VEIEN VIDERE: Etter at Ida er ferdig med å spille inn «Snøfall», er planen å reise bort og gjemme seg litt igjen.
VEIEN VIDERE: Etter at Ida er ferdig med å spille inn «Snøfall», er planen å reise bort og gjemme seg litt igjen.

Ida Elise Broch om kjen­dis­til­væ­relsen: –⁠ Jeg er ikke et over­men­neske fordi jeg er skue­spiller

Skuespiller Ida Elise Broch har aldri visst hvor hun hører til. Men hun har alltid visst at hun skulle bli skuespiller.

«Jeg kjenner en skuespillerinne, hun er pensjonert nå da, men du kan godt få nummeret hennes». Året er 2017, Ida Elise Broch er som vanlig på jobb som bartender på Grønland der hun får velmenende råd fra gjester som kjenner igjen jenta fra «Mannen som elsket Yngve».

Men rådene blir ikke oppfattet som velmenende for Ida, som har årevis med skuespillererfaring bak seg, men heller nedlatende, der hun står og tapper øl. Når auditiontelefonen har vært stille en stund, har Ida vært nødt til å skaffe seg ny jobb. Det skal gå to år før telefonen ringer igjen.

Les også: Rett­fer­dig­gjør mandelmelk og vegansk dusjolje helgeturer til Paris og London?

Tomboy

Ida har bedt om å få møte oss på baren Godthåb på Grønland. Selv om hun bor et steinkast unna, er hun ikke komfortabel med å slippe oss inn i «hulen» sin. Hun ankommer baren i et hastverk og får ikke øye på oss før hun har løpt bort til baren, klemt bartenderen og kjøpt seg en øl.

–⁠ Jeg elsker å bo på Grønland, det er så deilig med mangfoldet, det er jo sånn verden er, sier Ida.

Hun er vokst opp i Oslo på Hovseter. Med forfalne kommunalblokker på den ene siden og Oslos rikeste på den andre, kaller hun boligstrøket «en klatt med østkant på vestkanten». Men før Ida skulle få bli kjent med Oslos ubestemmelige vestkant, flyttet familien til en idyllisk liten plass utenfor Roma.

–⁠ Det er der jeg har mine første minner fra. Jeg hadde den beste barndommen, jeg var en vandrende C-vitamin.

Ida beskriver seg selv som en «tomboy» som barn. Med caps, og kjoler, hvis hun måtte, som absolutt ikke skulle være en annen farge enn blå.

–⁠ Veldig tidlig tenkte jeg «shit, det er så mye kulere å være gutt». De drev med så mye morsommere ting enn det vi jenter fikk...

Øynene til Ida spretter opp og hun stopper midt i setningen. Hun har fått øye på en hund og blir nødt til å avbryte samtalen et lite minutt for å kose med den lille pelsdotten.

–⁠ Jeg eeelsker hunder, sier Ida når hun har klart å løsrive seg fra kosingen.

Ida vender omsider blikket tilbake og fortsetter å fortelle om konsekvensene ved språkforvirringen hun opplevde da de flyttet tilbake til Norge.

–⁠ Jeg blandet mellom italiensk, engelsk og norsk, og måtte ta ekstra norskkurs på skolen. Det har gjort meg veldig tilpasningsdyktig. Men det har også gjort at jeg aldri har visst hvor jeg hører til, og at jeg har følt meg annerledes. Jeg har alltid tenkt at jeg er fra månen.

Se også: Har Blindern blitt min avfalls­plass for private følelser?

Apekatt

Ida har alltid visst at hun skulle bli skuespiller og har drevet med teater siden hun var barn.

–⁠ Jeg ble jo litt dyttet inn i det av Nicco, sier Ida og referer til halvbror og skuespiller Nicolai Cleve Broch.

–⁠ Er dette en jobb liksom? At man ler og har det gøy på scenen? Jeg har alltid vært en liten gjøgler, skulle showe og leke apekatt, sier Ida mens hun drar frem barnet i seg og demonstrer noen apebevegelser.

Ida fikk sin første filmrolle som 12-åring. Hun skulle ha hovedrollen i «Ulvesommer». Familien reiste til USA for å spille inn, før produksjonen plutselig stoppet og ble utsatt et år. Ida hadde da blitt for gammel og rollen gikk videre til noen andre.

–⁠ Jeg ble bitt av en av ulvene vi jobbet med, jeg har fortsatt arr på leppa.

–⁠ Kan du se det? spør Ida, og viser frem det så vidt synlige arret på overleppa.

Folk elsker de unge og pene i 20-årene, samfunnet bygger dem opp. Så blir man eldre og jobbene blir færre.

Veien videre beskriver hun som ganske enkel. Med filmroller i «Mannen som elsket Yngve», «Switch» og en gullrute for sin rolle i «Lilyhammer», ble hun fort et kjent navn. Så stoppet det opp. Slutten av 20-årene ankom og med 30-årene bankende på døra, ble det vanskeligere for Ida å skaffe seg jobber. Til slutt begynte hun å jobbe i bar.

–⁠ Folk elsker de unge og pene i 20-årene, samfunnet bygger dem opp. Så blir man eldre og jobbene blir færre.

Den mellomperioden var preget av mye angst, forteller Ida.

–⁠ Man får ikke drevet med det man vil. Jeg var redd jeg hadde mistet talentet mitt, og det er skuespillerdøden – å miste selvtilliten.

30 år og singel

Lykken skulle vise seg å snu, og etter to år som bartender landet en overlykkelig Ida rollen i en ny norsk originalserie fra Netflix, «Hjem til jul». Der skal hun spille 30-år gamle Johanne, som på en adventsmiddag lyver og forteller familien sin at hun har fått kjæreste, og blir nødt til å finne en før hun drar hjem igjen til jul.

–⁠ Da jeg var på audition tenkte jeg «shit, det her kjenner jeg meg igjen i.»

Da Ida fikk rollen, var hun også i starten av 30-årene, og mange av vennene hennes hadde begynt å gifte seg og få barn.

–⁠ Jeg var singel da og det har jeg ikke vært så mye i mitt liv. Tidligere har jeg alltid tenkt: Er det så ille? Er samfunnet virkelig lagt opp til at folk alltid skal være to? Og det er det faktisk, særlig når man kommer i en viss alder.

Jeg hadde den beste barndommen, jeg var en vandrende C-vitamin

Og ikke lenge før hun fikk rollen, gjorde faktisk Ida akkurat det samme som Johanne – hun løy om at hun hadde kjæreste. Ikke til familien, men til massøren sin. Under en massasjetime sa massøren at kjæresten hennes må massere henne mer. Ida turte ikke si fra om at hun ikke har noen kjæreste som kunne løse opp knutene i skuldrene hennes, og sa i stedet: «Jaja, det skal jeg be ham om. Det er faktisk jeg som pleier å massere i forholdet».

–⁠ Jeg turte ikke si noe annet, forteller Ida.

Det er tydelig at når Ida prater om hvordan hun kjenner seg igjen i hvor vanskelig det er å være singel tidlig 30-årene, prater hun i fortid. For ved spørsmål om kjærlighetslivet i dag, vokser det frem et sjenert lite, lurt smil i ansiktet hennes, men stort mer enn det får vi ikke vite.

Kjendishysteri

Det eneste hun gjerne kunne vært foruten som skuespiller, er kjendisstatusen som gjerne følger med.

–⁠ Jeg er jo egentlig en ganske sjenert person og synes det er litt kleint å være småkjendis. Jeg er jo ikke et overmenneske fordi jeg er skuespiller.

–⁠ Det er så mange i dag som vil være kjendis, men de vil ikke ha den harde jobben.

Ida er redd hun er for krass og unnskylder seg kjapt.

–⁠ Men jeg bare skjønner ikke hvorfor man vil være kjendis. Jeg er innmari redd egoet.

Det er tydelig at Ida ikke er noen egoist ettersom hun flere ganger under intervjuet stopper, trekker skuldrene høyt opp, grøsser litt og sier:

–⁠ Jeg hater å snakke så mye om meg selv. Men det mest spennende spørsmålet i verden er jo «hvem er jeg?», så man må jo få lov til å granske seg selv. Men egoisme er uinteressant. Det er derfor dette er så rart for meg, sier Ida og sikter til intervjuet.

Ida var 20 år da hun slo gjennom med filmen «Mannen som elsket Yngve». Og selv om det bare er litt over ti år siden, forteller Ida om en helt annen kjendisverden.

–⁠ Det er helt annerledes å være kjendis i dag. Verden har blitt så skummel, jeg er sårbar og vil ikke få en hatparade mot meg hvis jeg sier noe feil.

–⁠ Jeg har for eksempel ikke Instagram og kjenner liksom ikke til hvordan det er å være offentlig i dag.

Se også: Leo Ajkic (35): –⁠ Jeg har ikke så sterke nasjonale tilhø­righet. Eg e først og fremst menneske