Illustrasjon: Odin Drønen

Pandemi – selv­di­si­plin 1-0

Unntakstilstanden avslører at forutsetningene for å opprettholde god selvdisiplin er skjevfordelte.

Da et mutantvirus på ville veier sørget for stengte lesesaler, nådde selvdisiplinen min et bunnivå siden 12. mars 2020. Med innleveringsfrist på masteroppgaven fire milelange måneder unna, og stadig færre arbeidsavtaler til å hale meg ut av senga, steg panikken i et tempo tilsvarende farten jeg skrollet nettavisene med.

Et hav av tid, rullet ut som en rød løper, lå foran meg hver bidige morgen. Men, i stedet for å suse gjennom alle planlagte gjøremål endte jeg den forsøksvis målrettede ferden med utallige avstikkere i retning Netflix og VGs koronastatistikk.

Ironien var komplett da jeg reinstallerte Twitter-appen for tredje gang på en uke og fikk BI-professor Anne Britt Grans syrlige dom slengt i fjeset: «Det jeg lurer på, er hvorfor ikke studentene brukte korona-isolasjonen i 2020 til å lese pensum. Aldri har de hatt mer alenetid [...]», slo hun fast.

Selv freste jeg over tanken på at hun sikkert tvitret sittende i en ergonomisk stol, på en skjerm tilpasset øyehøyde. Etter hvert slo det meg imidlertid at Gran og jeg hadde vendt oppmerksomheten mot samme problem: Evnen til selvdisiplin hadde tilsynelatende tatt kvelden idet viruset banket på døra.

Det ferske studiebarometeret bekreftet at jeg ikke var alene med mine kvaler: Hele to av tre studenter oppgir å slite med å strukturere hverdagen under koronakrisen. Men kan jeg gi pandemien skylda for at antallet daglige opplåsinger av telefonen er tre ganger større enn før unntakstilstanden inntraff?

Etter å ha stirret kalenderen i hvitøyet i ukevis bestemte jeg meg for å friske opp kunnskapen om selvidisiplin som fenomen, og ble minnet om at forutsetningene for å kunne pleie den er skjevfordelte.

Evnen til selvdisiplin hadde tilsynelatende tatt kvelden idet viruset banket på døra

I «Operasjon sjøldisiplin» sammenfatter journalist og forfatter Agnes Ravatn en stor mengde forskning og litteratur om impulskontroll og prokrastinering, også kjent som kronisk utsettelsesatferd. Foruten å gi forbilledlig konkrete tips diskuterer hun også mulige årsaker til at noen blir verdensmestere i strukturert arbeid mens andre sakker akterut nærmest før notatblokka er plassert på skrivebordet. Både oppvekstvilkår og materielt velstandsnivå kan visst bidra til å virke inn på vår evne til prioritere langsiktige goder – som solide eksamensresutater, for eksempel – framfor kortsiktig belønning.

Et grunnleggende poeng i boka er dessuten hvordan hjernen blir sliten av å ta aktive valg. For hver gang vi har brukt hjernekapasitet på valget om ikke å skrolle, er vi mindre motstandsdyktige i møte med neste blinkende pushvarsel. Innsikten kan illustrere hvordan selvdisiplinen ble rammet idet vi ble beordret hjem: Bortfallet av fysiske rutiner og rammer krever at vi velger, time for time, hvordan tiden skal brukes.

Studenthverdagen var for så vidt allerede i utgangspunktet preget av løse rammer og et fåtall obligatoriske aktiviteter. Likevel blir jeg slått i bakken ved tanken på hvor mange valg jeg slapp å ta, i en svunnen tid hvor sosial omgang ikke var regulert ned på antall- og millimeternivå.

Ta fredagspilsen, eller morgenkaffe med kollokviegruppa, faste og ukentlige punkter på programmet jeg ikke brukte tid på å velge og som samtidig motiverte til effektivt arbeid på forhånd. Ved å eliminere slike avtaler fra kalenderen har koronakrisen gitt meg et hav av tid, men også et krav om at jeg alltid må beslutte på egen hånd hvordan den skal fylles. Aldri har jeg kjent meg som et lettere bytte i møte med teknogigantenes forsøk på å stjele oppmerksomheten min.

Jeg ble slått i bakken ved tanken på hvor mange valg jeg slapp å ta i en svunnen tid hvor sosial omgang ikke var regulert ned på antall- og millimeternivå

Ravatn skriver også om hvordan fattigdom kan virke inn på evnen til selvregulering. Med stram økonomi er det en rekke små og store aktive beslutninger som må treffes for å få hverdagens mest grunnleggende puslespill til å gå opp. Dette belyser hvordan tap av deltidsjobb og dermed mer studietid ironisk nok kan svekke evnen til effektivt arbeid. Både pengemangel og bortfall av rutiner kan tære på evnen til å strukturere arbeidsdagen.

Flere av de praktiske rådene som gis i «Operasjon sjøldisiplin», beror dessuten på muligheten til å skape fysisk distanse mellom seg selv og distraksjonene. Det kan dreie seg om å legge mobilen i et annet rom eller å skape et fysisk arbeidsmiljø med færrest mulige fristelser. Slike råd er åpenbart enklere å følge i en stor villa enn på en liten hybel som også skal romme fritid og søvn.

Behovet for å dykke ned i smarttelefonens uendelige digitale rom kan også bli større når den fysiske boltreplassen innskrenkes dramatisk, slik tilfelle er for brorparten av Oslos studenter. I så måte blir det dobbelt så vanskelig å holde oppmerksomheten unna skjermens distraksjoner.

Skjevfordelingen av materielle goder, på tvers av studentene og professorstanden for eksempel, handler altså ikke bare om ulik tilgang på fysiske arbeidsfasiliteter. Størrelsen og innretningen på rommene vi disponerer, er også med på å bestemme hvor godt rustet vi er til å pleie selvdisiplinen. Også studentene imellom er forskjellene store. De som kan emigrere hjem til romslige hus og et foreldrepars rutinefellesskap, har lettere for å følge Ravatns gode råd enn de som er prisgitt arbeidsforholdene på ti kvadratmeter mellom fire lettvegger.

Er vi på vei i retning nye klasseskiller hvor noen kommer systematisk dårligere ut enn andre i oppmerksomhetsspillet?

Idet denne teksten ferdigstilles, er lesesalene åpnet igjen. Det er en ren velsignelse å skrive uten at blikket og hjernen beveger seg forrædersk i retning kjøleskapet eller sofaen. Men telefonen er med meg inn på skrivepulten og glimter til med et ertelystent øye langt oftere enn det som godt er. Forhåpentligvis er pandemiens klamme hånd snart historie, men vil oppmerksomheten vår forbli fanget i smarttelefonenes jerngrep?

Møtet med unntakstilstanden og selvhjelpslitteraturen har lært meg mye om egne arbeidsvaner, men også gjort meg mer bekymret. En hel generasjon unge voksne risikerer å være dårligere økonomisk stilt enn før koronakrisa. Samtidig skaper teknologien stadig flere kortsiktige fristelser, og nyere forskning tyder på at evnen til selvregulering kan være et vel så viktig kriterium som intelligens for å lykkes i læringsarbeid.

Er vi på vei i retning nye klasseskiller hvor noen kommer systematisk dårligere ut enn andre i oppmerksomhetsspillet? Dagens studenter har ikke bare dårlige forutsetninger for å skape distraksjonsfrie arbeidsrom. Vi har også vokst opp i en tid hvor identitetsdannelse og sosiale relasjoner formes i et digitalt miljø, som tross i alle forstyrrelsene er vanskelig å velge helt vekk.

Pandemiens angrep på selvdisiplinen kan imidlertid bli en vekker. I jakten på bedre impulskontroll er ikke ensom selvpisking veien til målet. Vi har kanskje aldri kjent oss mer isolert og ensomme. Nettopp derfor blir det viktig å huske at all den tid forutsetningene for å skjerpe selvdisiplineringen er ujevnt fordelt, så hviler ikke løsningen på enkeltindividet alene.