MULTITALENT: Gine Cornelia Pedersen (32) er både forfatter og skuespiller, og er blant annet kjent for rollen som Nenne i NRK-serien «Unge lovende».
MULTITALENT: Gine Cornelia Pedersen (32) er både forfatter og skuespiller, og er blant annet kjent for rollen som Nenne i NRK-serien «Unge lovende».

I bokhylla til Gine Cornelia Pedersen: –⁠ Verden fortonte seg annerledes etter å ha lest denne

Bokhylla til Gine Cornelia Pedersen (32) er preget av sterke følelser som forelskelse, depresjon og fremmedgjøring – ikke så ulikt hennes egne bøker og roller.

De Vergeløse (1938) av Gabriel Scott

Jeg ble omtrent tvunget til å lese denne boken av mamma da jeg var 11– 12 år. Jeg hadde motstand mot å gjøre det, fordi jeg generelt begynte å motsette meg hennes ideer på det tidspunktet. Men jeg leste den til slutt. Den var rystende, og jeg gråt gjennom hele boken.

Den handler om barnehjemsbarn på 1930-tallet i Norge, hvor nådeløst og forferdelig barna ble behandlet. Hovedpersonen Albert var så tapper i alt det vonde, og det var skildret slik at jeg ble kvalm av medfølelse for hans dystre kamp.

Jeg hadde et stort behov for å snakke om den, men fortalte det ikke til vennene mine fordi det var litt «rart» å lese sånne bøker. Det forsterket også følelsen av å leve et parallelt hemmelig liv, så da ble det en veldig sterk ensomhet i selve leseropplevelsen også. Jeg tror jeg skal plukke den opp og lese den på nytt, den har sikkert mange elementer i seg som jeg overså da, men vil sette pris på i dag.

KVALM AV MEDFØLELSE: Da Gine var 11 år ble hun tvunget av moren sin til å lese «De vergeløse» av Gabriel Scott. Hun gråt seg gjennom hele boken og ble kvalm av medfølelse for barnehjemsbarna.
KVALM AV MEDFØLELSE: Da Gine var 11 år ble hun tvunget av moren sin til å lese «De vergeløse» av Gabriel Scott. Hun gråt seg gjennom hele boken og ble kvalm av medfølelse for barnehjemsbarna.

Les om de søvnløse studentene: –⁠ Jeg lå våken og lyttet til min egen hjerterytme

Sjekk ut bokhylla til skuespiller Renate Reinsve: –⁠ Litt trashy

Stjernens time (1977) av Clarice Lispector

Jeg leste nylig i en artikkel i The New Yorker at mange tror Clarice sine tekster er heksekraft. Det skulle ikke forundre meg, for det var sånn det føltes å lese denne boken, som å bli fortryllet. En lekenhet, en vilje til å eksperimentere med tekst, med ord, forventninger om hvordan en tekst skal se ut, rom for platthet, rom for overdrivelse, humor, hjerteskjærende ærlighet og frihet.

Jeg skrev mange dikt om å ligge i badekar med avkuttede håndledd etter å ha lest denne

Dette sprenger rommet teksten befinner seg i, og minner hele tiden om at begjæret etter perfeksjon lukker for horisontene og nysgjerrigheten. For meg er dét perfeksjon. Når det tillates. Når forfengeligheten jages bort, og gir rom for det som er i bevegelse.

FORTRYLLET: Da Gine leste «Stjernenes time» føltes det som hun ble utsatt for heksekraft.
FORTRYLLET: Da Gine leste «Stjernenes time» føltes det som hun ble utsatt for heksekraft.

Portrettintervju med Thomas Dybdahl: –⁠ Golf er det nærmeste jeg har kommet å være helt zen

Prosessen (1925) av Franz Kafka

Jeg begynte på Prosessen tre eller fire ganger og kom til side 30 hver gang fordi jeg ble avbrutt. Den var så tettskrevet og intens, men en dag bestemte jeg meg for å ikke stoppe før jeg var ferdig. Det var på toget på vei til bestemor en gang for kanskje 10– 12 år siden.

Jeg leste hele boken på den togturen. Jeg kjente meg jævlig igjen i den, husker jeg. Ble kvalm. Rystet. Og jeg ble dratt inn i den som i et kaninhull. Verden fortonte seg annerledes etterpå. Jeg har ikke mer fornuftig å si om den enn at den selvsagt er briljant, og at den sjokkerte, endret og inspirerte meg i kraft av det. Det er stort.

STOR OPPLEVELSE: Gine leste hele «Prosessen» av Kafka på toget på vei til bestemor. Boken frembrakte kvalme, rystelse og hun «kjente seg jævlig igjen i den». Da hun hadde lest ut boken fortonte verden seg annerledes.
STOR OPPLEVELSE: Gine leste hele «Prosessen» av Kafka på toget på vei til bestemor. Boken frembrakte kvalme, rystelse og hun «kjente seg jævlig igjen i den». Da hun hadde lest ut boken fortonte verden seg annerledes.

Portrettintervju med Mikkel Niva: –⁠ Jeg er redd for å bli glemt

Tatt av vinden (1936) av Margaret Mitchell

En klassiker fra bestemors bokhylle. Denne leste jeg sommeren da jeg var 16 år. Jeg husker ikke hele boken, men det var en veldig intens leseopplevelse. Jeg husker godt fallet Scarlett opplever da krigen bryter ut. Beskrivelsene av kjolene, festene og forelskelsene før borgerkrigen, de trivielle problemstillingene og hvordan alt blir snudd opp ned for Scarlett. Hun går fra å være en bortskjemt drittunge – til å vasse i død og lemlestelse. Jeg husker bildene i hodet av kjolene dynket i blod.

Jeg var alltid forelska på den tiden, og ganske umoden i hjertet og hodet, så jeg speilet meg vel også litt i hennes selvopptatthet og naive og ubestemmelige forhold til kjærlighet.

Tatt av vinden er i mine øyne en aktuell oppvekstroman om en bortskjemt «narsissist» som blir tvunget til å se seg selv i et alt for ærlig speil. Jeg tror mange vil kjenne seg igjen egentlig. Vi lever tross alt i en samtid mistenkelig lik førkrigstider flest.

ALLTID FORELSKET: «Tatt av vinden» var en intens leseropplevelse for 16 år gamle Gine. Selv var hun alltid forelsket på den tiden, og speilet seg i Scarletts selvopptatte og ubestemmelige forhold til kjærlighet.
ALLTID FORELSKET: «Tatt av vinden» var en intens leseropplevelse for 16 år gamle Gine. Selv var hun alltid forelsket på den tiden, og speilet seg i Scarletts selvopptatte og ubestemmelige forhold til kjærlighet.

Essay: –⁠ Jeg skal bare bli noe

Glassklokken (1963) av Sylvia Plath

Jeg er helt sikker på at denne er på alle unge, mer eller mindre deprimerte kvinners liste over bøker som har betydd mye. Leste den da jeg var 17 år, melodramatisk og veldig mørk til sinns. Jeg husker hvor tilfredsstillende det var med romantiseringen av selvmordet, og det blaserte og strømlinjeformede blikket på aktivitetene og menneskene rundt. Forakten for døden, kvalmen og samtidig besettelsen rundt den.

Det får meg til å tenke at de er en del av det samme, at lengselen etter å dø, like mye er lengselen etter å leve. Jeg skrev mange dikt om å ligge i badekar med avkuttede håndledd etter å ha lest denne.

MELODRAMATISK: Gine var 17 år, mørk til sinns og fant romantiseringen av selvmordet i «Glassklokken» veldig tilfredsstillende.
MELODRAMATISK: Gine var 17 år, mørk til sinns og fant romantiseringen av selvmordet i «Glassklokken» veldig tilfredsstillende.

Universitas tester flørting: –⁠ Du ser ut som min fremtidige kjæreste!

Brev til en ung dikter (1929) av Rainer Maria Rilke

Jeg leste denne i sommer, fikk den i gave av en av mine beste venner, og det var bare sannhet i hvert avsnitt. Det opplevdes som å lese en hellig skrift.

Jeg tror Rilke, som Clarice, var i kontakt med noe guddommelig, en kilde som er ren som det klareste kildevann. Om jeg skal være sobrere, så er det en bok jeg anbefaler til unge diktere. Men også til alle mennesker, fordi det han snakker om er å lytte til det som ligger bakenfor tanken – la alt stilne og våge å høre hva som finnes i oss. Det som ikke er kreert av idéer, men som kanskje er rent, universelt. Om å tåle den ærligste tilbakemelding som finnes – om å ikke trenge å dømme, men stille seg åpen for nyansene.