Et livsviktig valg?

Hvor mange ganger fikk du høre av den litt for lite tilstedeværende karriereveilederen din på videregående at valg av utdanning var livsdefinerende? Det er jo «tross alt dette du skal jobbe med resten av livet». Valget danner dog trolig ikke den eneste stien du kan gå på livets vei, og er ikke så statisk som mang en forelder og karriereveileder skal ha det til.

Ifølge en artikkel fra Aftenposten fra 2011 bytter nordmenn jobb i snitt ti ganger i løpet av sitt yrkesaktive liv. Folk med høyere utdanning bytter oftere enn dem med lav utdanning. Utdanning gir dermed kanskje flere muligheter i arbeidslivet. Men, hva om du rusler ut av eksamensfeiringa etter innlevert master i økonomi og finner ut at du vil bli skuespiller isteden?

– Mastersyken rammer ikke alle

Sentralt på Adamstuen ligger et lite utsalgssted og café som Tiril Lunde Refsum er daglig leder og grunnlegger av. Selv om himmelen er grå og det regner ute stråler hun av energi og manøvrerer seg fint mellom intervju, telefonsamtaler og kundebehandling. Slik var det ikke alltid. Etter hun var ferdig på videregående gjorde Tiril som mange andre og startet på høyere utdanning, men fant allerede ut første året at dette ikke var noe for henne.

– Jeg engasjerte meg for så mye. Jeg ville være med på alt og var aktiv i studentmiljøet, revy og radio, men så ble jeg helt utbrent. Jeg skjønte fort at det ikke var journalistikk jeg skulle jobbe med. Jeg hadde vel egentlig ingen anelse om hva jeg skulle bli, men jeg ønsket å drive café.

Blant grønne planter, hyller fulle av kakao og avokado-skudd, og en disk full av kaker i søte farger har Tiril skapt et uttrykk for sine drømmer.

– Da jeg ble introdusert for Raw Food så fikk jeg et helt nytt fokus. Det fikk meg til å føle meg full av energi. Jeg ble på en måte bedre kjent med meg selv, også syns jeg det var spennende og nyskapende å gjøre noe jeg brant for.

Hun smiler og fortsetter,

– også er jeg veldig glad i kaker og dessert da!

Tiril er et eksempel på at det går an å skape seg en karriere uten lang utdannelse. Selv tenker hun at egenart og nettverk kan telle like mye som hvilke fag du har fra universitetet. 25 åringen valgte å satse, og i dag er hun sjef for ti ansatte. Kakebakingen er byttet ut med mer administrativt arbeid.

På spørsmål om hun kunne tenke seg å studere igjen er svaret klart nei. Hun utdyper:

– Jeg ser ikke meg selv på skolebenken igjen, jeg lærer bedre gjennom praksis. Det er også det praktiske rundt skolen jeg husker best fra året i Volda.

Det å få være sin egen sjef og få utløp for egne ideer passet Tiril bedre enn skolebøker og forelesninger.

– Det er så viktig å lytte til seg selv. Jeg tror mange bruker tid og penger på en utdannelse de egentlig ikke er sikre på. Det er nok mange unge som føler på den frustrasjonen, men som ikke tør å satse på det de egentlig vil drive med. Det er selvfølgelig krevende å gå utenfor egen komfortsone, men det er verdt det.

Inn kommer det noen kunder og Tiril flyr opp for å ta imot bestilling før hun fortsetter:

– Alle har talent og evner. Du må bare finne ut hva du har lyst til å gjøre. Jobb skal være en nytelse, et sted som gjør deg lykkelig.

Motivasjonen til Tiril handler ikke om penger og suksess, men derimot om å forandre, og å skape noe bærekraftig. Hun mener spesielt unge mennesker har denne evnen og potensiale, eller energi som hun selv sier, til å tenke utenfor boksen. Og hun er overbevist om at det kan lønne seg å gjøre noe annet om høyere utdanning gjør deg utbrent.

– Livet går så altfor fort. Hvis det er noe du virkelig vil, gjør det!

Fri som fuglen

Øyvind Angeltveit tok en bachelorgrad i markedsføring før han gjorde en helomvending og satset for fullt på showbiz.

– Hvis jeg fikk tilbud om en jobb som kommunikasjonssjef der oppe kunne jeg jo vært fristet til å si ja.

Øyvind Angeltveit peker mot en av de mange høye kontorbygningene på Tjuvholmen. Han sitter på Kaffebrenneriet ved Aker Brygge, og kan trygt beskue de som stresser mellom møter i regnet utenfor. Han kunne endt opp her, i et kontor med utsikt over Oslofjorden.

– Men så ville jeg jo syntes det var litt kjipt å gå forbi Latter og se hvem som skulle opptre. Jeg ville savnet scenen.

Du har kanskje sett Angeltveit i Norsk Tipping-reklamen i pausene til Paradise Hotel, hvor han er fyren som endelig griper det siste kakestykket, for han «kan jo ikke sitte der som en kronidiot». Det kan se ut til at reklamen er det nærmeste han har gjort noe studierelevant på lang tid.

Før Angeltveit tjente penger på å være morsom, studerte han nemlig økonomi og markedsføring ved Handelsakademiet i Oslo. Markedsføring var i vinden på 80-tallet, og jobbmulighetene innen reklamebransjen var mange.

Handelsakademiet hadde dessuten en beryktet revy, og Angeltveit så en mulighet for å oppfylle barndomsdrømmen om å bli skuespiller. I de tre årene ved skolen, møtte han likesinnede som Linn Skåber, Åsleik Engmark og Siw Andersen. Sammen dannet de revygruppa Lompelandslaget etter studiene. På dagtid jobbet Angeltveit som markedsansvarlig for Gyldendal forlag. All annen tid gikk med til å mekke scener hvor han kunne leke seg i roller som motorbåt eller høne.

– Jeg jobbet jo livet av meg, forteller han.

Så kom det store vendepunktet: Lompelandslaget ble tilbudt ett års fast stilling ved Chat Noir. Angeltveit fikk ikke permisjon fra Gyldendal og måtte velge. Han valgte med hjertet. Det ble showbiz.

– Jeg tenkte at dette er det rette. Dette må du gå for, for alt det er verdt.

Men etter året ved Chat Noir sto han igjen arbeidsløs. Uten tilbud innen markedsføring eller humorbransjen, tok han i to år jobber han kunne finne, som å selge abonnementer for Dagens Næringsliv eller å være konferansier i bryllup.

– Jeg vurderte til og med å kjøre til Stord for å selge krabber, sier han og ler.

Så, sakte men sikkert, fant Angeltveit fotfeste i underholdningsbransjen. Siden har han levd av å være frilanser. Det funker, men det innebærer en del usikkerhet.

– Jeg har hus til fem millioner, men av og til har jeg hatt ti kroner på konto.

Selv om han endte med 300.000 i studielån og bare har fire år som markedsfører på CV-en, angrer ikke Angeltveit på utdanningen han tok. Komikeren synes fortsatt markedsføring er spennende, og utelukker ikke å gå tilbake til yrket en gang. Men ikke ennå. Inntil videre orker han ikke tanken på å måtte stå opp klokka åtte hver dag.

– Jeg vil være fri som fuglen, sier han og flakser med armene.

Fra tungmetaller til thundercoaster

Geir-Rune Samstad bestemte seg tidlig for at han ville jobbe med kjemi. I dag har derimot grunnstoffene måtte vike til fordel for sikkerhetssystemer.

– Jeg visste allerede på videregående at det var kjemi jeg ville drive med, selv om jeg også lekte med tanken på å bli snekker. Jeg søkte til og med på å komme inn på studiet for å bli jagerfly-pilot, men så fikk jeg plass på naturkjemi og var fonøyd med det.

Det er lunsjtid og kafeen på Paleet er fylt med forretningsfolk, venner som møtes over en kaffe, mødre med barnevogner og ivrige shoppere.

I 1996 ble revisjonsleder i Statens Jernbanetilsyn, Geir-Rune, uteksaminert med en Cand.mag. i kjemi fra det som i dag er NTNU.

– Jeg ønsket egentlig å bli i Trondheim etter studietiden, men det var lite jobber å få innenfor mitt fagområde. Den første jobben jeg hadde var relatert til studiet, selv om det nok var mer en ingeniør-jobb enn teoretisk kjemi.

Geir-Rune forteller entusiastisk om studietiden, miljøengasjement og kjemifaget. Han smiler og utdyper, tar en tenkepause i ny og ne.

Sikkerhetssystemer og tilsyn av alt fra jernbane til berg-og-dalbane er ikke akkurat den mest åpenbare karriereveien med en master i kjemi, men det finnes fortsatt en rød tråd i Geir-Runes historie. Etter seks år i jobb med farlig avfall fikk han jobb i Statens Forurensningstilsyn (i dag Miljødirektoratet).

– Det var spennende å få lov til å arbeide med oppfølging og sikring fra 'den andre siden'.

Nysgjerrighet og utfordringer har vært en tydelig pådriver for Geir-Rune. Han snakker varmt om gamlejobben, men muligheten til å få prøve noe nytt førte til at han takket ja til tilbudet fra Jernbanetilsynet.

– Det virket spennende å få jobbe med tilsyn innenfor en helt annen virksomhet. Jeg hadde blitt ganske god på å revidere så det var bare å overføre den kunnskapen til ny sektor. Prosessene liknet, men faget var et helt annet.

Om Geir-Rune skulle studert i dag hadde han fortsatt valgt kjemien.

– Jeg tenkte på hva jeg var interessert i da jeg valgte studieretning den gangen. Jeg tenker fortsatt at interesse er det viktigste. Forskning og utdanning har sin egenart og alt bør ikke være på bestilling fra bedrifter eller arbeidsmarkedet. Hva utdanningen skal brukes til finner man tidsnok ut.

Sang seg fra et A4-liv

Veslemøy Solberg valgte egentlig siviløkonomstudiet for å bli med i studentkoret.

– Hvis du vil nok og ikke gir deg, får du det til. Da faller de andre av til slutt, så er det bare du igjen, ikke sant?

Veslemøy Solberg sitter ved stuebordet hjemme i Drammen. På bordet ligger noen fotoalbum fra studietiden, og en av hennes egne CDer. Kjolen hun har på bildet på plata er like fargesprakende som den hun har på seg i dag. Hun smiler nesten hele tiden, og snakker i høyt tempo.

– Dere får sjekke ut musikken min på Spotify, den skal ligge der.

Solberg sang før hun kunne snakke og har en lang rekke forfattere i familien. I tillegg til å være visesanger, lever hun av å skrive scenemanus og bøker.

Hovedinntektskilden er konsertene hun holder sammen med mannen Sven, men hun tjener også penger på å lære andre å skrive romaner over internett. Ingenting tilsier at damen med et stort, svart piano og gitar i stua, tilbrakte fem år som student på siviløkonomstudiet ved Handelshøyskolen i Bergen.

Hun har aldri jobbet som siviløkonom, men utdanningen føltes trygg – noe man kan bruke til alt mulig.

– Jeg tenkte at det ikke gikk an å leve av å synge, at det var umulig.

På studentscenen fikk hun raskt oppmerksomhet, og etter studiet fulgte flere roller i både musikal, revy, og TV. I en revy av Ole Paus forelsket hun seg i pianisten Sven Ohrvik, som senere ble ektemann og musikkpartner.

– Han kjenner bransjen godt, og kunne spilt med hvem som helst. Så det er praktisk at han vil spille med meg, sier hun.

Solberg lager tekstene og mannen musikken. Sammen reiser de rundt i hele landet og opptrer på konserter og andre arrangementer. Hun liker å reise, og hun liker å fortelle historier med tekstene sine. Solberg gjør mye, sikkert altfor mye ifølge henne selv. At hun jobber mye, er derimot nødvendig for å kunne lykkes, mener hun.

I hylla har Solberg 173 selvhjelpsbøker. Hun henter motivasjon fra dem. Siviløkonomutdanningen har hjulpet henne til å ta sjanser. Slik har hun klart å leve ut barndomsdrømmen om å skrive og synge.

– Mange tør ikke å ta den risikoen et slikt valg fører med seg, og derfor lykkes de ikke.

Hun ser ikke for seg å leve annerledes enn hun gjør nå. Det er for mange spennende muligheter hun enda ikke har prøvd.

– Hvis det går helt i dass er jeg jo pensjonist om noen år. Da får jeg endelig fast inntekt.

– Kunne du levd et liv med A4-jobb og sang og skriving som hobby?

– Da hadde jeg mistrivdes. Jeg er motstander av alle ting som er A4.