Bak igjentrukne gardiner

ESSAY:

«Sorry, det er hemmelig valg i Norge».

Du har sikkert hørt det før, når du spør hva folk har tenkt til å stemme. Kanskje fra en person som gjerne legger ut bilder av middagen sin på Face, eller et bilde av den nye jakka til den nye babyen. Da jeg ringte valgforsker Bernt Aardal for å få en forklaring på dette hemmeligholdet, var en av forklaringene at vi tradisjonelt anser stemmen for å være del av vår private sfære, «den andre ikke har noe med».

Med en gang framstår Aardals forklaring naturlig – retten til hemmelig stemme er veletablert. Det private er jo hemmelig. Men så spørs det om vi ikke lett bruker én ting for å legitimere noe annet. Det er ikke noen automatisk kobling mellom en rettighet som beskytter informasjon fra misbruk av en statsmakt, og den private sfære som sådan. Hvis politikk handler om hvordan vi innretter samfunnet vårt, hvordan vi fordeler knappe ressurser, hvordan vi organiserer og legitimerer betydelige maktstrukturer, så er vel det alt annet enn privat?

Hvis vi i dag holder meningene våre for oss selv i fravær av noen reell fare for at de misbrukes, er det symptomatisk for en endring i vår generelle forståelse av det politiske. En forståelse der dette politiske i økende grad fortynnes til en registrering av private data (stemmer som reflekterer individuelle preferanser), i stedet for å være noe grunnleggende sosialt. Slik blir det politiske en sfære på utsiden som mottar input fra samfunnet, heller enn en essensiell og integrert del av det, som kontinuerlig produserer våre identiteter, verdier og preferanser.

Derfor er det også noe bittersøtt ved den endimensjonale vektleggingen av å bruke stemmeretten. Riksavisene viet ganske nylig forsidene til en offensiv for at vi unge skal stemme – en hype som er blitt så stor at Seven Eleven utnytter den til å selge kaffe. Når kaffekampanjen oppfordrer til å bruke stemmeretten så du kan «dreie politikken i landet i din retning», så kommuniserer det nettopp at politikk er noe privat og individuelt. Jeg kan klikke meg gjennom NRKs «valgomat» for å finne ut hvilket parti som kler meg selv best, ta meg en stemme-kaffe på kiosken, og så poppe innom stemmebrakka på St. Hanshaugen på vei til studiene og legitimere demokratiet med maksimal effektivitet. Kanskje er jeg reaksjonær, men det er noe som skurrer litt ved denne uttynningen og privatiseringen av det politiske.

Ordninger som «valgomaten» er kanskje søte og morsomme og ikke så mye å bry seg om. Med de harmoniserer like fullt med en tynn forståelse av det politiske, som lite annet enn en oppsamling av befolkningens pre-definerte preferanser, der helheten er lite annet enn summen av enkeltdelene. En utilitaristisk forståelse som reflekteres i ortodoks økonomisk teori. Skal vi tro forfatter og forsker Rune Slagstad, ser vi en økende markedsorientering i politikken og det politiske språket. I samtale med Universitas understreker han at det er et svært viktig element ved politikken at man får være med å bestemme selv, men at politikken også er noe mer enn dette: vel så viktig er transformasjonen av preferanser.

Det er selvfølgelig ingenting rart ved at folks partivalg ikke vises på storskjerm i Oslo spektrum, eller ved at man ikke får være med tilfeldige folk inn i stemmeavlukket. Retten til fri og anonym stemme er en sentral institusjon i demokratiet vårt. Men samtidig bør vi huske at en slik rettighet – som så mange andre – vokste fram som produkt av omfattende kollektive kamper. Den dukket ikke opp som resultat av privat og selvinteressert plukking av tilbudte politiske alternativer.

Slike omfattende kamper har ført til at statlig autoritet må legitimeres i befolkningen, ikke i for eksempel gudegitte egenskaper eller arv. Dermed er det også du og jeg som legger grunnlaget for hvordan du og jeg skal disiplineres. Det er såpass alvorlige maktstrukturer vi kollektivt skaper og gjenskaper i demokratiet, at vi bør kunne holdes til ansvar for de politiske holdningene vi inntar. Å unnlate å si hva man mener ved å henvise til en institusjonalisert rettighet (som historisk er tiltenkt noe helt annet), trekker i motsatt retning av et slikt ansvar.

Selvfølgelig kan det være ubehagelig å snakke om politiske preferanser. Iblant merker jeg det selv, når folk spør, denne frykten for at en slags harmoni skal bli ødelagt ved at det plutselig blir gjort eksplisitt at vi er uenige. Men det handler i stor grad om skillet mellom vår private og offentlige identitet, en kløft som bare blir større av at vi anser holdningene våre som private. Vi bør heller avmystifisere det å snakke om politikk og ikke være så opptatt av konsensus.

Skal vi tro den politiske teoretikeren Chantal Mouffe, handler det politiske om alt annet enn konsensus. Det tilhører ikke én isolerbar sfære i samfunnet, men er ifølge Mouffe noe som til syvende og sist definerer vår eksistens som sosiale vesener – det evige skillet mellom et Oss og et Dem, som ikke bør bli forsøkt visket ut, men som bør gis konstruktivt utløp for gjennom det politiske. Der den Andre er en legitim motstander og ikke en fiende som skal ødelegges. Ifølge Mouffe har det liberale demokratiet i dag institusjonene, men det må sikre at «borgeren» er en politisk identitet som kan skapes – sosialt – og ikke kun en juridisk status. Da vil også individuell frihet forstås som noe som må skapes kollektivt, heller enn som fraværet av flest mulig bånd til staten og samfunnet.

Poenget er ikke at alle skal pålegges å «være interessert i politikk», i betydningen å kjenne prinsipprogrammet til SV og vite hvem som er statssekretær i Fiskeri- og kystdepartementet. Men folks interesse for det politiske – i bred forstand, som en sosial form – er ikke fastlåst og upåvirkelig. Dette handler om troen på at det er noe iboende positivt i at mennesker involveres i politisk omgang som føles betydningsfull, om at «mer demokrati» er et gode, for eksempel i form av økt lokaldemokrati – eller at ansatte deltar i utvelgelsen av ledelsen i bedriften de er ansatt i.

Fra et slikt perspektiv er det altså grunn til å sette spørsmålstegn ved hvordan selve bruken av stemmeretten får så mye oppmerksomhet i dag – som om en masse stemmer løser noe substansielt uavhengig av hvor meningsfylt folk finner det, som journalist Frank Rossavik nylig poengterte. Spesielt når stemmegivingen fasiliteres så mye at man kan få gjort den på vei til jobben. Og kanskje på internett, hvis nåværende prøveprosjekt blir utvidet. En så effektiv dataregistrering som mulig. For ikke å snakke om ønsket om fullskala politisk reklame: En kommunisering av tilbudte politikkpakker som appellerer til forbrukermentaliteten.

Rødt-leder Bjørnar Moxnes har rett i at folkets mobilisering krever at det står noe på spill, og at det er klare – og reelle – politiske alternativer der ute, slik han skrev i Universitas for to uker siden. Men slike alternativer dukker ikke opp på samme måte som en ny type ekstra fyldig Jarlsberg-ost dukker opp i hyllene. De må stakes ut gjennom kontinuerlig verdikonflikt og samtale. Å snakke mer åpent sammen om politikk, å tørre å la meninger møtes, er et av mange små steg som kan motvirke en økende «privatisering» av politikken. Vi er selvsagt ikke i noen håpløs situasjon i Norge, men det er all grunn til å reflektere over utviklingen.

Det er blitt noe nesten klisjéaktig ved å se tilbake til antikkens Hellas når man diskuterer demokratiet, men la meg gjøre det allikevel: Grekerne hadde nemlig et ord for den private personen, den som ikke deltok i den offentlige meningsbrytingen i polis, bystaten.

Det ordet var idiot.