Embla Sunde Myrva

Vi er ikke så ulike, du og jeg

Når jeg ser på deg, kan jeg ikke unngå å se mitt eget speilbilde. Det er verdt et utropstegn eller to.

Der er han igjen, han fyren jeg alltid ser i det samme hjørnet på lesesalen, som hver dag forlater plassen sin halv ett og kommer tilbake tre kvarter senere. Hva studerer han, mon tro? Historie? Fransk? Vi sier fransk, han studerer helt sikkert fransk. Og når han kommer der med proppene i øret, hører han helt sikkert på belgisk disko, brillene har han helt sikkert kjøpt i Thorvald Meyers gate, og han er utvilsomt vokst opp på Sinsen.

Slik fyller jeg disse menneskene rundt meg som jeg egentlig ikke kjenner, med et innhold som gjør dem mer begripelige. Oslo er en stor by. I hvert fall stor nok til at man hele tiden befinner seg blant folk langt utenfor ens egen bekjentkrets, selv på et avgrenset område som et universitet. Og da må jeg velge: Skal jeg vandre blant grå statister, eller skal jeg tillegge dem min egen lille hovedrolle?

For vi har vokst oss større enn vi strengt tatt har hodet for å være. Antropologen Robin Dunbar lanserte på nittitallet en teori om at et menneske kun har kapasitet til å forholde seg til 150 andre mennesker som sine bekjente, og med ikke mer enn 15 i sine nærmeste kretser. Da er det kanskje ikke så rart at man midt blant tusenvis av andre kan føle seg enda mer ensom enn man gjør alene, at en forelesningssal full av ansikter snarere tynger enn gleder. Pandemien har kanskje gjort det enda tydeligere, men det er lenge siden «folk flest» gikk fra å være et fellesskap til å bli en mengde abstrakte enheter.

Arne Næss, filosofen som satte de menneskelige følelsene og relasjonene over nesten alt annet i verdihierarkiet, mente i hvert fall at storsamfunnet var skadelig for vårt ve og vel. Han ønsket lokalsamfunn som ikke var større enn at hvert medlem kunne kjenne alle andre direkte, og i Økologi, samfunn og livsstil: et utkast til en økosofi fra 1976 skriver han svart på hvitt: «Et universitet på størrelse med Universitetet i Oslo, med 20.000–30.000 studenter, er uforenlig med økologisk ansvarsfull politikk.»

Økologien til Næss handlet om mer enn bare biene og blomstene; en skarve menneskesjel inngår også i de nye næringskjedene vi har skapt oss. Å ta til orde for å bygge ned våre omhyggelig oppbygde samfunn kan virke bakstreversk, og Næss’ radikale lokalsamfunn er neppe en realistisk idé, men hans mantra, alt henger sammen, fortjener likevel sin plass. Alt henger sammen, inntil treet får flere grener enn stammen klarer å bære og man blir tvunget til å konstruere sitt eget økosystem som på sitt eget vis holder sirkulasjonen intakt. Og i folkemengden stormer det kontinuerlig rundt hodet. Økosystemet kan både drukne og gå opp i flammer.

Så hva skjer når vi blir nødt til å navigere i et folkehav av et samfunn, med ukjente fjes på hver kant?

«Strangers passing in the street / by chance two separate glances meet / I am you and what I see is me.» Pink Floyds 23 minutter lange «Echoes» skildrer ferden fra mikroorganismene i havet til den folkerike sivilisasjonen, og startskuddet går for alvor når ett menneske ser et annet i øynene og innser at det der ser da skrekkelig kjent ut – når de atskilte identitetene smelter sammen i et jeg som overskrider summen av de to. Jeg tror at å kjenne noen egentlig betyr å kjenne seg selv igjen i dem; for om man velger å si det med en exphil-besvarelse eller bare på folkemunne, så er vi dømt til å leve i hver våre små virkeligheter. Men å se at du er som jeg, det er sømmen som holder verden sammen.

Så hva skjer når vi blir nødt til å navigere i et folkehav av et samfunn, med ukjente fjes på hver kant? På et vis deles vi inn i hver våre økosystemer. Det er påfallende hvordan det er så vanskelig å se en forbipasserende fremmed i øyenene lenger enn en brøkdel av et sekund, hvordan det er så uutholdelig å stå blant folk i en spenningsladet stillhet som ingen makter å bryte. Men i grunn er det jo en hel tilværelse som står på spill, blikket fra disse navnløse figurene er et blikk fra en annen virkelighet, et blikk som kommer utenfra din egen virkelighet. Og jeget du bærer på, er et sårbart jeg.

Heldigvis er det ikke helt tette skott mellom disse økosystemene. Å gjøre en fremmed til en bekjent er et empatiens øyeblikk hvor ens egen menneskelighet springer inn i den andre, hvor den andre går fra å være en tom størrelse til å bli et fargerikt menneske: en bit av deg selv. Den menneskelige empatien er fremfor alt en skaperevne, fantasiens spontane byks, hvor man plutselig ikke lenger bare er seg selv, men også noen andre – hvor virkeligheten får flere ben å stå på. Slik stakes det ut en sti i den ellers så gjengrodde skogen vi lever i. Slik fylles den i utgangspunktet så ensomme tilværelsen med lidenskap og glød.

Har du lest anmeldelsen av Sophie Elise sin nye bok? Å bli til på andres nåde

Det er i det hele tatt en vakker ting hvordan vi sier «hei» til hverandre. Vi har jo ingen opplagt grunn til å nikke anerkjennende eller trekke på smilebåndet når vi passerer et menneske vi kjenner, men vi føler likevel et behov for å kommunisere at «du vet jeg jo hvem er, du er en del av min virkelighet – du er jeg».

En septemberdag vinden holdt på å blåse meg over ende, trasket jeg opp de smått dysfunksjonelle trappene utenfor Georg Sverdrups hus da jeg på avstand fikk øye på en av mine nærmeste venner. Den ellers så målrettede gangen hennes ble avbrutt av et febrilsk vink før hun forsvant inn i bygget, og sekunder senere tikket det inn en melding på telefonen: «God morgen!!» Hele to utropstegn måtte til for å uttrykke følelsen av å se seg selv i virvaret av fremmede. Jeg nøyde meg med ett utropstegn i meldingen tilbake, men empatiens gnister er i grunn verdt mer enn det.

Samtidig befinner de aller fleste andre seg altså utenfor kretsen på 150 mennesker. De står igjen som noen slags hull i virkeligheten, de sirkulerer utenfor økosystemet, i en annen virkelighet. Den overhengende faren er at økosystemet til slutt visner hen, at ankrene i verden løsner, og at de tidligere så gjenkjennelige ansiktene snur seg vekk i stedet for å smile tilbake. For det er et skjørt system, kontinuerlig i endring. Mitt verste mareritt er å bli fullstendig fremmedgjort, omgitt av skikkelser jeg ikke klarer å se mitt eget selv i. En virkelighet som går i oppløsning, hvor ingenting henger sammen.

«Echoes» ender, etter å ha glidd gjennom mørke, sarkastiske toner, med et rop fra ensomheten: «No one sings me lullabies / and no one makes me close my eyes / so I throw the windows wide / and call to you across the sky.» I den grad verden finnes, finnes den i vår egen fantasi, en fantasi som brødføs av andres medmenneskelighet til å besvare ropet: Vi lever alle på ekkoets nåde. Og mens jeg lytter etter nok et ekko, fortsetter jeg å fylle inn hullene i virkeligheten fra lesesalen. Vår venn fra Sinsen ser ikke ut til å studere fransk likevel, men det er ingen brist i verden av den grunn. Det er mange måter å være et menneske på.

Les også: Det beste kan skje klokken 04.00