfolkene der, da, og kom med tilrop. Noen var litt ubehagelige, mens andre var morsomme – joda. Men jeg husker jeg gruet meg veldig, sier hun.

I dag er omtrent 30 prosent av foreningens medlemmer kvinner.

– Har du i arbeidslivet noen gang møtt holdninger om at du ikke har strukket til fordi du er kvinne?

– I en av mine første jobber fikk jeg lavere lønn fordi jeg var jente, men jeg fikk rettet det opp senere, og det ble mer likestilling.

Verken Vera eller Sigrun så det som noe reelt alternativ å velge vekk utdannelsen. Men selv om de ble studenter hele 70 år etter lovendringen som i 1882 ga den første kvinnen, Cecilie Thoresen Krog, opptak som student ved UiO, var det få kvinner som valgte som dem.

Eirinn Larsen er Historiker ved Senter for næringslivshistorie ved BI, og medforfatter av Universitetet i Oslo – Samtidshistoriske perspektiver og Norsk likestillingshistorie, 1814-2013.

– Utover på 1900-tallet, og etter at kvinner fikk stemmerett i 1913, ble det mannlige forsørgeridealet både sterkere og mer klasseoverskridende. Idealet var fremtredende helt fram til 1970-tallet. Kvinner trengte ikke ta lange og kostbare utdannelser på universitetet når de likevel skulle inn i hjemmet. Å gi seg hen til faget, eller et yrke, ble lenge sett på som uforenlig med familielivet for en kvinne, forteller hun.

Men i etterkrigsperioden økte etterspørselen etter akademisk arbeidskraft og konkurransen blant den oppvoksende slekten – «babyboomerne» – var stor. Heller enn at gjennomslaget i kvinnekampen sørget for høyere utdanning for stadig flere kvinner, mener Larsen at kvinnekampen vokste ut av masseuniversitetet.

– Det første utrykket for masseuniversitetet var på 1960- og 70-tallet, da middelklassens kvinner kom for fullt inn i høyere utdanning. Siden holdt det seg høyt før en ny bølge fulgte i tiårene etter. Fra da av beveget vi oss mot dagens situasjon – hvor over halvparten av ungdomskullene går inn i høyere utdanning.

I dag er det som kjent en overvekt av kvinner i høyere utdanning – også innenfor fag som tradisjonelt var mannsbastioner. I 2012 var i overkant av 150 000 av studentene kvinner. I overkant av 100 000 var menn.

Mens Vera og Sigruns fag, jus og kjemi, var kraftig mannsdominert lenger enn mange andre, finnes også de utdanningene som tradisjonelt er sterkt kvinnedominerte.

Foreldrene håpte at Jan Fagermoen (80), som var eldste sønn i søskenflokken, skulle ta over matbutikken i Ski da han tok artium i 1952. Men Jan ville gjerne jobbe med noe som hadde med mennesker å gjøre – tettere enn et kundeforhold i en butikk. En menighetsdiakon som var kommet til bygda etter krigen inspirerte ham til å pakke foreldrenes varebil og reise til Diakonhjemmet i Oslo – for å bli sykepleierstudent.

– Familien syntes nok det var litt pussig at jeg som mann gikk inn i sykepleien. Det var ikke vanlig på den tiden, sier han.

Blant 2728 personer under sykepleierutdannelse i Norge i 1955, det året Jan ble ferdig sykepleier, var 82 menn.

– For min far tror jeg for så vidt det var greit. Mor var nok mer ambisiøs – eller ærgjerrig – på mine vegne, og ville nok helst at jeg skulle gå løs på jus eller noe annet, når jeg først ikke ville bli i butikken. Men det ble akseptert av begge to, minnes Jan.

Til studiet hørte tre måneders arbeid på et tuberkulosesanatorium og to uker med observasjon på ei fødestue. Menn på fødestuer var sjelden kost på 1950-tallet, men Jan kan ikke huske noen negative reaksjoner.

– Det var stort sett en hyggelig opplevelse, det. De fødende damene var takknemlige for å ha noen å holde i hånda.

Ved Diakonhjemmet, der Jan gikk, var det på den tiden kun menn som fikk opptak. Slik sett var ikke kvinnedominansen så tydelig i studiehverdagen før han begynte på lærerlinjen på Norges sykepleierhøgskole i 1960, og siden i yrkeslivet.

Jans kone Margrete (75) titter opp fra avisen.

– I sine tidligere yrkesår var han på et landsmøte for sykepleielærere på en skole på Sunnmøre. Det var hundre damer der – og Jan. Damene sov på skolen, mens han ble innkvartert på et hotell et stykke unna. Det er altså det mest komiske jeg har opplevd, da han ringte og fortalte det. Hvilken kapasitet er det de har tiltenkt deg, spurte jeg da.

– Nei, de plasserte ikke meg i en korridor sammen med alle damene, altså, flirer Jan.

– Hvorfor tror du sykepleier er et fag flest jenter flokker seg til?

– Jeg tror at tradisjonelt er sykepleie en del av den type arbeid som kvinnene har tatt seg av, fra den gangen da hjemmet var stedet for sykepleie, og sykehusene forbeholdt operasjoner og veldig kritiske tilfeller.

– Men det handler jo også om lønn, skyter Margrete inn.

– Det var jo så dårlig betalt. På den tiden var det jo fortsatt menn som skulle forsørge familien. Det var først i 1968 at sykepleierne begynte å vise muskler, sier hun.

Fortsatt er kun rundt ti prosent av alle sykepleiere menn – en andel som har holdt seg jevn siden 80-tallet. Sykepleiere har fortsatt lavere lønn enn mange mannsdominerte yrker med samme utdanningslengde.

Diakonutdanning i Norge har røtter tilbake til slutten av 1800-tallet. Utdanningen bestod i en treårig sykepleierutdanning. For å bli diakoner måtte studentene fortsette i to år til: Ett gikk til sosiale og administrative fag, men det siste var viet diakonale fag; bibelske fag og begrunnelsen for å drive barmhjertig virksomhet.

Mye skilte de fleste diakonene som ble utdannet ved diakonhjemmet fra den gjengse sykepleier: De gikk ofte til ledende stillinger, som ledere av sykehjem, for eksempel. Etter noen år som praktiserende sykepleier, blant annet ved et FN-sykehus på Gaza, ble Jan ble rektor ved Diakonhjemmets sykepleierskole, bare 32 år gammel. Det var i 1965 – det samme året som kvinnelig studenter igjen fikk opptak ved skolen.

«Ah, den nye type ishavskvinne», hørte Susan Barr (66) mannskapet si da hun en gang på begynnelsen av 1980-tallet bar gevær og bleier i land fra sysselmannens båt på nordsiden av Svalbard.

– Dette var i kvinnefrigjøringens tid, så man skulle ikke være dårligere enn mennene. Å tenke at «åh, nei, jeg orker ikke dette fordi jeg er kvinne», det kunne man ikke gjøre. Man fødte nærmest underveis, tok opp barnet og fortsatte. Det var ikke noe ettårs permisjon, sier hun.

Mens Vera, Sigrun og Jan alle tok høyere utdannelse i ei tid da det fortsatt var forbeholdt de få, var universitetene for alvor begynt å bli en masseinstitusjon, med et relativt stort innslag av kvinner, da Susan kom til Norge som student fra Storbritannia på 1970-tallet. Bare noen år senere, i 1982 – hundre år etter Cecilie Thoresen Krog – skulle kvinnene for første gang utgjøre flertallet blant studentene på lavere grad ved UiO. Fra 1984 utgjorde de halvparten av alle studenter.

Susan hadde en grad i nordisk fra London fra før. Etnologistudiene hun tok fatt på i Oslo var et typisk «kvinnefag».

Det var da hun søkte sin første jobb at hun begynte å tråkke på uopptrådte stier. Susan ble i 1979 landets første helårs kulturvernkonsulent på Svalbard og Jan Mayen. I Universitetet i Tromsøs ærend brukte hun beina og en gummibåt til å ta seg rundt på ubefolkede deler av Svalbard ti uker hver sommer, mens hun registrerte alle menneskeskapte gjenstander fra før år 1900.

– Da jeg ble ansatt måtte jeg snakke med folk som var i litt høyere stillinger i Miljøverndepartementet, Justisdepartementet og Norsk Polarinstitutt. Da møtte jeg jo noen litt eldre menn som så på meg og sa «har du brukt gevær eller påhengsmotor noen gang? Har du vært ute i felten før?» Sånne ting hadde de nok ikke spurt en mann om, sier hun.

Susan var gravid da hun reiste til Svalbard for andre gang. Neste gang hadde hun med seg datteren Ingvill og assistenten sin – som passende nok var mannen hennes, Trygve. De bodde i gamle fangsthytter langs kysten, og en mann var til god hjelp under tunge løft.

– Jeg var statens representant når det gjaldt kulturminner, og arkeolog, så jeg møtte russiske arkeologer. Og de hadde en tendens til å henvende seg til assistenten min. Jeg måtte si: Han er bare assistenten min. Det er meg du skal snakke med.

Foreldrene har alltid vært støttende, men sikkert også litt forskrekket over det hun gjorde, tror Susan – som gummibåtkjøringen på Nordishavet og nærkontakt med isbjørner.

– Og min mor som ønsket seg en datter med rosa kjoler og ballettsko.