POMPØSE KJÆRLIGHETSLÅTER: Da Thomas Dybdahl var 16 år startet han sitt første band Deep. -- Jeg hadde sikkert blitt skremt hvis jeg hadde hørt det nå. Vi taklet mye verdensproblemer tror jeg, kanskje vi til og med løste dem i en sang.
POMPØSE KJÆRLIGHETSLÅTER: Da Thomas Dybdahl var 16 år startet han sitt første band Deep. –⁠ Jeg hadde sikkert blitt skremt hvis jeg hadde hørt det nå. Vi taklet mye verdensproblemer tror jeg, kanskje vi til og med løste dem i en sang.

Thomas Dybdahl: –⁠ Jeg aner ikke hva jeg gjør hvis folk slutter å høre på meg

Selv etter 10 plater er Thomas Dybdahl (39) redd for at folk plutselig skal slutte å høre på ham.

Han har alltid drevet med musikk. Det er det eneste han kan. Når han en dag plutselig ikke klarer å få kroppen sin om bord i et fly, frykter han det aller verste. Hva om han ikke lenger liker det han gjør?

For hvem er Thomas Dybdahl uten musikken?

To år har gått siden den gangen det nesten gikk galt, og nå er han aktuell med albumet All These Things.

Reportasje: Når alle andre sover

A-listet på NRK P3

«Jeg tror han er ganske lei av å snakke om høstmelankoli», advarer pressesjefen før vi setter oss inn i en bås på Kulturhuset. Belysningen er dempet, det er oktober, og en som ikke hadde visst bedre, hadde beskrevet stemningen som nettopp melankolsk.

Det er vanskelig å ikke tenke på Thomas Dybdahl som en sårbar mann i brønndype tanker, og alle andre klisjeer man knytter til den skjøre, vakre stemmen han er kjent for. Men i dag er han lett og livlig, og forteller om tiden etter solodebuten.

–⁠ Jeg husker fortsatt hvor sykt glade vi ble da vi fikk en sang A-listet på NRK P3 for første gang. P3 var the shit, liksom, sier han begeistret.

Michael Jackson var livet. Jeg hadde mange sånne danse- og sangoppvisninger i stuen.

Året er 2002 og Thomas har sagt opp jobben på Videoverden i Sandnes for å satse på musikken. Han har nettopp gitt ut sitt første album ... That Great October Sound, og det begynner å bli meningsløst å si nei til spillejobber på grunn av jobbvakter i videosjappa.

Albumet beskrives som «en uvanlig sterk debut» i Dagbladet, og Thomas blir sammenlignet med Beck, Neil Young og Jeff Buckley. I løpet av et år vil han ha varmet opp for barndomshelten Morten Abel, fått en låt A-listet i NRK P3, og Spellemannspris for beste popsolist. Siden den gang har han gitt ut åtte soloplater, og han har ingen ambisjoner om å gi seg med det første.

Portrettintervju med Mikkel Niva: –⁠ Jeg er redd for å bli glemt

–⁠ Jeg var en sånn gitarnerd

Thomas vokste opp i Sandnes utenfor Stavanger. Han kan ikke huske å ha drevet med noe annet enn musikk, og det finnes bilder av en tre år gammel Thomas med gitar i armene.

–⁠ Jeg begynte ikke å spille ordentlig før jeg var sånn ti år. Og da ble jeg en sånn gitarnerd som sto i stua og øvde fem, seks timer om dagen, forteller han.

Til tross for en liten drøm om å studere biologi, og en enorm nysgjerrighet han mener overstiger den faktiske evnen til å ta til seg kunnskap – er det bare musikk han vet hvordan man gjør.

Det er ikke åpenbart at musikeren som har blitt beskrevet som Jeff Buckleys lillebrors første helt var Michael Jackson, men dog.

–⁠ Michael Jackson var livet. Jeg hadde mange sånne danse- og sangoppvisninger i stuen, sier Thomas og smiler.

SKAL TIDLIG KRØKES: Thomas Dybdahl har drevet med musikk så lenge han kan huske. -- Jeg begynte ikke å spille ordentlig før jeg var sånn ti år. Og da ble jeg en sånn gitarnerd som sto i stua og øvde fem, seks timer om dagen, forteller han.
SKAL TIDLIG KRØKES: Thomas Dybdahl har drevet med musikk så lenge han kan huske. –⁠ Jeg begynte ikke å spille ordentlig før jeg var sånn ti år. Og da ble jeg en sånn gitarnerd som sto i stua og øvde fem, seks timer om dagen, forteller han.

Utover det var det Stavangermusikeren Morten Abel og bandet September When, som gjorde musikkdrømmen håndgripelig.

–⁠ De ga deg troen på at det gikk an! Du hadde en vaskeekte popstjerne i Morten Abel. Det var ikke bare der ute i den store verden, det var i nabobyen liksom, sier Thomas.

Det var bare et spørsmål om tid før han begynte å skrive egne sanger. Han gikk på musikklinjen på Lundehaugen videregående skole, og det var en åpenbar del av pakken.

–⁠ Hvilke temaer skrev du om da?

Thomas Dybdahl begynner å le.

–⁠ Nei, du kan jo gjette.

–⁠ Handlet det mye om kjærlighet?

–⁠ He he, ganske mye ja. Men mye pompøse ting også selvfølgelig. Det første bandet mitt het Deep.

Han ler litt skamfullt og fortsetter:

–⁠ Jeg hadde sikkert blitt skremt hvis jeg hadde hørt det nå. Vi taklet mye verdensproblemer tror jeg, kanskje vi til og med løste dem i en sang.

Han er takknemlig for at sosiale medier ikke eksisterte på den tiden. Altså vil ikke Deeps ungdomspoesi stige til overflaten med det første – til stor skuffelse for resten av oss.

På randen av gjennombrudd

Thomas har en beskjeden holdning til sin egen suksess, og understreker at det ikke alltid har gått veien for ham. Han var 22 år gammel da den første soloplaten kom ut, men hadde vært låtskriver og gitarist i Stavangerbandet Quadrophonics i flere år før det. Og det gikk skikkelig bra – nesten. Bandet var signert til plateselskapet «A touch of jazz» i USA, og var på randen av et gjennombrudd.

–⁠ Det var liksom DJ Jazzy Jeff sitt selskap, han som hadde disse megahitene med Will Smith. Så jeg opplevde ganske tidlig rushet i å tro at «nå skjer det». Men så skjedde det jo ikke, forteller han.

Thomas er glad han opplevde både musikalske oppturer og nedturer før den første platen kom ut. Det lærte ham at ting ikke alltid går bra.

–⁠ Er du noen gang redd for at du skal slutte å være inspirert til å lage musikk?

–⁠ Ja.

Han tar en lengre pause og ser tanketungt ut i lokalet. Etter en stund begynner han å fortelle om den gangen det nesten gikk galt. For to år siden hadde han reist og turnert så mye alene at han fysisk ikke klarte å få kroppen sin om bord i et fly. Han måtte finne ut av om han ikke lenger likte det han holdt på med, eller om det handlet om måten han gjorde det på.

–⁠ Det er jo reisingen som tar knekken på deg. Når man står og krangler med en eller annen slovakisk bagasjestuer på en flyplass klokken fem om morgenen for hundrede gangen. Da blir man gammel, sier han.

Heldigvis fant han ut at han fremdeles elsket musikken, og begynte å rydde opp i ting. Nå sier han for eksempel bare ja til ting han har lyst til å gjøre, som ikke koster ham for mye personlig. Han har holdt på så lenge nå, så det må være greit, sier han.

Les også: Portrettintervju med Synnøve Macody Lund

–⁠ Du er aldri bedre enn ditt siste album

Selv om Thomas Dybdahl vokste opp i Sandnes, er det Stavanger som er hjemme nå. Der bor han med kona Unni Carr Dybdahl, og sønnen Albert.

–⁠ Jeg bruker ikke min egen by til de store opplevelsene. Jeg bruker den bare til hjemmeliv. Jeg tenker på hva jeg skal ha til middag og ikke på å gå ut.

Vanligvis spiller han mellom 70 og 100 konserter på et år. Det innebærer en del reisedager. Gruer han seg noen gang til å reise fra familien og spille konserter? Ja, svarer han raskt. Så forsvinner han inn i seg selv en liten stund.

Golf er det nærmeste jeg har kommet å være helt zen.

LUKTEN AV MIDTLIVSKRISE: På fritiden brygger Thomas Dybdahl øl og spiller golf.
LUKTEN AV MIDTLIVSKRISE: På fritiden brygger Thomas Dybdahl øl og spiller golf.

–⁠ Jeg gruer meg alltid hvis jeg har vært hjemme litt. Jeg har en sånn magisk grense. Hvis jeg har vært hjemme mer enn en uke, begynner jeg å grue meg til å spille, fordi jeg føler det tilhører et helt annet liv.

Hvis han derimot er hjemme mer enn en måned, er han «døden nær» og vil bare ut å spille. «Sweetspoten» ligger et sted i mellom, forklarer han.

–⁠ Hva bekymrer du deg for?

Thomas trekker pusten dypt.

– Åh. Veldig mye. Men en bekymrer seg ofte for sånne dølle ting føler jeg. Jeg bekymrer meg for penger hele tiden.

Han er redd for å ikke kunne forsørge familien, forteller han. Å ikke ha noe til overs den dagen folk slutter å gå på konsertene og kjøpe platene hans. I de mest positive øyeblikkene tenker han at han har opparbeidet seg et lojalt publikum som vil følge ham i tykt og tynt.

–⁠ Men realiteten er at hvis du gir ut noe de ikke liker, hører de ikke på det. Så enkelt som det. Er du uheldig kan en plate være død én uke etter at den kommer ut, forklarer han.

Skrekkscenarioet er å plutselig stå overfor to år med tom kalender. To år som var planlagt brukt på turné, å spille på festivaler og lage ny musikk – og forventninger om penger i kassa.

–⁠ Du er aldri bedre enn ditt siste album. Dette prestasjonsjaget gjør at du må levere noe det går an å skape en karriere av.

Det aller viktigste er likevel å være en god far for sønnen Albert. Det er livsoppgaven hans. Men oppi alt dette skal han også ha sitt eget liv, og ikke minst være en forsørger.

–⁠ Jeg tok ikke en bachelor eller master i noe før jeg begynte å spille musikk. Det er sikkert derfor jeg noier ganske kraftig. Jeg vet ikke hva annet jeg kunne gjort. Jeg vet ikke hva annet jeg er flink til. Hva gjør jeg hvis folk ikke lenger vil høre på meg?

Han finner liten trøst i at dette evige jaget og følelsen av å aldri være god nok fungerer drivende for musikkproduksjonen.

–⁠ Jeg skulle bare ønske at det ikke ga meg søvnløse netter. Hvis det bare hadde plaget meg på dagtid, hadde det ikke vært noe problem.

Han har prøvd å meditere. Nå gleder han seg til å prøve Sam Harrisʼ nye meditasjonsapp «Waking up». Han tror ikke sånt funker for alle, men håper det vil funke for ham.

–⁠ Det er pusten jeg må jobbe med. Jeg kjenner det.

Søvnløse netter til tross, Thomas tror ikke på klisjeen om den lidende kunstneren. Han tror denne misforståelsen kommer av at folk flest ikke helt forstår hva kreativitet er.

–⁠ Det er å følge en idé, gå dit den tar deg, og forsake sannhet i jakten på den, sier han og legger til:

–⁠ Jeg sier ikke at det å lide ikke produserer noe bra, men i øyeblikket produserer det som regel aldri noe annet enn lidelse.

–⁠ Men det er kanskje vår rolle som musikere og kunstnere å tolke og bearbeide det, for så å gjøre det om til noe annet.

Essay: –⁠ Jeg skal bare bli noe

Blir zen av golf

Thomas tar en stor slurk eplejuice og lager en umpf-aktig lyd. Jeg har nettopp spurt ham hva han gjør når han ikke spiller musikk.

–⁠ Da gjør jeg superstreite ting. Eh he he, jeg lager øl.

–⁠ Men det er vel ikke så streit?

–⁠ Nææææ, det er ganske streit. Det lukter litt midtlivskrise av den.

Sesongens øl har fått navnet «Tropenatt» og er laget spesielt til vårens turné. Den serverte han i går, da han arrangerte lyttefest for det nye albumet i studioet sitt i Stavanger. Så hvis han ser ut som om han er litt «trang i hodet», er det derfor, forklarer han.

Brått kommer Thomas på at spørsmålet handlet om hva han gjør når han nettopp ikke driver med musikk.

–⁠ Ja, også spiller jeg golf.

–⁠ Ja, det er ganske streit. Er du god?

–⁠ Nei, ikke i det hele tatt. Jeg «sucke big time». Men det er det nærmeste jeg har kommet å være helt zen. Det er så vanskelig at jeg aldri har tatt meg selv i å tenke på andre ting underveis. Det er kanskje det som appellerer mest til meg. Meditasjonen i det.

Han er nemlig en «sinnsykt rastløs person», og mener han driver kona Unni til vanvidd med sin hvileløse vandring rundt i huset.

–⁠ Jeg har alltid en romantisk drøm om å ligge på sofaen, se på The Simpsons og koble helt av. Men det går 20 minutter og så blir jeg rastløs.

Kanskje er det nettopp rastløsheten som gjør at han etter 16 år fortsatt håper han har en lang karriere i vente.

–⁠ Jeg håper bare at det går bra på en måte.