SOM DE ANDRE: Folk behandler deg annerledes om de får vite at du har kreft. Amanda vil helst vente med å fortelle om sykdommen når hun blir kjent
med nye folk.
SOM DE ANDRE: Folk behandler deg annerledes om de får vite at du har kreft. Amanda vil helst vente med å fortelle om sykdommen når hun blir kjent med nye folk.

Amanda (25) fikk vite at hvis hun var heldig, ville hun leve til jul – det var seks år siden

Nå studerer hun, leser, lever, og lenker seg fast for klimaet. Med kreft.

–⁠ Jeg rakk akkurat fadderuken. Så var det åtte uker i strekk på Ullevål!

Amanda Iversen Orlich (25) ler, igjen, fort og lett. Hun gjør det mye. Til tross for at hun er én av en håndfull nordmenn med krefttypen mesoteliom, som sitter i bukhinnen, på organene i magen. Når hun møter nye folk, vil hun helst drøye så lenge som mulig med å fortelle om sykdommen. Det var også planen da hun begynte på fotojournalistikk på Oslomet for et år siden – helt til hun ble innlagt i to måneder. Cellegiften hadde sluttet å fungere.

–⁠ Da skjønte jeg jo at jeg måtte si noe.

Ingen plan B

Det er ikke noe ved utseendet som avslører at Amanda er alvorlig syk.

Det blonde håret er samlet i en liten hestehale, hun har på seg hvit- og grønnstripet skjorte og svarte jeans. Vi sitter i leiligheten hun deler med noen medstudenter, midt på Ole Bulls plass. Fra sjette etasje ser man rett ned på Hordaland teater og Logen bar, det er ingen der nå, men hver lørdagsnatt forvandles det til byens kaotiske fyllemekka. Til høyre ligger Den nationale scene og teaterparken, full av skvaldrende duer og visne roser. Alt begynner sakte å bli høstgult. Rundt Amandas håndledd henger et gult Vill vill vest-armbånd – hun er på praksis i Bergen, og har fotografert helgens musikk- og bransjefestival for Bergens Tidende.

–⁠ Jeg har aldri hatt noen annen plan enn foto. Det er dét jeg vil, slår Amanda fast.

Men det var ikke gitt at hun skulle få leve lenge nok til å begynne på universitetet.

Se også: Ida Elise Broch om kjen­dis­til­væ­relsen: –⁠ Jeg er ikke et over­men­neske fordi jeg er skue­spiller

Russepresident med kolikk?

Amanda vokste opp på Nesodden, og vil helst ende opp igjen der også. Hun gikk på Steinerskolen («hehe, jada, typisk Nesodden») og begynte tidlig å fotografere med farens kamera. Meldte seg inn i Natur og ungdom, gikk alltid i Converse, var «litt bråkete og veldig guttejente, men venn med alle». Det var først i andre klasse på videregående, nærmere bestemt Oslo by steinerskole, at Amanda begynte å få intense magesmerter.

–⁠ Jeg orket ikke spise noe særlig, og ble veldig tynn. Det var en lærer som iblant kjøpte matpakke til meg fordi han syntes jeg måtte legge på meg. Kreften tærte nok veldig på kroppen.

Jernnivået i kroppen sank, hun fikk kraftig senebetennelse - men det skulle ta lang tid før legene fant ut at det var kreft det var. Derfor vet ikke Amanda helt når hun faktisk ble syk; hun hadde hatt vondt lenge og blitt sendt på utredning fra sykehus til sykehus. Mesoteliom er så sjeldent at hun heller ikke har noen å sammenligne seg med. Derfor var det også vanskelig å utrede, når legene ikke visste hva de skulle se etter. For alt man vet, kan kreften ha ligget i kroppen hele livet.

–⁠ Jeg ble utredet for alt mulig! Til og med glutenallergi, jeg var glutenfri et halvår før de fant ut at det ikke var det likevel. Haha! Men så var jeg jo med på alt, jeg var elevrådsrepresentant, russepresident… jeg tror kanskje ikke legene tok det seriøst, hvor syk jeg faktisk var.

Fra en natt til en annen vokste magen enormt.

–⁠ Den var fylt med fem-seks liter av noe som heter acites-væske, en slags motgift som kroppen produserer. Jeg så ut som jeg var gravid i niende måned, det lurte jeg mange med. Og legen min trodde det var kolikk!

Hvis jeg sier at jeg har kreft med en gang, tar folk så utrolig mye hensyn

–⁠ Ingenting vi kan gjøre

Sommeren 2013, på Øyafestivalen, sa kroppen stopp. Da var det to uker siden magen hadde vokst til høygravid størrelse. Amanda knakk sammen, men dro ikke til legevakten før dagen etter. Derfra ble det ambulanse til Akershus universitetssykehus. Til slutt endte hun opp på Radiumhospitalet, hvor de endelig fant ut at det var kreft.

–⁠ Da var jeg egentlig mest lettet over at de fant ut hva det var, forteller hun.

Legene tappet ut all væske fra magen, og skulle etter planen operere i fjorten timer. Etter én time avsluttet de, med følgende beskjed til foreldrene: Her er det så mye kreft at det er ingenting vi kan gjøre. Etter hvert ble hun sendt til Ullevål, hvor de satte i gang med cellegift. Amanda fikk vite at hvis hun var heldig, ville hun leve til jul.

–⁠ Husker du hva du tenkte når du fikk vite det?

–⁠ Jeg var så bedøvet, jeg husker nesten ingenting. Jeg hadde sånn morfinpumpe som gikk rett i blodet, forklarer hun, og illustrerer med hendene.

–⁠ Fordelen med den beskjeden var jo at alt bare kunne bli bedre. Jeg ble litt sånn «åh, dette skal jeg greie». Mamma og pappa sa i ettertid at hvis jeg klarte å være positiv, måtte de også klare å være det. Men der og da var det ganske så jævlig for dem.

Hun ble lagt inn på lindrende avdeling – stedet for dem med kort forventet levetid. De var best på smertestillende, men et lite oppmuntrende sted å være. Foreldrene bidro til at hun kjapt ble flyttet ned igjen.

–⁠ Det var veldig mørkt. Og helt stille. Det var … ja.

NU-ER: Amanda ble medlem i Natur og Ungdom som tolvåring, og hadde «veldig NU-stil».
Conversene var alltid på. Det er de fortsatt. Og flagrende bukser.
NU-ER: Amanda ble medlem i Natur og Ungdom som tolvåring, og hadde «veldig NU-stil». Conversene var alltid på. Det er de fortsatt. Og flagrende bukser.

Plutselig Elle-modell

Amanda lanserte like godt hashtaggen #amandablirfrisk. Universitas’ fotograf gjør et aldri så lite dypdykk på instagram, og finner en gammel post av to smilende jenter. Han leser høyt:

–⁠ Her står det at «Amanda er kreftfri»…?

–⁠ Haha! Ja, det var venninnen min som postet. Det var en liten mistolkning etter jeg hadde vært på en scanning hvor kreften ikke syntes.

Men selv om hun ikke er kreftfri, gjorde Amanda alle dødsspådommer til skamme. Nevøen hennes ble født samme dag som hun fikk sin andre cellegiftkur, og ga henne «på en måte et rart håp». Behandlingen funket. Hun bestemte seg for å være åpen om kreften, og begynte å blogge. Det hele endte opp på topplisten på blogg.no.

–⁠ Folk var utrolig støttende. Alle dro meg videre, det var aldri noe sånn «åå, stakkars deg, du skal dø».

I tillegg vant hun en modellkonkurranse, som hun og venninnen på tull meldte hverandre på. Resultatet ble full fotoshoot, bilde av seg selv på alle landets Høier-butikker, og seks siders oppslag i Elle.

–⁠ Mamma og pappa måtte skrive under på en kontrakt der det stod at om jeg døde i løpet av året, kom de til å trekke bildene tilbake. Med mindre bladet nettopp hadde gått i trykken. Det ble litt rar stemning.

Se også: Iselin Shumba: –⁠ Som liten ville jeg bli hvit

Hormonplaster og glidelås

Fjortentimers-operasjonen ble til slutt gjennomført. Da fikk hun også hormonplaster for å ikke komme i overgangsalderen, siden eggstokkene var fjernet.

Når legen ga henne det første plasteret, sa han at «disse kan du ha til du blir seksti år.»

–⁠ Da ble jeg sånn shit. Han tror faktisk jeg kan bli seksti år? Det var en helt fantastisk følelse. Da skjønte jeg at jeg faktisk kunne leve en stund.

Amanda trekker opp den stripete genseren og viser det lille, gjennomsiktige plasteret på magen. Det skifter hun hver tredje dag.

–⁠ Det tar heldigvis litt tid før jeg kommer i overgangsalderen da. Tenk om jeg hadde glemt å ta det med til Bergen og kommet hjem igjen med grått hår. Haha!

Seinere måtte hun opereres nok en gang – uten at det egentlig var noe galt, viste det seg. Amanda smiler og himler med øynene.

–⁠ Da bare åpnet og lukket de meg. Litt irriterende.

–⁠ Du skulle hatt en glidelås, sier fotografen.

–⁠ Ja, det har vi tullet mye med! Det hadde vært veldig praktisk.

Det var veldig mørkt. Og helt stille. Det var... ja

Legetime versus borerigg

Natur og ungdom har vært en grunnstein i livet. Amanda ble medlem som tolvåring, og etter at kreften satte inn, jobbet hun deltid som fotograf for organisasjonen.

–⁠ Jeg hadde veldig sånn NU-stil. Masse ullgensere, striper, litt flagrende klær…

Hun trekker beina oppunder seg i sofaen. Bergenssolen går ned utenfor det store stuevinduet, snart skal den erstattes av en haglbyge. Vestlandsværet er sitt vanlige uforutsigbare jeg. Amanda sperrer opp øynene:

–⁠ Ah, det må jeg fortelle! Én gang hadde jeg glemt en time jeg hadde. De ringte fra sykehuset, og var sånn «hvor er du?», og da satt jeg oppå en borerigg og lenket meg for Førdefjorden. «Jeg kan dessverre ikke komme, for jeg sitter og venter på at politiet skal komme og ta meg.» Oops!

–⁠ Tuller du med meg? kommer det vantro fra fotografen.

–⁠ Helt sant. Det var veldig god stemning!

Cellegiften sier stopp

I juni 2016 ble det nok en operasjon – en veldig vellykket en, attpåtil. Amanda rundet festivalsommeren: hun fikk med seg Roskilde, Slottsfjell, Øya, Kongsberg jazz, Oslo jazzfestival og Findings, til tross for legenes spådommer. Hun begynte på folkehøgskole, først som elev, så stipendiat. Kreften stod stille.

Så kom påsken i fjor. Den var begynt å vokse igjen. Det ble mer cellegift, en ny type, helt frem til hun begynte på Oslomet i fjor høst. Da sluttet den plutselig å funke.

–⁠ Jeg ble lagt inn med førti i feber. Etter én uke på skolen. De visste ikke hva det var, de skjønte ingenting, kreften bare vokste. Det gikk veldig utover psyken.

Etter hvert bestemte legene seg for å begynne med stråling. Men selv ikke det funket noe særlig. De turte heller ikke operere.

–⁠ Tenkte du noen gang at…

–⁠ At jeg skulle dø? Ja, jeg snakket med læreren min om det, at jeg skulle prøve å være med på så mye skoleting som mulig.

Amanda drar litt på det. Støtter hodet i hånden.

–⁠ For vi visste ikke når… ja.

Likevel ville hun helst ikke si noe til medstudentene.

–⁠ Hvis jeg sier at jeg har kreft med én gang, tar folk så utrolig mye hensyn. De tør ikke kile meg, lekeslåss, sparke fotball med meg…

Likevel skjønte hun at nå måtte hun si ifra. Hun skrev en lang melding på klassegruppen på Facebook og fortalte om situasjonen.

–⁠ Så var det jo noen som så på Snapmap at jeg var på Ullevål uke etter uke!

Livet i julegave

Amandas foreldre tok seg fri fra jobben. De brukte all sin tid på å søke etter en løsning i utlandet, tok kontakt med leger fra hele verden. Ullevål kunne ikke tilby mer.

Så ble hun sendt til ekspertpanelet i Bergen, som vurderer tilfeller der sykehusene har gitt opp. De fant en studie i England de trodde kunne ha aktuell behandling – men den var kun for briter, og Amanda var dermed ukvalifisert.

–⁠ Så ba panelet Ullevål skaffe denne medisinen som de hadde i England. Ventetiden føltes som en evighet. Men – så sa de ja. En av romjulsdagene. Skikkelig klisjé-krefthistorie, at folk får livet i julegave!

Behandlingen det er snakk om, heter immunterapi. Folk pantsetter hus og «alt mulig» for å få råd til den, forteller Amanda. Familien hadde nok gjort det samme om Ullevål hadde sagt nei.

–⁠ Man sender inn friske immunceller, for immunforsvaret sovner litt når man har kreft, forklarer hun.

–⁠ Så dette hjelper med å vekke immunforsvaret, sånn at kroppen min selv blir i stand til å forsvare seg mot kreften. Litt sånn motsatt av cellegift, det tar jo knekken på både friske og syke celler.

Rett etter nyttår fikk hun første dose. Det var femti prosent sjanse for at det funket.

Hun landet på riktig side.

The fault in our stars

Amanda er den eneste hun vet om i en slik situasjon. Hun kjenner ingen andre unge studenter som også har kreft. Det har blitt et par samlinger med Kreftforeningens underorganisasjon Ung kreft, men:

–⁠ Det føltes litt… depressivt?

Hun ler igjen.

–⁠ Jeg vil ikke dyrke kreften. Men jeg så The Fault in our stars og elsket den! Jeg ble sånn, «åh, tenk at man kan ha kjæreste selv om man har kreft!» Jeg følte meg veldig annerledes i en periode, rar og uattraktiv. Jeg så den tre ganger på kino, tror jeg.

Hun sperrer opp øynene og vender seg mot kompis og fotograf Gabriel.

–⁠ Vi ser den i kveld, da!

50/50: Etter at cellegiften sluttet å funke, ble immunterapi løsningen. Det var femti prosent sjanse for at det ville funke. Det gjorde det.
50/50: Etter at cellegiften sluttet å funke, ble immunterapi løsningen. Det var femti prosent sjanse for at det ville funke. Det gjorde det.

Edle dråper

Vi er tilbake i Oslo. Regnet plasker ned på Ullevål sykehus, folk småløper inn i de forskjellige murbyggene med høye skuldre og aviser over hodet. Inne i bygg 11, på kreftavdelingen, lukter det umiskjennelig sykehus. Sterilt, litt søtlig, med stillheten som et lett teppe over menneskene i venterommet.

Amanda er her for å få påfyll av immunterapi, en fast rutine annenhver uke. Kjæresten Sondre er med. Hun bryter opp fargekoden i rommet med en knallrød ullgenser, og slår ihjel ventetiden med å lese pensum. Hjemmeeksamen begynner på mandag.

–⁠ Jeg vet ikke helt hvor mye hver dose koster, men det blir noen millioner i året, smiler sykepleieren.

Immunterapi er kostbare greier, og i Norge er det kun to med mesoteliom som får denne behandlingen per i dag. Amanda måtte skrive under på at hun tar den på egen risiko, siden den enda ikke er noen standardmedisin.

De edle dråpene drypper én etter én ned fra en liten plastpose, sildrer ned gjennom en ledning og intravenøst inn i Amandas bryst. For å gjøre de hyppige behandlingene enklere, har hun en veneport – en tynn slange som går inn i en blodåre – fast plassert inni kroppen. Man kan kjenne den gjennom huden.

–⁠ Det forrige røret var av et annet materiale, og pleide å pipe på flyplassen. Da ble det full kroppsvisitering.

Dødsrykter

Vi er de yngste. Heldigvis. De fleste rundt oss ser ut til å være mellom femti og sytti, det prates lavmælt, vi er i litt for godt humør og hysjes på av en sykepleier. Amanda har tatt med seg strikketøy, hun har begynt på en gråblå genser. Resultatene av dagens blodprøver kommer, en endeløs tabell av verdier og prosenter. Ting ser bra ut, og Amanda nikker fornøyd.

Nå for tiden er formen fin, stort sett. Kreften ligger utenpå organene, den har ikke kommet seg inn i dem. Uten spredning, det sjekkes hele tiden.

Immunterapien har heller ikke gitt noen bivirkninger.

Seks år har hun levd med kreften. Den har kostet henne eggstokkene, milten, livmoren og «litt tarmer». Og mye tid.

–⁠ Altså, en venninne fortalte faktisk at hun nettopp hadde møtt én som hadde sagt sånn «åå, det er så trist at hun Amanda døde!» og hun bare hæ?? Tenk at det går dødsrykter om meg! Det er helt ekstremt.

Hun ler igjen, kjapt og trillende.

–⁠ Før levde jeg fra CT-bilde til CT-bilde. Men nå… jeg tror jeg skal leve lenge.

Se også: –⁠ Skulle ønske han var død