Skeptiker: Leo er generelt litt skeptisk til det meste. –Kanskje fordi jeg har lært forskjellige ting forskjellige steder... da begynner man å tenke, sier han.
Skeptiker: Leo er generelt litt skeptisk til det meste. –⁠ Kanskje fordi jeg har lært forskjellige ting forskjellige steder... da begynner man å tenke, sier han.

Leo Ajkic (35): –⁠ Jeg har ikke så sterke nasjonale tilhø­righet. Eg e først og fremst menneske

Først ville Leo Ajkic bli tennisspiller, så kebabkonge. Nå vil han ikke sette seg selv i noen som helst bås.

–⁠ Dokkar kan isje være med meg hjem. Det e «no media zone», sa eg jo.

Leo Ajkic (35) gir klar beskjed. La hjemmet holdes hellig. Er det noen andre steder vi kan møtes; plasser han liker å henge, ting han liker å drive med?

Nei.

–⁠ Når jeg ikke er på jobb, liker jeg best å være hjemme. Jeg henger ikke på kafeer og sånn.

Dette ble ikke lett. Vi finner et slags kompromiss i form av en nabolagskafé, likevel. Leo er like svær som han ser ut på TV-skjermen, nøkternt kledd: svart bukse, brune sko, grå Nike-hettegenser.

Det er mye som skjer om dagen. NRK-serien «Uro» har nettopp hatt premiere, til både debatt og gode kri- tikker. For tiden er det «mest PR og møter og sånt».

–⁠ Reaksjonene har egentlig vært bra, sier Leo, og legger en snus under leppa. I «Uro» drar han rundt i landet for å lytte til hva folk bekymrer seg for: klima, innvandring og sosiale medier, blant annet.

–⁠ Noe uro trenger du, for det kan sette i gang en tankeprosess, at du ønsker en forandring. Men noen ting... sånn som klimaet og sånn. Det er så mange som

er urolige uten å gjøre noe med det. Dét gjør meg litt urolig.

Les om da Universitas ble med da fem aktivister gikk til angrep på byens reklameskap: –⁠ Luften i byen i dag er forurenset av reklame

–⁠ Norge var så stille

Leo ble født i den lille byen Mostar, sør i Bosnia. Han var elleve år da han kom til Norge – da hadde familien vært på flukt fra krigene på Balkan i tre år. Til slutt var det nok: det var på tide å slå rot i ny, bergensk jord.

–⁠ Jeg har prøvd å tenke tilbake på det første jeg hus- ker herfra: kulden, regnet, bussturen fra Flesland.

Det bar avgårde til en ørliten hybel på Fantoft, sør for Bergen sentrum. Soverom hadde de ikke, men det som gjorde det trøblete å sove, var mangelen på lyder.

–⁠ Norge var så stille. Jeg sov best når det regnet.

«Isje det samme»: Leo har kjent på det å bli møtt med fordommer. Men han synes det spiller en rolle hvem det kommer fra: en åtti år gammel dame og en ung ideologist er ikke det samme.
«Isje det samme»: Leo har kjent på det å bli møtt med fordommer. Men han synes det spiller en rolle hvem det kommer fra: en åtti år gammel dame og en ung ideologist er ikke det samme.

«USA: riktig, nazi: feil»

Den lille familien flyttet fort til Solheimsviken, der Leo vokste opp – postnummeret, 5057, er det fattigste i Bergen. Det var en overgang for familien Ajkic, som kom fra den bosniske middelklassen. Norge var visst ikke et klasseløst eventyrland – det var store forskjeller også her. Men Leo fant seg fort til rette. I et land uten krig var han fri til å løpe rundt, og han fikk fort venner fra hele byen. Også den norske skolen var befriende. De bosniske lærerne var langt mer autoritære enn de norske.

–⁠ Det jeg gjorde i fjerdeklasse i Bosnia, holdt til langt utpå ungdomsskolen her. Vi var jo et sted på Bal- kan, mellom øst og vest, så vi lærte mye om historien fra begge sider. Her er det mer sånn «USA: riktig, Eng- land: riktig, nazi: feil».

Han slår ut med de lange armene. I Bosnia måtte man tenke litt mer selv, tror han. Mindre svart-hvitt.

–⁠ Det gjorde meg nok litt skeptisk. Jeg er generelt litt skeptisk til ting og tang. Kanskje fordi jeg har lært forskjellige ting forskjellige steder. Da begynner man å tenke, sant.

Les om de søvnløse studentene: –⁠ Jeg lå våken og lyttet til min egen hjerterytme

Basket er best

Som for en god porsjon andre bergensere, var det basketballen som ble sporten med stor S. Han begynte tidlig å spille aktivt, og fortsatt spiller han for moro skyld.

–⁠ Det er min måte å koble helt ut på, sånn som an- dre kan ha det med yoga. Basket er sånn «boom», shit, en time er gått. Da tenker jeg ikke på noe annet.

Da Leo var liten, ville han aller helst bli tennisspil- ler – men det ble ingen karriere, verken i tennis eller basket. Han har heller ikke entret rapscenens manesje, mange musikervenner til tross (Lars Vaular og A-la- get, for å nevne noen). I stedet har han i lang tid vært en del av bakgrunnen: som manager, booking-ansvarlig og arrangør. En som får ting til å gå rundt.

–⁠ Jeg vil jo se ut litt som en rapper, være med i gjen- gen, men jeg vil ikke nødvendigvis rappe. Jeg blir litt flau når jeg tenker at det skal være meg. Alle bare «waah, du har så mye å fortelle», men jeg kan fortelle på andre måter.

–⁠ Hvem er den beste rapperen?

–⁠ Store P er den mest geniale musikalske, Vaular er en av de beste lyrisk sett. Kamelen, Angelo Reira... Og mange andre. Men eg gidd isje gi de «fame», gliser han.

Passelig urolig: Leo Ajkic synes noen doser uro er nødvendig. – Det kan sette i gang en tankeprosess – at du ønsker en forandring.
Passelig urolig: Leo Ajkic synes noen doser uro er nødvendig. –⁠ Det kan sette i gang en tankeprosess – at du ønsker en forandring.

Kåk og Gate

Så hvordan kom han seg dit han er i dag? Studiekarrieren var kort: han «meldte seg på og sluttet litt her og der». Lenge ville han bli selvstendig næringsdrivende, starte et lite vaskefirma, eller kebabsjappe. Han rister på hodet:

–⁠ Kebaben her, altså... denne rare farsen med kanelsmak. Jeg skjønner ikke at det går rundt.

Ved et uhell begynte han på «norsk arbeidslivshistorie». Faren skulle melde ham på noe «business og marketing-greier», da han selv var i Bosnia. Han krysset imidlertid av feil på skjemaene, og meldte sønnen opp til et helt annet fag.

–⁠ Et årsstudium om LO, fagorganisasjoner og sånt. Jeg kjøpte bøkene og alt, men etter et par fore- lesninger... Helvete, altså. Jeg ville ha noe med business, flirer han.

–⁠ Men eg dissar det ikkje, altså! Det var bare ikke det jeg forventet meg.

I stedet begynte han og kompiser å lage program- mer for BTV (tidligere lokal TV-kanal eid av Bergens Tidende, journ. anm.,). Blant annet «Kåk» og «Gate», der de drar hjem til forskjellige personer og besøker Bergens bydeler. Etter hvert ballet det på seg: han fikk jobb i NRK P3, og lagde blant annet «Typen til». For to år siden kom «Flukt», som han vant programlederprisen for på Gullruten.

–⁠ Hva er du mest stolt over?

Tenkepause.

–⁠ Mange ting. Jeg er stolt over «Kåk» og «Gate».Jeg ville jo provosere litt, representere noe som ikke var på norske skjermer: Vårt liv, det vi så i gaten. Det trengs fortsatt flere stemmer i nyhetsbildet, spesielt innvandrere.

Han nynner litt i takt med beaten i lokalet, trommer på bordet. Fotografen knipser et par bilder.

–⁠ Skal eg ta ut snusen? Eg ser ut som sånn Kylie Jenner-challenge, sier Leo og flirer.

Portrettintervju med Mikkel Niva: –⁠ Jeg er redd for å bli glemt

Jo flere språk, jo bedre

Leo snakker sin karakteristiske bergensk med rulle-r – helt uforandret etter åtte år i hovedstaden.

–⁠ Jeg savner Bergen. Men det funker her også. Oslo er mer desentralisert: barer og sjapper spredt utover store, forskjellige nabolag. Det liker jeg.

Han er eneste familiemedlem som har forlatt regnbyen. Dem i mellom går det kun i bosnisk («alt annet blir falskt»).

–⁠ Hvis jeg får barn, skal jeg helt klart snakke bos- nisk med dem. Jo tidligere du begynner å lære flere språk, jo bedre er det.

Selv snakker han bosnisk, serbisk og kroatisk. Dermed får han andre slaviske språk, som tsjekkisk, bulgarsk og russisk, nesten gratis.

–⁠ Vi har for eksempel fem ord for tomat på bos- nisk. Vi har vært del av så mange riker – da må folk danne sine egne identiteter. Når eg skal si tomat, kan eg ha et rikt fuckings register å velge mellom!

Han flirer. Men:

–⁠ Det kan sette deg i fare også. Hvordan du sier hei, ha det, hvem du sverger til: Allah, Gud, Jesus. Hvilken variant du velger sier mye om hvem du er og hvor du kommer fra, sier han.

Innvandrer begge steder

Ofte drar han tilbake til fedrelandet.

–⁠ Jeg drar dit hele tiden. Men...

Han ser ut i luften, drar på det.

–⁠ Det er jo her jeg har livet mitt nå. De brune øynene smalner.

–⁠ Jeg er jo innvandrer i Bosnia óg. Det er en del som jeg ikke kan bli venner med, fordi de ikke har råd til å gjøre det jeg gjør – å ta seg en limonade på en kafé, for eksempel. Og de vil ikke la meg spandere på dem. Stoltheten, sant.

–⁠ Har du kjent på fordommer?

–⁠ Ja, til tider. Men det kommer litt an på hvem det kommer fra.

Han forklarer:

–⁠ Ta en åttiåring som kanskje aldri har vært i kontakt med en som meg, for eksempel. Det kan jeg forstå litt bedre, enn en som har en ideologi der jeg er svaret på alt som er galt. Der man trenger noen å skylde på.

Selv vil han ikke sette seg i bås på noe område. Han tror på «mye rart, ting eg ikkje vet». Han er ikke religiøs, men «litt spirituell».

–⁠ Hvis du sier at du tilhører en religion, blir du med en gang satt i bås. Det er som å spørre hvilken gjeng jeg er med i. Jeg stiller spørsmål ved alt. Både religion, historie... Alt.

–⁠ Hva med nasjonal identitet? Føler du deg like mye norsk og bosnisk?

–⁠ Jeg har ikke så sterke nasjonale tilhørigheter. Eg e først og fremst menneske.