Bildeserie: Piruetter og prestasjonspress

Det eneste du vil er å danse. I alle år har du danset. Og hvor er det beste stedet å få en dansekarriere? Kulturbyen New York. Men du må jobbe rævva av deg. Du må begynne før du skapte ditt første minne. Slik var det for Adrien Picaut (19) fra Paris og Mikayla Scaife (19) fra Arizona.

Bla gjennom stor bildeserie øverst i saken.

Adrien går rakrygget ut av den store og grå Alvin Ailey-bygningen midt på Manhattan.

– Vi drar til mitt favorittsted, sier han og peker ned 9th Ave. Øynene er lysegrønne og jeansen slitt. Han drar med seg Universitas på en diner med stoler og bord av metall.

Han har akkurat hatt sin fjerde time denne dagen. Han har timer hver dag. Treningen begynner vanligvis klokken åtte om morgenen, og slutter klokken fem. Etter han er ferdig med timene, øver han til kommende forestillinger helt til mørket senker seg.

Magasinredaktør forklarer: Hvor ble det av magasinet?

Det er nye forestillinger hver måned. På dineren bestiller han en sjokolademilkshake med dobbel mengde Nutella. Han vifter med hendene, og lener seg framover mens han ivrig forteller at alle tantene hans fra Paris kommer i helgen. Det gleder han seg til. Han ser ikke familien så ofte.

– Jeg savner dem veldig, men foreldrene mine overrasket meg på bursdagen min for en måned siden. Plutselig sto de utenfor skolen og filmet meg, for å fange reaksjonen min.

Skolen til Adrien, Alvin Ailey American Dance Theater, ble startet i 1958 av en gruppe unge afroamerikanske dansere, som et svar på rasismen og fordommene som stengte dem ute fra hvite kompanier og scener. I dag er de et verdensledende dansekompani, der stilen er en blanding av blues, soul, gospel og jazz, med et fysisk, energisk og fargerikt danseuttrykk.

Skolens dansere reiser ikke bare verden rundt og holder forestillinger for fullstappede saler, de blir også ofte spurt om å være med i TV-programmer. Sist var klassen til Adrien hos TV-vert og komiker Conan O´Brien. Du kan se Adrien stå rett bak ham og le, mens han lærer O´Brien å danse.

– Han var skikkelig høy, sier Adrien som så ut som et lite barn ved siden av programlederen.

Adrien er en av de aller heldigste på skolen. Han kom inn på stipend i fjor og betaler ingenting for å gå der. Hvert år må han likevel gå på audition for å fortsette. Lærerne og ledelsen følger alltid med på hva du gjør. Opptaket varer hele året.

– Min store drøm er å komme med i første divisjon. Det er der de beste danserne er og du er sikret jobb.

– Føler du på mye press for å gjøre det bra?

– Det går greit. Jeg prøver å ikke tenke for mye på det. Det er selvfølgelig stor konkurranse og jeg er ikke sikker på hva annet jeg ville gjort hvis jeg ikke danset. Kanskje ville jeg studert mote og designet klær. Det hadde jeg likt.

De første ukene i New York glemmer Adrien aldri. Han var bare 18 år, og gikk rundt i lykkerus. Det føltes ut som om han var på en oppdagelsesreise.

– T-banen var overveldende stor, også er det så store avstander mellom alt. Å komme seg et sted tar alltid 40 minutter med banen. Jeg hadde ikke bodd hjemmefra før, så jeg måtte lære meg å vaske klær, sier han og ler.

Han flyttet Uptown, der en leilighet koster 2000 dollar (17 000 kroner journ.anm.) i måneden, men det er verdt det for å spare tiden, mener han.

Mikayla Scaife (19) går i klassen til Adrien. Hun er fra Gilbert i Arizona, en liten by nær grensen til Mexico. Hun har danset siden hun var tre år gammel. Hver sommer tok moren henne med til New York og Alvin Ailey School for å danse. Nå går hun endelig her på fulltid. Dette er det andre året hennes.

– Arizona er varmt og støvete bondelandskap. Du må kjøre overalt. Det er motsatt her. Det var en stor overgang å flytte hit.

Mikayla har alltid vært atletisk. Hennes far ville gjerne at hun skulle spille basketball, men det ble dans.

– Jeg elsker at dansen gir deg en mulighet til å uttrykke deg. Ingen dans er lik og alle danser på sin egen måte.

Hverdagen hennes er hektisk. Hun må jobbe for å betale for leiligheten. Nå jobber hun på to forskjellige restauranter. Universitas møter henne på den ene. Det er en tacorestaurant som konstant spiller høy popmusikk. En gammel og full mann kommenterer at hun er den vakreste jenta i hele verden. Han er en fast kunde. Hun ler og spør om han skal ha mer vin. Hun er vant til kommentarene hans.

– Jeg jobbet på den andre restauranten i morges, så dro jeg på skolen før jeg kom hit, sier hun og smiler.

– Hvor mye jobber du?

– Mye. Jeg jobber her to dager i uken etter skolen, og så jobber jeg hver fredag sent på natten og hver helg. I tillegg jobber jeg for Dunkin Donuts, og sitter barnevakt for to familier.

Hun smiler, snakker raskt og vil fortelle mer. Hver dag står hun opp klokken syv, selv om hun vanligvis ikke slutter på jobb før klokken tolv om kvelden.

– Blir du ikke sliten?

– Jo, jeg er litt sliten. Jeg gråter hele tiden, sier hun og gnir seg i ansiktet og smiler sjenert.

– Ting er litt overveldende. Det er mye fysisk smerte og kroppen er stresset. Og jeg mangler søvn. Noen ganger glemmer jeg å spise.

I fjor brakk Mikayla benet. Hun landet uheldig etter et hopp.

– Jeg sjekket det ikke med en gang. Jeg fortsatte bare å danse hele uken, og når jeg kom til legen satte han gips på det. Jeg danset ikke på åtte uker.

Det har kostet henne mye. Hun klarer fortsatt ikke raske piruetter og er redd for å skade foten igjen. Med haukeblikk fra lærere og ledelsen, gjør det henne urolig.

– Jeg har lært meg å varme opp på T-banen hver dag. Banke på alle muskler. Jeg er så redd for å bli skadet igjen.