Rett­fer­dig­gjør mandelmelk og vegansk dusjolje helgeturer til Paris og London?

Jeg gruer meg til å snakke om klimakampen med vennene mine. Men jeg tror vi må.

Når dette står på trykk, er jeg på et annet kontinent. Det vil si at jeg har tilbrakt litt for mange skamfulle timer på et fly, sett vekselvis på en halvgod blockbuster og ut på de hvite skydottene.

Jeg vil ha sluppet ut omtrent 2,4 tonn Co2. Det er allerede mer enn hva én person bør slippe ut årlig for å stoppe kokingen av kloden. Karbonavgiften jeg nettopp betalte til et klimavennlig prosjekt som kompensasjon, ga ikke mer enn en mildt trøstende bismak, helt bakerst på tungen. Hva er det jeg driver med?

Les om da Universitas ble med da fem aktivister gikk til angrep på byens reklameskap: –⁠ Luften i byen i dag er forurenset av reklame

Lille julaften punkterte jeg den behagelige julestemningsballongen. Lysene var tent, kakaoen var klar, og vi så ut på julegranen i Vangsgata. Det var blitt kaldere, Voss snuste på vinterdrakten.

«Pappa», sa jeg, «hvordan klarer du å snakke med folk om klima uten å virke moralistisk?».

Ballen begynte å rulle. For det er vanskelig å konfrontere venner med uttalt klimaengasjement, som flyr på helgeturer hver måned og hamstrer nye klær og ting over en lav Nike-sko. Og hvem er dessuten jeg til å kritisere? Ingen har et klimarulleblad uten skitne prikker.

Vi ble sittende lenge og snakke. Til slutt sa han noe som bet seg fast i hjernebarken.

–⁠ Alle har et moralsk ansvar for å gjøre noe med klimaendringene. Du skal ikke være redd for moralen, for å bruke det som argument, sa han alvorlig, og fortsatte:

–⁠ Det vi i dag liker å slå oss på brystet med, alle sivilisasjonens store fremskritt – kvinnefrigjøringen, homofiles rettigheter, avskaffelsen av slaveriet, og så videre – kommer fra moralen. Og at noen turte å skrike høyt om det.

Les om de søvnløse studentene: –⁠ Jeg lå våken og lyttet til min egen hjerterytme

I alle tider har folk opplevd – og mer eller mindre skreket om – naturkatastrofer. De klimatiske skrekkhistoriene er eldgamle: flommer og tornadoer og avlinger som blir ødelagt. Bibelen drysser om seg med katastrofer som konfetti fra et bryllupsbord. Syv uår, gresshoppesvermer, folk dør i hopetall. Syndefloden, ikke minst, med Noah som den første store actionhelten, på vei til å redde både dyr og menneskeheten.

Dette pirker i skeptikernes yndlingsargument: «Klimaendringer har alltid vært her». Og ja, det har de jo. Men aldri, aldri i nærheten av samme skala som vi ser nå.

Løpsk natur er god underholdning. Hollywood elsker dystopiske klimakatastrofer – så lenge de forblir på lerretet. 2012, The day after tomorrow, Geostorm, Snowpiercer. You name it. En perfekt mulighet for Tom Cruise & co til å redde hylende damer og vettskremte unger, som en moderne Noah.

Men det var ikke like gøy da halve California brant ned i fjor sommer. Helt på ekte.

Hallo, husk å redde kloden, da, sa Leonardo DiCaprio mens han blunket fra dekket av privatyachten, og alle nikket og retweetet og fløy videre.

Universitas tester flørting: –⁠ Du ser ut som min fremtidige kjæreste!

Nettopp: vi flyr videre. «Greenwashing» kalles det når store selskaper (vil)leder oss, både kunder og ikke-kunder, til å tro at de er klimavennlige og opptatte av en «bærekraftig utvikling». Jeg tror mange – meg selv inkludert – driver med en slags personlig grønnvasking, i den behagelige tro at de gjør noe stort for miljøet ved å kildesortere med kirurgisk presisjon, eller fornøyd kjøpe seg en vegansk t-skjorte med «I love earth» på.

Misforstå meg rett: All hverdagsinnsats skal gis en god klapp på skulderen for. Men rettferdiggjør mandelmelk og vegansk dusjolje helgeturer til Paris og London når vi vil?

En rykende fersk, norsk undersøkelse fra Enova viser at de fleste Olaʼer og Kariʼer er villige til å ta grep for å redde klimaet. Det vil si: på alle andre måter enn å reise mindre.

Egentlig burde det være en god ting at de fleste verdsetter opplevelser og reiser høyere enn materialistiske, mer håndgripelige ting. Men kanskje ikke når det trenger oss opp i et ubehagelig hjørne der vi er i ferd med å kvele oss selv. Har naturen blitt så fjern for oss at vi har mistet litt grepet om den? Hva gjør det med oss når en månedlig gåtur rundt Sognsvann blir det nærmeste man kommer?

Midt i alt dette, lurer jeg på hvor det blir av klimaprotestene våre. Det er lett å forstå høstens abortdemonstrasjoner – det dreier seg om en håndgripelig, begrenset sak. Endringer i abortloven er av enorm betydning, men saken er liten nok til at man får et godt grep rundt hva den går ut på.

Klimasaken, derimot, er så enorm, så uoversiktlig og potensielt katastrofal at vi ikke engang er i nærheten av å ane rekkevidden. Ironisk nok virker det desto vanskeligere å demonstrere – nettopp fordi de fleste ikke aner hvilken ende man skal begynne i.

Men selv om vi er evolusjonsmessig utviklet til å fokusere på løven rett foran oss, og ikke løveflokken som venter bak svingen, betyr det ikke at vi er unnskyldt nå når vi vet at planeten vår skuer sine siste dager i horisonten.

Portrettintervju med Mikkel Niva: –⁠ Jeg er redd for å bli glemt

–⁠ Tenk på dem som pendler med fly til jobb, da, sa en venninne når jeg dristet meg forsiktig innpå temaet.

–⁠ Det er de som bør kutte, og begynne med skype-møter. Ikke oss som drar på en skarve ferie iblant.

Hun har et poeng – jobbpendling med fly er et eneste stort CO2-oppgulp. Og på et høyere nivå: klart man blir frustrert når verdenstoppene som skal diskutere miljøtiltak ankommer Davos i privatfly. Samtidig er dette en illustrerende holdning for oss alle: Det er alltid noen andre som bør skjerpe seg, endre vaner, slutte. Ikke akkurat meg.

Men det vil alltid være noen som er verre. Er det grunn nok for den gjengse nordmann – som slipper ut åtte ganger mer enn den gjengse somalier, for eksempel – å la være å handle? Skal alle andre enn de topp fem prosent-verstingene bli fritatt?

Portrettintervju med Fay Wildhagen: –⁠ Det føltes ikke lenger som min musikk

Da jeg vred meg som en usikker makk på stolen ved julebordet, sa pappa at jeg ikke burde se på det som moralisme, men som moral. Det er noe jeg prøver å ta til meg, for å bli litt mer klimakonfronterende med venner – vel vitende om at det kanskje kan bli dårlig stemning. For kamper kjempes best sammen. Alle skulle få, alle har fått. Nå bør alle bli med. Vi er tross alt flokkdyr.