Deportert

30. NOVEMBER 1943:

Sigmund Strømme står som vanlig tidlig opp. Den 20 år gamle prestesønnen fra Snåsa studerer engelsk ved Universitetet i Oslo, og ser for seg nok en rolig dag på lesesalen. Ved frokostbordet i det gamle Studenterhjemmet i Underhaugsveien er imidlertid stemningen spent.

Det ryktes at tyskerne planlegger noe. Siden okkupasjonen mer enn tre år tidligere har mange blitt arrestert, og Universitetet har fått rykte på seg for å være et reir av motstandsfolk. Strømme bestemmer seg for å pakke sakene sine og komme seg vekk. Han rasker sammen bøkene og titter ut av vinduet. Huset er omringet av tyske soldater med geværer. Munningene er rettet mot utgangsdørene. Strømme er fortsatt uvitende om at det han ser er begynnelsen på et og et halvt år i fangenskap.

Det er ingen vei ut. Han får så vidt tid til å hente en varm genser før han blir beordret ned trappene, ut i hagen og opp på et lasteplan. Bilen kjører til Universitetets Aula. Tyskerne har gjort en grundig jobb. Det er arrestert mer enn 1000 studenter, folk står opp etter veggene.

På scenen står SS-Obengruppenführer Wilhelm Rediess og Reichkommisar Josef Terboven. Dagen før har det vært et branntilløp i Aulaen. Studenter er hovedmistenkte. Nazistene er rasende.

1. APRIL 2002:

– Jeg satt langt fremme. Så langt fremme at spyttet fra Rediess traff meg i ansiktet når han skrek at vi burde skytes. Men han skulle være raus; vi slapp med å bli sendt til Tyskland, sier Sigmund Strømme (79).

I løpet av de 59 årene som har gått siden den dramatiske novemberdagen har han fått barn og barnebarn; et av dem er meg. Han har fortalt et og annet om krigen før, men bare i bruddstykker. Jeg har aldri fått hele historien.

Vi er tilbake i Aulaen. Rommet er tomt nå.

– Etter flere timers venting og en skikkelig tordentale ble vi beordret til Vestbanen i springmarsj. Derfra gikk toget til en leir ved Stavern, forteller Strømme.

Oppholdet ved Stavern ble kort. Etter en uke kom en liste med 250 navn. Strømmes var blant dem. Fangeskipet «Donau» lå klart. Målet var Tyskland.

– Ubåtalarmen gikk flere ganger, og vi ble beordret opp på dekk. Derfra kunne vi se lys langs svenskekysten, men ingen tok sjansen på å hoppe i vannet. Det var for kaldt, vi hadde ikke hatt en sjanse.

PIGGTRÅD.

Tårn med maskingeværer. Tåke. Knurrende schäfere. Gjennomgangsleiren Pølitz var

det første som møtte studentene i Tyskland. For Strømme var det hele som et déjà vu.

– Da Hitler kom til makten 30. januar 1933, sa faren min: «Denne dagen må dere huske, gutter. Dette er en av de mørkeste dagene i Europas historie». Jeg hadde fulgt med, og lest skildringer fra konsentrasjonsleire, sier Strømme.

Leirkommandanten ønsket velkommen ved å true med skyting, men studentene holdt humøret oppe.

– Kommandantens tale ble parodisk oversatt, og da Tåkefyrsten – som vi deretter kalte ham – neste dag gjorde sitt inntog på et kjøretøy trukket av to sauer, var det ikke lenger tvil om at mannen var gal.

HJERNEVASK OG STRAFFARBEID.

Fra Pølitz gikk ferden til SS-leiren St.Andreas ved Sennheim i Elsass, en treningsleir for frivillige soldater fra flere land som hadde meldt seg til tjeneste for SS.

Det var tid for det tyskerne selv kalte sitt «storslagne eksperiment», som skulle være egenartet i verdenshistorien. De norske studentene skulle vinnes for SS og nasjonalsosialismen.

– De ville tvinge oss til å gå med SS-uniformer, men vi nektet. De sendte professorer og foredragsholdere som skulle overbevise oss, men de ble møtt med motinnlegg og debatter. Vi ble vekselvis truet med skyting og lovet en strålende fremtid, men ingenting hjalp.

Sommeren 1944 hadde SS fått nok. De gjenstridige norske studentene ble sendt videre. For Strømme innebar forflytningen tvangsarbeid i en våpenfabrikk.

– Jeg jobbet ved siden av en tidligere ballerina fra Odessa i Georgia. Hun hadde ingen tenner igjen, men holdt ut. Maskinen jeg jobbet ved gikk i stykker «på mystisk vis» hver dag, og jeg ble utkalt til straffetjeneste; kanalgraving om nettene etter 11 timer lange arbeidsdager, forteller Strømme.

STUDENT I BOMBEREGN.

Men det stoppet ikke der. 16. november 1944 dukket det opp en høyere SS-offiser med akademisk bakgrunn. Han hadde en liste med elleve navn, og Strømme var nok en gang blant de utvalgte.

Den lille gruppen ble sent til den gamle universitetsbyen Heidelberg, der de ble immatrikulert ved det ærverdige universitetet.

Det ble ingen vanlig studietid.

– De allierte styrkene gjennomførte stadige bombetokter, og universitetet ble stengt like etter at vi kom dit. Vi tilbrakte etter hvert mesteparten av tiden i de kalde tilfluktsrommene, og jeg fikk en alvorlig mellomørebetennelse. Jeg gikk med 40 i feber, men SS-legene bare ristet på hodet. Medisin var sjelden vare og forbeholdt soldater. En kvinnelig lege forbarmet seg over meg og gav meg en resept. Jeg har sendt henne vennlige tanker i ettertid ...

Fronten rykket stadig nærmere Heidelberg, og det ble besluttet at de norske studentene skulle sendes til Berlin.

– En slik reise ville være livsfarlig. Bombene falt overalt, og vi fryktet at SS ville likvidere oss heller enn å overlate oss til amerikanerne, forteller Strømme.

Denne frykten skulle senere bli bekreftet av studentenes fangevokter, som i et brev hadde sverget å skjære strupen over på nordmennene dersom amerikanerne kom.

FLUKTEN.

Strømme og en av de andre norske studentene fikk tidlig kontakt med to sivile i Heidelberg som var villige til å ta store risikoer for å hjelpe nordmennene med å rømme. Fluktruter ble planlagt og mulige skjulesteder ble funnet. Det gjaldt bare å finne det rette øyeblikket.

Det ble en kamp med tiden. Nordmennene ville utsette flukten til amerikanerne stod så nære Heidelberg som mulig, og de tyske kontaktene hjalp til med å trenere avreisen til Berlin. Det holdt en stund, men så ble torsdag 29. mars 1945 klokken 06 satt som endelig avreisetidspunkt til den tyske hovedstaden. Nå hastet det.

– Vi satt hele onsdagen og ventet på en flyalarm. Det var lange timer, men i 17-tiden kom den endelig. Vi hadde delt oss inn i grupper på forhånd, og benyttet oss av den allmenne forvirringen for å komme oss unna, sier Strømme.

Han og fire andre gjemte seg i en jordkjeller like over byen.

– Vi hørte vakter og hunder like ved, men klarte å holde oss i ro, selv når granater slo ned så nære at det raste jord og stein i hodene våre.

Etter tre døgn i kjelleren tok de sjansen på å titte ut. Amerikanerne padlet over elven i byen. Studentene våget seg frem. Strømme var klar for neste kapittel.

DEN LANGE VEIEN HJEM.

Nå gjaldt det å forklare amerikanerne at han og de andre var på riktig side. Det var ikke vanlig at studenter med SS-papirer var fanger. Strømme skrev en kortfattet beretning om de studentenes fangehistorie, og amerikanerne ble overbeviste. Så overbeviste at de ansatte de norske studentene.

– Først jobbet vi i kantinen for de amerikanske soldatene, men etter hvert fikk jeg jobb som tolk for en amerikansk avdeling. Det var ikke mange amerikanere som kunne tysk. Jeg fulgte fronten videre ettersom amerikanerne rykket frem. De tilbød meg sågar å bli med til Stillehavet for å fortsette kampen mot japanerne, men jeg unnskyldte meg med at jeg ikke var så stø i japansk. Jeg ville hjem, forteller Strømme.

Etter to lange måneder med reising og venting i oppsamlingsleire var det endelig plass på et fly som skulle til Norge. Av de 740 studentene som ble sendt til Tyskland hadde de fleste allerede vendt hjem, med unntak av de 14 som omkom i fangenskapet.

9. juni landet Strømme på Fornebu. Der stod en annen som hadde vært utenlands i krigsårene.

– Velkommen hjem, gutter! sa kronprins Olav.

Fanget av fortiden

UNIKE FANGER. – De norske studentene var en unik gruppe fanger fordi de til sammen opplevde alle typer fangenskap; fra konsentrasjonsleiren Buchenwald via tvangsarbeid til et liv som var kunne minne om å være en slags gjestestudenter, riktignok med en ganske spesiell studiehverdag, sier Doerk.

Noe annet som skilte de norske studentene fra andre fanger, var forsøkene på å omskolere dem til en nasjonalsosialistisk tankegang, eventuelt få vervet dem som soldater til østfronten.

VILLE KAPRE ELITEN. – I et nytt Europa så SS for seg at Norge skulle ha en slags selvstendig stilling. Målet var nok å få tak i en fremtidig generasjon ledere, både i det intellektuelle liv og i næringslivet, sier stipendiaten.

For å oppnå dette ble det ble satt inn store ressurser. Fra de tyske universitetene ble det hentet inn professorer som holdt foredrag for fangene, men effekten var liten.

– Prosjektet var totalt mislykket. Ingen lot seg overbevise, og SS fikk et stort forklaringsproblem. En unnskyldte seg med at en ikke hadde fått tak i «de beste» nordmennene utfra et rasemessig sysnspunkt, sier Doerk.

RASENDE HITLER. Ved siden av det mislykkede omskoleringsprosjektet var det sterk uenighet om det i det hele tatt var riktig å arrestere de norske studentene. Aksjonen i Oslo november 1943 ble gjennomført av Josef Terboven uten at den var klarert med ledelsen hjemme i Tyskland.

– Goebbels skrev i sin dagbok at både Himmler og Hitler ble rasende. Arrestasjonene forpurret forhandlingene Tyskland hadde med det nøytrale Sverige. Himmler hadde dessuten planlagt store vervekampanjer i Norge, men disse ble svært vanskelige å gjennomføre fordi misnøyen med tyskerne ble forsterket av arrestasjonene, forteller Doerk, som regner med å avslutte arbeidet med avhandlingen ved juletider.

Andre kilder:

Tysklandsstudentene : Michael Sars og Knut Erik Tranøy. Cappelen, 1946.

Redningen : Kristian Ottosen, Aschehoug , 1998