BARN ELLER VOKSEN:Det er noe fullstendig overveldende ved å plutselig bli noens aller nærmeste. Å bli det for sin far når han aldri har vært det for deg, lager et sårt kaos i hodet.
BARN ELLER VOKSEN: Det er noe fullstendig overveldende ved å plutselig bli noens aller nærmeste. Å bli det for sin far når han aldri har vært det for deg, lager et sårt kaos i hodet.

Far i fritt fall

Når er man egentlig gammel nok til å ta på seg rollen som forelder for sine foreldre?

En lørdagskveld i mai ringer telefonen i veska mi på et kjøkken på Bislett. Bassen fra høyttaleren dirrer i glassene. «Kari, pappa har vært i en ulykke», svarer min fars beste venninne i andre enden. Lyden fra festen forsvinner og jeg kjenner meg plutselig fryktelig liten. Jeg griper fatt i vinduskarmen foran meg. Hun forteller at alt skal gå fint, men at jeg ikke kan snakke med ham akkurat nå. Jeg forsøker å forstå hva det innebærer, hvordan alt skal gå fint, men at jeg likevel ikke kan prate med ham. I forvirret alkoholbris avslutter vi samtalen, og jeg oppdager at jeg har grått. Jeg gnir vekk inntørkede tårer fra kinnet med en klam hånd. Etter et par minutter returnerer jeg til festen i stua. Hodet kjennes tungt og tåkete, men det er ingenting jeg kan foreta meg i kveld.

Les mer: Vi streber alle mot alt vi skal bli, helt til vi glemmer at vi allerede er

Vi er to som deler pappa, min bror og meg. Vi kjenner ham ikke spesielt godt. Pappa har vært en annen-hver-helg-fyr, med Idol og hjemmelaget pizza, null husarbeid og penger i bursdagsgave. Han reiser til Thailand og kjører motorsykkel. Han drar på hyttetur og kjører vannscooter. Han kjører på speilblank sjø idet scooteren treffer noe som ligger under overflaten. Ifølge legene har han hatt flaks som ikke døde momentant, eller ble lam fra livet og ned.

Det går sakte opp for meg at jeg er kontaktpersonen. Den på utsiden som skal fungere som bindeledd mellom verden og det som foregår på intensivavdelingen i Tromsø. Fire telefoner om dagen gir meg et utvannet bilde av hva som foregår. Jeg spør om alt som faller meg inn, noterer og googler. At min far ligger alene i en sykehusseng langt hjemmefra, blir til slutt for mye for meg. Jeg bestemmer meg for å reise opp. En intensivsykepleier møter meg utenfor avdelingen, spør hvor mye jeg vet. Hun fører meg inn i steril luft, og trekker til side en lyseblå skillegardin. Det hyler i hengslene.

Les mer: Pornopausen.

Det er tuber og slanger og venfloner og teipbiter. Han snøvler og faller ut av samtalen og skjønner ikke hva som foregår. Jeg føler meg lurt, og kan ikke begripe hvordan det er mulig å underselge virkeligheten så grovt. Jeg er her kun på dagstur og må til flyplassen for å rekke siste fly, og blir dratt ut av intensiven etter siste besøkstime. Jeg gråter de 16 minuttene taxituren tar. Sykepleierne har forsikret meg om at alt skal gå bra, de har kontroll. Jeg venter.

«Jeg vet ikke om du rekker opp hit før det er for sent», sier en hverdagslig stemme i andre enden av røret. Jeg står ved et vindu på jobb, hånden min er klam rundt telefonen. Én uke etter mitt besøk ligger pappa i kunstig koma, med tre indre organsvikt, livstruende rifter i galleblæren og er koblet til respirator. Sykepleieren prøver å forklare hva som har skjedd, men jeg hører egentlig ikke egentlig etter. Beina mine kjennes blytunge mot det blågrønne linoleumsgulvet. Jeg lurer på hvordan i helvete det er mulig å forsikre en 22 år gammel jente om at alt skal bli bra, og så i neste åndedrag fastslå at pappa kanskje skal dø. Jeg har så lyst til å være streng, kjefte på henne, si at de gjør en elendig jobb. I stedet stotrer jeg noe uforståelig tilbake og legger på mens øynene sløvt følger sløvt flyten av tidlig rushtrafikk i vårsolen utenfor. Jeg kjøper billett med neste ledige fly, i desperat forsøk på å ta kontroll over noe som helst.

Les mer: Vi har snakket med fire modige mennesker om hva de frykter aller mest

Det er noe fullstendig overveldende ved å plutselig bli noens aller nærmeste. Å bli det for sin far når han aldri har vært det for deg, lager et sårt kaos i hodet. Det som før kun har eksistert på en armlengdes avstand, er nå det nærmeste og viktigste i livet. Men samtidig som rollen som forelder for en forelder kjennes kunstig, går det urovekkende lett. Det er ikke plass for store refleksjoner mens ting står på som verst. Dette må jeg bare fikse.

I verdens lengste uke sitter jeg og min bror på hver vår side av sykehussengen og holder pappas hender. Han har blitt liten, ansiktet er innsunket og feberen høy. Fire-fem slanger river ut av et snitt i halsen hans, og vi forsøker å holde hodet hans i ro, slik at det ikke løsner i teipen, når vi forsiktig vender det for avlastning. Vi snakker rolig, om barndom og hytta og platting og båt, og aner ikke om han hører oss. Vi er der når han vekkes fra koma, jeg knuger hånda hans helt til fingertuppene blir stive og hvite. Jeg kan ikke gjøre noe, denne panikken må han håndtere alene. Gråten stanger i brystet, jeg stryker ham på hodet. De store blir så små når de er syke.

Sakte men sikkert ser vi progresjon. Etter to måneder kan han sendes med ambulansefly, og havner på sykehuset i Bodø. Mot slutten av sommeren virker han som seg selv, han fleiper med sykepleierne og snakker med vennene sine i telefonen. Jeg pakker kofferten og gjør meg klar til å reise tilbake til Oslo for å fortsette studiene. Mamma insisterer på å kjøre meg da jeg skal til sykehuset for å si farvel før avreise. Jeg forstår ikke helt hvorfor, jeg pleier bare å kjøre selv, men hun sier hun har noen ærend i byen uansett. Når vi er fremme, blir hun sittende i bilen.

En halvtime senere forlater jeg sykehuset for siste gang denne sommeren. Jeg trår bestemt mot bilen som venter på meg på parkeringsplassen. Hodet er numment og fullstendig tomt for tanker. Jeg åpner døra, setter meg inn. I et par sekunder sitter vi stille sammen i bilen. Så lener jeg meg forsiktig til siden og hulker stille inn i mammas armer. Hun stryker meg med myke bevegelser over håret og sier at alt skal bli bra.