Fanget Fangen

– På 80-tallet fantes det en studiegruppe på Blindern som kalte seg Nasjonaldemokratisk

Studentunion. Men de fikk jo aldri med seg noen studenter, da, sier Katrine Fangen (36).

Vi snakker om nynazister. Helt siden sosiolog Fangen gjorde feltarbeide på Hitlers unge tilhengere i Oslo i 1993-94 har hun vært en av landets ledende eksperter på feltet. Fangen har gitt ut to bøker om emnet de siste to årene. Hun var innkalt som ekspert i Benjamin Hermansen-rettsaken. Og hun har sittet i et statlig utvalg som undersøkte lovgivning og rettspraksis mot nynazisme i Sverige og Tyskland.

Nå kommer hun altså tilbake til sin gamle arbeidsplass på Blindern. Et sted svært få av nynazistene besøker.

– Jeg vet bare om en fem-seks stykker. Blant annet en som studerer medisin nå, og en som

studerte sosiologi samtidig med meg. De få som hadde utdanning fra Universitetet ble

regnet som litt intellektuelle og hadde høy status i miljøet. Helt uavhengig av hvilke karakterer de hadde fått, sier Fangen og smiler.

Ønsker å bli forsket på

– Hvordan blir en forsker sett på i disse miljøene?

– På en måte ser de på akademikere som virkelighetsfjerne og har en oppfatning om at

det virkelige livet foregår i gata. Samtidig tror jeg de føler seg litt underlegne også.

– Hvordan fikk du som forsker innpass?

– Det gikk overraskende bra, faktisk. Jeg tror mange ønsker å bli forsket på, for å bli

forstått eller for å forstå seg selv bedre. Jeg tror på mange måter det er vanskeligere å få innpass blant for eksempel makteliten enn blant nynazister, sier Fangen.

Under feltarbeidet ble Fangen ofte utsatt for personer som skulle tøye grenser, og hun

opplevde trusler.

– Er du en veldig modig person?

Fangen blir stille.

– Nei, ikke generelt. Men når det gjelder å tørre ting som andre synes er vanskelig,

kanskje?.

På kant med Blitz

Fangen kan ikke tenke seg å gjøre et lignende feltarbeid igjen. En ting er den konstante

psykiske belastningen. En annen ting det anstrengte forholdet hun har fått til Blitz-miljøet.

– Fra første stund forsøkte de å mistenkeliggjøre og diskreditere forskningen, både min og

andre som har forsket på nynazisme i mange år. De konstruerer et bilde av meg som jeg ikke

kjenner meg igjen i. Og det nytter ikke å gå i debatt en gang, de vil ikke lytte, sier Fangen

oppgitt.

– Hvorfor har forholdet blitt så anstrengt?

– Jeg har vel tråkket dem på tærne ved å være i mot vold som motstrategi. Det har jeg

sagt veldig tydelig fra om.

Blitz har klaget Fangens forskning inn for Norges forskningsetiske komité for

samfunnsvitenskap og humaniora. Og de trykket en tegning av henne og en annen samfunnsforsker med nynazisme som hovedtema med djevelkors og hakekorsøyne i tidsskriftet Antifascistisk aksjon:

Fangen har også et anstrengt forhold til redaksjonen i det antifascistiske tidsskriftet Monitor. Om Fangens En bok om nynazisme, som ble godt mottatt de fleste steder, skrev redaksjonssekretær. Sven Johansen i det antifascistiske tidsskriftet Monitor: «Objektivt sett er det lite som tilsier at boken fortjener spalteplass. Den bringer oss ingen ny kunnskap, er dårlig skrevet, inneholder en masse feil og gir ingen brukbare anvisninger på hvordan vi skal møte disse hatefulle miljøene.»

– Han er jo helt rabiat!

Fangen rister på hodet. Hun snakker raskere nå.

– Hva med alle faktafeilene de mente å påvise?

– Monitor er jo fullt av faktafeil selv, da, og et tidsskrift med en klar politisk agenda. Jeg

ser ikke bort fra at det er noen faktafeil i boka mi, og det er ikke til å unngå når man beskriver et kriminelt undergrunnsmiljø. Men jeg vet jeg ikke om deres fakta er noe mer å stole på enn mine. Bare den holdningen å tro at de vet alt best!

– Monitor bruker demonisering som strategi mot nynazisme, og det er en strategi verken jeg eller de andre nynazismeforskerne jeg kjenner har tro på. Jeg synes Monitor har til gode å komme på banen med sine egne strategier for hvordan man best kan møte disse miljøene, sier Fangen.

– Og så legger de alt ut på internett i tillegg! Jeg føler meg helt maktesløs!

Fangen ser det ironiske i at hun har havnet på kant med Blitz og andre deler av det antirasistiske miljøet.

– . Vi har felles agenda. Før jeg ble forsker var jeg selv med i et par Blitz-demonstrasjoner. Men vi er uenige om strategien for å bekjempe intoleranse, sier hun og smiler litt resignert.

Naturlige hjelpere

Tulipaner står på alle bord i Fangens stue. Forklaringen ligger i en gul babyseng og sover.

Sigurd er fire uker og årsaken til at mamma ikke skal begynne på Universitetet før til sommeren.

– Hvorfor vil du til Universitetet?

– Det er vel det stedet som gir mest mulighet til å gå i dybden og til å fordype seg i det

faglige.

– Blir det kurs i nynazisme?

– Nei, det er alt for spesialisert. Kanskje i overordnede tema som rasisme eller integrering

og marginalisering? Men foreløpig er det visst metodeforelesninger det er størst behov for lærere

til, sier Fangen, som også har på trappene en lærebok i deltakende observasjon.

Hun insisterer på at intervjuet ikke bare må dreie seg om nynazisme. For dette er et tema

Fangen føler seg mer eller mindre ferdig med. Nå er det i stedet somaliere i Norge hun skal

forske på. I fem år. Identitet og integrering. Hverdagsfrustrasjoner. Med på laget får hun naturlige

hjelpere.

– Naturlige hjelpere?

– Det er personer som har høy aktelse i sitt eget miljø. I Somalia er det vanlig at slike

personer for eksempel er med på å megle når det er en konflikt, forklarer Fangen.

De naturlige hjelpere skal bistå henne med å forme prosjektet gjennom en samtalegruppe,

og være med og intervjue somaliere og fortolke svarene.

– Men hvorfor akkurat somaliere?

– Det er litt tilfeldig egentlig, og kommer vel av at jeg kom i kontakt med den gruppen gjennom

andre prosjekter. Det er en interessant gruppe å forske på, blant annet fordi somaliere regnes som

den gruppen det er vanskeligst å integrere i det norske samfunnet. Det er også interessant hvordan

de opplever sin situasjon i Norge med tanke på at de har en spesiell stolthet over sin

kulturbakgrunn, samtidig som de er svært marginalisert i Norge.

Foruten nynazister og somaliere har Fangen også forsket på tvangsekteskap og hiv-

positive.

– Alle prosjektene jeg har jobbet med handler om marginalisering og stigmatisering. Det

er den røde tråden, sier Fangen.

Bøler? Nei takk!

I dag bor Fangen og ektemannen på Nordstrand, i et nybygget rekkehus midt i et villastrøk

der bare gravemaskiner bryter stillheten. Men det er ikke mer enn et par kilometer til Holmlia,

der Benjamin Hermansen ble drept av nynazister fra Bøler for to år siden.

– Er du redd for at barna dine skal bli nynazister?

– Nei. Det ser jeg på som nærmest en umulighet.

– Hvorfor det?

– Det er svært få nynazister som kommer fra akademikerfamilier. Jeg tror det er noe med å lære barn intellektuelle ferdigheter som ikke gjør at de så lett havner i sånne miljøer, sier Fangen.

– Men vi har jo tenkt over hvor det kunne være et sunt oppvekstmiljø. Her på Nordstrand

er det mye økonomisk vellykkethet, men jeg kunne kanskje ønsket meg et noe mer sammensatt

miljø.

– Vurderte dere å bo på Bøler, spør fotografen.

– Nei, aldri. Det er et trist sted med mange grå blokker.

dumper bare bladet Gjallarhorn ned i postkassen fra tid til annen. – Jeg har aldri bedt om

å få det, sier Fangen.

– Fangen har latt seg blende

Tor Bach, redaktør i Monitor

– Hvorfor er Monitors fakta mer til å stole på enn Fangens?

– Fordi, i motsetning til Fangen, har ikke vi bare skrevet ned det nazistene sier. Vi vet at det er bestemte ting de sier til forskere og journalister og andre ting de ikke sier. Vi har fulgt dem i tolv år, og har innsidere i miljøet samt store nettverk som gir oss informasjon. Og vi har et stort arkiv over nazistisk propaganda og annen skriftlig dokumentasjon.

– Finnes det ingen faktafeil i Monitor?

– Bladet har kommet ut siden 1994 og det har helt sikker vært noen faktafeil. Men det er bagatellmessige ting, vil jeg påstå.

– Hva er deres strategier for å møte disse miljøene?

Disse har vi skrevet om flere ganger: Vi ønsker for eksempel mer aktiv bruk av varektektsfengsling, kortere opphold mellom pågripelse, dom og soning og en mye mer aktiv bruk av rasismeparagrafen. Og at pengene man bruker på å bekjempe disse miljøene bør gå til lokalt barnevern og politi.

– Finner dere ikke noe interessant i det Fangen har kommet fram til?

– Det er forferdelig vanskelig å svare på. Jeg tror ikke Fangen har noen vond vilje i det hun gjør, men at hun er en litt blåøyd akademiker som har latt seg blende av miljøet hun forsker på.